Dette er et resultat av at alle har personligheter og kropper som reagerer ulikt på samme situasjon. Det er dessuten du som har sykdommen 24 timer i døgnet, og det er du som må ta ansvaret og konsekvensene av valgene du gjør.
Fortell det til andre
Men diabetesen din angår også andre. Den påvirker foreldre, søsken, venner, arbeidskollegaer, lærere og egentlig alle vi omgås. Vi trenger andre rundt oss, men vi kan også bli lei av folk som skal komme og "hjelpe" oss. Det er du selv som best vet hvordan kroppen din reagerer på ulike ting, og noen ganger er det helt ulikt det som er mest vanlig. Av og til kan man likevel ønske at andre kan ta over hele sykdommen og bare fortelle oss hvilken dose som er perfekt, og andre ganger vil man at folk skal passe sine egne saker.
Foreldrene maser fordi de bryr seg
Familien er ofte de personene som betyr mest for en, og de som kanskje bryr seg mest om hvordan man regulerer diabetesen. Det er også de som kanskje er mest redd for at noe skal skje med en. Det er gjerne det som ligger bak når foreldrene spør om man har husket insulinet eller følingsmaten når man skal på tur. Det er også de som kan være de beste til å støtte, trøste og hjelpe en når det er slitsomt å være ung med diabetes. Mange ganger kan vi være for raske med å tenke at foreldrene bare maser når de spør om diabetesen. Noen ganger stemmer dette, andre ganger kan det hende at det er lurt å trekke pusten og høre etter hva de sier. Og hvis du syns de maser, så er det fordi de vil det beste for deg.
Diabetesen er en naturlig del av deg
Både i forhold til venner og familie er det viktig at man husker at det er personen med diabetes som har hovedansvaret for å passe på sykdommen sin. Når man skal fortelle at man har diabetes vil alltid variere med situasjonen og personen. Det er absolutt lurt å fortelle vennene sine litt om sykdommen sin, men det er ikke rettferdig ovenfor dem at de får ansvar for å minne på at man må huske å ta insulin eller å ta med følingsmat. Likevel må man kunne tørre å be om hjelp når man trenger det. Det er bedre å spørre om man kan få litt av brusen deres, dersom man ikke har mer igjen av følingsmaten sin, enn å få en veldig kraftig føling. Venner blir raskt vant til at man tar insulin og at man passer på blodsukkeret. Det er som regel også slik at dersom folk vet om sykdommen, så er de mer forberedt dersom det skulle skje noe, og man blir ikke så opptatt eller satt ut av det.
Det samme gjelder potensielle kjærester. Det er ingen fasit for når man kan fortelle at man har diabetes, men man trenger ikke å skamme seg over det. Det er en del av deg, og for at du skal fungere optimalt er det viktig at du gjør det du må. Dessuten smitter det jo ikke, og det er ikke noe man har gjort for å få det.
