- Jeg syntes foreldrene mine var helt uutholdelige i starten. Selv om jeg oppførte meg eksemplarisk, følte jeg at de var på nakken min konstant.
25-årige Mette husker ikke så mye fra den første tiden etter at hun som 13-åring fant ut at hun hadde type 1-diabetes. Hun mener selv hun har fortrengt det meste, men mangler likevel ikke eksempler på hvordan det forandret hennes og familiens hverdag.
- Når jeg kom hjem fra skolen spurte foreldrene mine ikke lengre om hvordan dagen min hadde vært. Nå ville de kun vite hva blodsukkeret mitt var. Og når jeg skulle på klassefest, passet de alltid på at jeg hadde husket å ta med meg matpakke.
Forholdet til familien
Etter at hun flyttet hjemmefra ble forholdet til foreldrene bedre, og hun synes det har blitt lettere å forstå hverandre.
- Jeg tror det er sånn for alle, både med og uten diabetes, at hjemmet er en trygghetssone uansett. Det går mye bedre nå enn det gjorde i starten, både de og jeg er blitt mer rause. Man kan vel si at vi har lært å elske hverandre, smiler Mette.
De siste 2-3 årene har hun tenkt mye på hvordan dette har påvirket storesøsteren hennes. Det er ikke så mange år mellom dem, men de har aldri gjort noe særlig sammen, slik to søstre ellers ville ha gjort.
- Mens jeg bodde hjemme, fant søsteren min meg 2-3 ganger med insulinsjokk, og det har helt sikkert vært en voldsom opplevelse for henne. Siden har hun holdt avstand, sikkert fordi hun er redd for sykdommen, mener Mette.
Forståelse hos vennene
For vennene hennes har det til gjengjeld aldri vært et problem, snarere tvert i mot. For dem er det en selvfølge å ha en Cola Light i kjøleskapet, og de vet også godt at Mette kan spise den samme maten som dem, så hun slipper spesialmenyer når hun er invitert på middag.
- I begynnelsen var det nok heller jeg selv som syntes det var problematisk. Men vennene mine har alltid vært positive og passet litt på meg, og i dag forstår og takler nok noen av dem det bedre enn jeg selv gjør, mener Mette.
Verden ramlet sammen
Hun husker godt hvor vanskelig det var i starten når hun skulle stikke seg. Hvordan noen kamerater reagerte med kommentarer som ”åh godt ikke er meg”, da de fikk at vite at hun hadde fått diabetes. Hvordan det føltes når hun var med foreldrene på besøk hos venner og familie, som i beste mening serverte frukt til henne når alle andre skulle ha is til dessert.
- Verden min ramlet sammen. Jeg var stemplet som annerledes, og reaksjonen min ble et opprør mot diabetesen. I dag ser jeg slik på det; enten kan jeg ta sprøyten min, eller jeg kan legge meg ned og dø. Det er alternativene.
Riktig så enkelt var det ikke for Mette den gang. Hun hoppet over insulinet og stappet i seg kaker og godterier. Og resultatene lot ikke vente på seg: Bihulebetennelse, lungebetennelse, nyrebekkenbetennelse og all verdens andre sykdommer har vært en del av Mettes liv siden.
- Nevn en sykdom og jeg har hatt den. Jeg har feilet alt, konstaterer hun.
Å gi opp jobben
For tiden er Mette igjen sykmeldt. Hun har vært nødt til å hoppe av utdannelsen sin fordi hun følte at hun ikke klarte å yte den nødvendige arbeidsinnsatsen.
- Det er et stort problem for meg. Jeg er 25 år gammel, og jeg føler meg som en fiasko, fordi jeg ikke kan gjennomføre noe. Blodsukkernivået mitt er bedre nå, men bekymringene om diabetesen, hvordan går neste kontroll, hvordan ligger jeg i dag osv, dem har jeg hele tiden.
Mette har også tidligere vært nødt til å gi opp en jobb som hun likte veldig godt. Hun påtok seg flere og flere oppgaver, og til slutt ble arbeidspresset for stort.
- Jeg følte at jeg skulle kompensere for diabetesen ved å være bedre og arbeide hardere enn de andre, samtidig som jeg gjerne ville være flink overfor kollegene og hjelpe dem ved å ta ekstra vakter. Jeg hadde ikke noe liv til slutt, og så sa kroppen stopp.
Ville ikke leve mer
Mette har måttet lære på den harde måten at man skal passe på seg selv når man har diabetes. Men det er ikke kun fysisk, Mette har vært nødt til å ta livet sitt opp til vurdering.
- Jeg har alltid vært god til å skjule følelsene mine overfor andre, også foreldrene mine. Når jeg er lei meg, sitter jeg med det alene, for jeg synes ikke det skal gå ut over andre, forteller hun.
Derfor kom det også som et sjokk for foreldrene den dagen hun etter middag betrodde dem at hun ikke hadde lyst til å leve lengre. Diabetes, sykdom og stress hadde hopet seg opp inni henne, og nå var det blitt for mye. I stedet for å dra på jobb neste morgen, dro Mette til legen.
- Jeg synes det er enormt irriterende å sitte og snakke om mine problemer. Derfor var jeg heller ikke særlig for legens forslag om at jeg skulle ta ”lykkepiller” og starte hos psykolog.
Fikk hjelp
Men i dag har lykkepillene sin faste plass på medisinhyllen, selv om Mette ikke alltid husker å ta dem. Mette fikk også avtalt tid hos en psykolog, men det viste seg snart at psykologen og Mette ikke klaffet helt sammen.
- I stedet fant jeg en psykoterapeut som jeg fortsatt går til en gang i måneden, og det går mye bedre. Terapeuten løser ikke mine problemer, men hun gir meg noen redskaper og viser meg noen nye muligheter til å takle hverdagen som jeg ikke selv hadde tenkt på.
Hos psykoterapeuten får Mette luftet mange av tingene som plager henne. Men etter å ha opprettholdt den glade fasaden i mer enn et tiår, er det en lang og seig prosess hun er i gang med.
- Det er fremdeles perioder hvor jeg bare låser døren og trekker for gardinene, og det er en dårlig rytme å komme inn i. Fasaden er der fortsatt, men jeg er også blitt flinkere til å åpne meg overfor venner og familie, forteller Mette.
De dagene i uken hvor hun våkner og tenker at i dag blir en god dag, kan fortsatt telles på en eller to fingre. Likevel er Mette overbevist om at man godt kan være lykkelig, selv om man har diabetes.
- Lykken er øyeblikket. For eksempel når jeg er ute og fisker og bare sitter og nyter stillheten, smiler hun.
