Det er helt vanlig å føle det slik, og her er noen av de vanligste bekymringene:
•Angst for at kjæresten/samboer/ektefelle skal få føling.
•Problemer med følelsesmessig bearbeiding av konflikter som oppstår i forbindelse med følingsepisoder. Fornuften tilsier at
man kan glemme det som ble sagt, men følelser lar seg ikke alltid dirigere av fornuften.
•Bekymring for fremtidig helsetilstand, angst for senkomplikasjoner.
•Hvor mye skal man bry seg, mase? Hvor går grensen for overinvolvering?
•Følelsen av at uansett hva man gjør så blir det galt.
•Behov for informasjon, hvor mye kan jeg forlange å få vite?
Men også de som har diabetes selv, går med sine bekymringer i forhold til sine nærmeste:
•Det er min sykdom og dermed mitt ansvar.
•Ønsket om å ikke være til bry for noen.
•Det å trenge hjelp går utover selvfølelsen, alvorlige følingsepisoder oppleves som et tegn på manglende mestring.
•Angst for at sykdommen skal forringe livskvaliteten både for personen selv og de som står en nærmest.
•Angst for senkomplikasjoner.
Både den som har diabetes og de som står den nærmest har bekymringer for hverandre, det er derfor lurt å snakke sammen om dette og skape forståelse for hverandres følelser. Det kan også være lurt å snakke med legen om dette. Kanskje type kjæresten/samboeren kan være med på et legebesøk?
