Begge sønnene fikk diabetes:

Trygghet på Kvitsøy

Når ordfører Mirjam Ydstebø skulle få to barn med diabetes, var hun glad hun bodde på Kvitsøy. På et så lite sted kjenner folk barna og passer litt ekstra på.

Av Tonje Pedersen

Kvitsøy er landets minste kommune målt i areal. Ordfører Mirjam Ydstebø har sønnene Lauritz (15) og Silas (8), begge med diabetes.

Foto: Jan Inge Haga

Send sidens lenke til en venn

Den idylliske øya Kvitsøy bader i sol, og viser seg fra sin beste side idet ferja legger til kai i Norges minste kommune, i alle fall målt i areal. Det bor bare 524 innbyggere på øya, som har en størrelse på totalt 6,28 kvadratkilometer. Med små, hvitmalte hus minner øya om en liten sørlandsby. Her kjenner alle hverandre, og ordførerens hus er lett å finne. 

– Helt i enden av veien. Rundt svingen, peker folk og ler av hvor lett man finner hverandre.

Diabetes i familien

Det er bare å kjøre rett fram, opp en bakke. Der bor ordføreren, Mirjam Ydstebø, sammen med mann og fire barn. To av barna har diabetes. Det samme har barnas bestefar.

– Vi visste vel litt hva vi gikk til, siden farfaren til guttene har diabetes. Men jeg hadde likevel enormt mye å sette meg inn i, forteller Mirjam.

De to aktive sønnene sitter i sofaen hjemme. Eldstemann Lauritz er 15 år, går i 10. klasse og har hatt diabetes siden han var fem. Han er en gutt som alltid har vært mye ute, og på den tiden var han like aktiv, klatret i trær og hjalp til på gården. Plutselig var han mye tørstere enn vanlig.

– Han løp ut og inn hele tiden og skulle drikke. Han drikker aldri melk, men til og med det skulle han ha. Oi, tenkte vi, og mistenkte diabetes med en gang. Vi tok han med bort til farfar og målte blodsukkeret. Det var skyhøyt. Samme kveld ble vi lagt inn på sykehuset.

Snartenkte foreldre fikk rett i mistanken. På sykehuset konstaterte de diabetes med en gang.

– Når jeg ser på bildene fra den gang, ser jeg jo at han er veldig tynn. Der og da tenkte vi ikke over det, men det var nok sykdommen som hadde begynt, sier Mirjam.

Når noen plutselig drikker mye her i huset, er vi kjapt ute med å måle blodsukkeret.

Gjetteleken

Lauritz selv husker ikke så mye av det, men minnes at han fikk mange gaver. Familien var såvidt kommet hjem fra sykehuset før det lille øysamfunnet dukket opp på døra.

– Det er vel det jeg husker fra den gangen, alle gavene, smiler Lauritz.

I ti år har han levd med diabetes. Irriterende, er beskrivelsen han gir.

– Det er ikke noe jeg tenker over lenger. Jeg kan ikke gjøre noe med det uansett. Forskjellen nå når jeg er eldre, er at jeg må ha mer insulin. Ellers går det greit.

Regulering av blodsukker har alltid vært en utfordring, forteller Mirjam. Hun kaller det en gjettelek.

– Vi kan sitte sammen og si til hverandre; hvor mye insulin skal vi ha, tror du? Jeg føler aldri at vi helt finner den rette dosen, men sånn er det for mange. Nå har han heldigvis en pumpe som fungerer bra. Og så teller vi karbohydrater. Da går det heldigvis lettere.

Vi kan sitte sammen og si til hverandre; hvor mye insulin skal vi ha, tror du?
Mamma Mirjam

Tøft med nummer to

Lillebror Silas fikk diagnosen som seksåring. Han er nå åtte.

– Når noen plutselig drikker mye her i huset, er vi kjapt ute med å måle blodsukkeret. Sånn var det med Silas også. Han var veldig tørst.

At også Silas skulle få diabetes, var aller tøffest for storebror. Han visste hva broren måtte gjennom.

– Ja, jeg syntes så synd på ham, sier Lauritz.

Diabetes gjør at de to brødrene har et helt spesielt bånd.

Foreldrene tok det også tungt at nok et av barna fikk sykdommen.

– Ja, det var en nedtur for oss. Vi vet jo at det er tøft for dem. Samtidig er vi flinke å tenke på at det er veldig mange barn som har mye tøffere diagnoser enn dem, sier Mirjam.

– Silas har vært heldig. Han har vært mye lettere å regulere.

Silas selv syntes bare at det var stas. Han fikk den samme som sykdommen som helten storebror, og det skapte et ekstra bånd mellom dem. Og så likte han all oppmerksomheten han fikk.

– Jeg syntes vel også at det var litt kult på hans alder. Alle ville se og prøve, sier Lauritz.

I det lille kystsamfunnet blir guttene tatt godt vare på. Skolen er kjent med diabetes og har hatt flere barn med samme diagnose.

– De er bare 70 barn på hele skolen, men tre elever hadde diabetes samtidig. Det gjorde at lærerne kunne mye om det. For oss var det veldig trygt, sier Mirjam.

Trygt på lite sted

Selv om sykehuset er en ferjetur unna, har familien aldri vært redde for at helsehjelpen var langt borte.

– Snarere tvert imot, føler jeg. Vi kjenner jo hverandre her, så jeg er trygg på at alle tar vare på guttene mine hvis de trenger hjelp. Jeg er helt sikker på at de kan banke på hvert eneste hus her hvis de plutselig trenger en brødskive.

De gangene familien har trengt helsehjelp, har helikopteret kommet raskt.

– Lauritz var så uheldig å få epilepsi i tillegg. En gang fikk han anfall på skolen og ble hentet med helikopter. Jeg er sikker på at det gikk raskere enn om vi hadde bodd landfast og ventet på sykebil. Jeg tror de prioriteres oss raskere, fordi det er langt, sier Mirjam.

Han har også vært på sykehuset noen ganger når blodsukkeret ikke har gått ned. Også da har han blitt hentet med legebåt eller helikopter.

– Vi har selvfølgelig også vært heldige som har hatt besteforeldrene rett ved siden av. Det er ikke alle som tør å ha guttene på overnatting. De er redde for at det skal skje dem noe, men farmor og farfar vet jo hva det er og har ingen problemer med det. Det har vært en god avlasting for oss, spesielt siden jeg har en travel jobb med endel reising.

Barnas pumpe gir jevnlig insulin. Silas har hele tiden vært enkel å regulere.

Bekymringer

Selv om livet som ordfører, mor til to barn med diabetes og to friske barn, synes overkommelig å sjonglere, har Mirjam sine bekymringer. Insulinet må hentes på den andre siden av fjorden, det må legges kaldt med en gang, og guttene må til kontroll i Stavanger hver tredje måned. Hun har også vært på endel flere bortekamper enn andre foreldre på Kvitsøy.

– Vi måtte alltid bli med da Lauritz var liten. Det er ikke så lett for andre å se når de trenger mat, når de ikke kan spille og sånn. Jeg ser jo når det går treigere enn vanlig og guttene trenger påfyll.

Selv sitter Lauritz og tripper i sofaen. Det er oktober og hummersesong, og han skal ut med båten og sjekke teinene. Totalt har han ti egne teiner.

– Jeg samler dem i en kiste og sparer til hummerfest. I går fikk jeg to. Jeg er veldig glad i Kvitsøy og kommer alltid til å bor her.

Når Lauritz snart blir ferdig med 10. klasse, må han likevel forlate Kvitsøy en stund for å ta videregående skole. Planen er internatskole, selv om mamma ikke er helt klar.

– Jeg gruer meg veldig til den dagen. Før han får dra, må jeg være helt sikker på at han har full kontroll på blodsukkeret og insulindoser. Samtidig vet jeg også at jeg må slippe taket. Det er skummelt å tenke på, men det er heldigvis et helt år til.