Hypertensjon (høyt blodtrykk) og diabetes

Personer med diabetes har en økt forekomst av hypertensjon (høyt blodtrykk) og komplikasjoner av denne. Det er vist at optimal behandling av hypertensjon reduserer utviklingen av diabetisk nyresykdom og av andre mikro- og makrovaskulære komplikasjoner.

Foto: Colourbox

Send sidens lenke til en venn

Tegn til organskade som venstre ventrikkelhypertrofi (økt arbeidsbelastning på hjertets venstre hjertekammer) eller nyreaffeksjon (mikroalbuminuri, proteinuri, stigning av S-kreatinin/ reduksjon av GRF) øker risikoen for hypertensjon.


Behandling:

Ved lett forhøyd blodtrykk (systolisk (over-)blodtrykk 135-145 mmHg eller diastolisk (under-)blodtrykk 80-90 mmHg), forsøkes først endring av levevaner med mer aktivitet, et kosthold med mindre salt, mye grønnsaker og noe frukt, og magre meieriprodukter, vektreduksjon ved overvekt og eventuelt reduksjon av alkoholinntaket.

Ved tegn til organskade bør det vurderes medikamentell behandling umiddelbart. Intervensjonsgrense for medikamentell behandling er > 140/85, men grensen er lavere ved tegn til nefropati (nyreskade).

Ved 24 timers blodtrykksmåling hos personer uten diabetes oppfattes en døgngjennomsnittsverdi > 135/85 som behandlingstrengende hypertensjon. Hos personer med diabetes er det rimelig å sette lavere grenser slik at en døgngjennomsnittsverdi på >130/85 eller gjennomsnitt på dagtid > 140/85 oppfattes som behandlingstrengende hypertensjon.

Behandlingsmål er BT ≤ 135/80. Pasienter med nefropati (nyreskade) bør behandles med ACE-hemmer eller A II-antagonist og behandlingsmål er ennå lavere. Ved høy alder bør man foreta en individuell vurdering.

Ved etablert hypertensjon vil de fleste pasienter med diabetes ha behov for to eller flere blodtrykkssenkende medikamenter for å nå behandlingsmålet. De fleste studier tyder på at det viktigste er å senke blodtrykket og at medikamentvalget ikke betyr så mye.


Se de Nasjonal faglig retningslinje for behandling ved hypertensjon hos personer med diabetes.


Isolert systolisk hypertensjon (ISH):
Isolert systolisk hypertensjon defineres som systolisk blodtrykk > 160 mmHg og diastolisk blodtrykk < 90 mmHg. Dette ses ofte hos personer med diabetes og stive kar og en diabetesrelatert autonom nevropati. Både forhøyet systolisk blodtrykk og forhøyet pulstrykk (forskjellen mellom systolisk og diastolisk trykk) er betydelige risikofaktorer for kardiovaskulær sykelighet og dødelighet.

Pasienter med isolert systolisk hypertensjon er spesielt utsatt for ortostatisk hypotensjon ved blodtrykksbehandling. For å unngå dette må man derfor ofte akseptere høyere behandlingsmål ved ISH. Kontrollmåling av blodtrykk gjøres stående hos disse. Dersom blodtrykk målt stående faller med mer enn 15 mmHg i forhold til blodtrykk sittende, er det uttrykk for en ortostatisk hypotensjon og blodtrykk som er målt stående bør benyttes som monitor for måloppnåelse.