Etter å ha gått over 100 kilometer gjennom våte multemyrer og over steinete underlag, var Kjell Arild Ueland lei av at blodsukkeret levde sitt eget liv. Til tross for lavt insulininntak, hadde han følinger som gjorde dagene og nettene ubehagelige.

Da pumpa hadde pepet omtrent annenhver time gjennom en hel natt, bestemte han seg for å teste en teori han hadde fundert på en stund. Å ikke tilføre kroppen insulin, men i stedet sørge for riktig mengde energi og konstant aktivitet, slik at kroppen ville fungere likevel. Det kunne gått ille.

Trygt med selskap

Det er to år siden Kjell Arild satte seg mål om å gå fra Lindesnes til Nordkapp. Han har diabetes type 1, og underveis innså han at det bød på for store utfordringer til å gjennomføre hele den lange turen alene. Hva om han fikk føling, eller havnet i koma på grunn av for høyt blodsukker?

Samme år skulle Ungdiabetes-leder Mathilde Natlandsmyr gå gjennom Finnmark sammen med moren Inger Karin Natlandsmyr, som skrev bok om å gå Norge på langs. Tilfeldighetene ville ha det til at de og Kjell Arild gikk den siste etappen sammen, etter å ha fått kontakt via Instagram.

Også Mathilde har diabetes type 1. Begge syntes det var en trygghet i å gå med noen som forsto sykdommen. Ellers er det ikke alltid like fristende å fortelle turfølget om diabetesen, og heller ikke å være grunnen til at de andre må stoppe.

– Jeg har følt meg veldig til bry hvis jeg har måttet ta pause på grunn av lavt blodsukker. Men det er bedre at de andre vet det er føling enn at de tror jeg er i dårlig form. Det er også en trygghet for dem å vite hva de bør gjøre som førstehjelp. Det har også hendt at noen har båret sekken min når jeg har hatt høyt blodsukker, slik at det har gått ned, sier Mathilde.

Sitat

– Jeg har vært kjempedårlig til å sitte ned og ta det med ro, fordi jeg ikke ville ha uønsket oppmerksomhet. I stedet har jeg stappet i meg en sjokolade og fortsatt.

Kjell Arild

Nok følingsmat

Å forsøke å spise skikkelig mat som sitter lenge i kroppen, og å ha raske karbohydrater som veier lite lett tilgjengelig, er begge vant til. Druesukker, müslibarer, kjeks eller nøtter, for eksempel.

– Solbærtoddypulver funker best. Det veier lite, og man kan blande det ut som saft med vann på turen, sier Mathilde.

Foto: Inger Karin Natlandsmyr

Bare én gang i løpet av turen hadde hun og Kjell Arild likt blodsukkernivå.

– Jeg så at vi likte å ligge litt forskjellig. Vi reagerte også ulikt da vi begge var på 5,7. Han måtte spise for å unngå føling, mens jeg følte meg helt fin, sier Mathilde.

Selv trenger hun veldig lite insulin når hun går på tur. Helst vil hun at blodsukkeret skal ligge på 6–7, og justerer basaldosen underveis for å fungere best mulig.

– Da får jeg fortere føling, men det er bedre enn at blodsukkeret blir for høyt, og at jeg ikke klarer å få det ned. Det er heller ikke gøy om jeg blir skikkelig tørst, må på do og blir i dårlig humør, sier hun.

Kjell Arild synes på sin side at føling er veldig ubehagelig, og ønsket å ha et mye høyere blodsukkernivå enn Mathilde på turen deres. Helst ville han ligge rundt 10. Det gikk ikke alltid som han planla. På det meste reduserte han basaldosen med drøyt åtti prosent, fordi kroppen hele tiden var i bevegelse og trengte lite insulin. Likevel fikk han stadig følinger, og etter fem–seks dager på tur var han drittlei. Da bestemte han seg for å teste teorien sin, og koblet fra pumpa. Fire timer senere ga kroppen signaler om at noe manglet. Kreftene forsvant, og Kjell Arild fikk en rar smak i munnen. Han ble tørst, kvalm, litt på tuppa, og mer innesluttet. Blodsukkeret var på nærmere 12. 

– Alle signalene på at jeg nærmet meg syreforgiftning, sier Kjell Arild.

Da var det fram med insulin, og på tide å skru på pumpa igjen. Kroppen hentet seg heldigvis raskt inn.

– Jeg kom med en pekefinger, og sa at dette nok ikke var så lurt. Samtidig vet jeg at det er en selv som lever med sykdommen, hver dag, og at man må få lov til å prøve ut ting, sier Inger Karin, som er sykepleier.

Lang erfaring

Helt siden Mathilde fikk diabetesdiagnosen som seksåring, har moren vært bevisst på å ikke sette for mange begrensninger. Selv om blodsukkeret har vært vanskelig å regulere, har foreldrene hele barndommen forsøkt å tilrettelegge så godt som mulig for at Mathilde skulle få gjøre det hun ville. De har tatt lange pauser selv om det har vært kaldt og regn, og ligget i iglo og krabbet ut av soveposen om natten for å måle blodsukkeret.

Da en skitur ble lenger enn planlagt, måtte de gi Mathilde snacks kontinuerlig på vei hjem. En gang måtte ambulansen komme til turisthytta på Haukeli fordi Mathildes blodsukker raste nedover, uten at foreldrene klarte å stoppe det.

MOR OG DATTER: Mamma Inger Karin og datteren Mathilde.
Foto: Jan Inge Haga

– Man skal ha respekt for diabetes, og jeg forstår kjempegodt hvis noen er engstelige for å dra på tur. Spesielt hvis man ikke har dekning. Jeg har vært så redd noen ganger, men det gjelder å la ungene få prøve seg i trygge rammer, og gradvis slippe litt taket, sier Inger Karin.

Ekstra medisin

Før var det første tegnet på at blodsukkeret ble lavt at Mathilde lå lenger og lenger bak de andre på stien. Både hun og Kjell Arild har nå sensor, som har gjort det lettere.

– Men det kan være en utfordring at CGM henger litt etter. Det har blitt en del stikking i fingeren på tur, sier Kjell Arild.

Mathilde har pumpe med automodus, som gir insulin automatisk, men har ikke helt fått den til å fungere slik hun vil på tur.

– Jeg vet at jeg trenger lite insulin på tur, men det vet ikke pumpen. I sommer fikk jeg føling de første turene. Da jeg skulle gå en lang og heftig tur, gikk jeg derfor av automodus. Pumpen ville kanskje vent seg til det, men jeg hadde ikke råd til å teste det ut.

Det å få tak i ekstra insulin midt i naturen er ikke enkelt. En backup av penner, strips og insulin er alltid med i sekken. Noen ganger også på kroppen, slik at medisinen ikke fryser.

– Jeg plasserer det ulike steder i bagasjen, slik at ikke alt knuser om jeg faller, sier Kjell Arild.

Trente på forhånd

På vei gjennom Finnmark gikk de drøyt to mil hver dag.

– Etter to mil skjer det noe med kroppen, sier Kjell Arild.

– På slutten av dagen, når jeg begynte å gå på ekstrakreftene, er det vanskelig å regulere blodsukkeret. Blir det lavt da, er det vanskelig å få det opp igjen.

LURT MED CROCS: På forhånd fikk Kjell Arild tips om å pakke Crocs i sekken. Det ble mange vad i steinete elver på turen. - Det er ekstra viktig å passe på føttene når man har diabetes, sier han. Foto: Inger Karin Natlandsmyr.


For å forberede kroppen på utfordringene med å gå langtur i terrenget, har de trent seg opp på forhånd. Kjell Arild gikk lange turer med sekk tre dager i uken i over en måned før han la ut på norgesturen sin.

– Da lærer man en god del på forhånd, sier Kjell Arild.

– Test det ut, og se hvordan kroppen reagerer. Så kan du prøve med litt lav basaldose, og ha følingsmat lett tilgjengelig, sier Mathilde.

– Man kan slippe en del føling hvis man er mye aktiv dagene i forveien. Gå også med folk som kjenner til diabetesen, så ikke det blir en ekstra belastning, sier Kjell Arild.

TIPS OG TRIKS

Følingsmat
Solbærtoddypulver er super følingsmat på tur. – Det veier lite, og man kan blande det ut som saft med vann på turen, sier Mathilde.

Raske karbohydrater
Spis skikkelig mat som sitter lenge i kroppen. Ha raske karbohydrater som veier lite, lett tilgjengelig. Som for eksempel:
- Druesukker
- Müslibarer
- Kjeks
- Nøtter

Tren deg opp på forhånd 
Det kan være lurt å trene seg opp på forhånd før man legger ut på langtur. Kjell Arild gikk lange turer med sekk tre dager i uken i over en måned før han la ut på norgesturen sin.

Denne artikkelen var på trykk i medlemsbladet Diabetes nummer 5/2020. Som medlem av Dibetesforbundet mottar du bladet i posten seks ganger i året. Du kan også kjøpe enkeltutgaver av bladet i nettbutikken vår