Vi begynner virkelig å bli slitne nå. Gjennom snart et år har vi stått på barrikadene og kjempet. Alle som en.

Jeg følte ganske tidlig at jeg fikk en hovedrolle i denne utmattelseskrigen, eller dugnaden, som det så fint heter. Ikke bare vervet jeg meg til kamphandlingene, jeg er også en av de utvalgte vi skulle kjempe ekstra hardt for, altså risikogruppa. «Risikogruppe» er vår tids konge og fedreland.

Sitat

Så vidt jeg vet har ingen i min bataljon måttet bøte med livet.

Riktignok tilhører jeg troppen med «moderat høy risiko», og på FHIs prioriteringsliste for vaksinasjon er jeg innrullert i bataljon 6, altså de i alderen 45–54 år med underliggende sykdom. Jeg føler meg ganske trygg, så vidt jeg vet har ingen i min bataljon måttet bøte med livet. Men jeg har allikevel blitt vanvittig flink til å flagge risikogruppe-tilhørigheten min. Høyt og tydelig.

Som den ene desemberdagen jeg hadde ekstra kort lunte og ditto lang hjemvei.
Det var trangt på trikken, trangere enn det smittevernhensynene tillater. Jeg var skviset inn i ei klynge i midtgangen, og vi duvet frem og tilbake som en krystet sildestim i rullende tønne ned Pilestredet. Jeg forbannet dem alle sammen. De utålmodige tenåringene, junkien uten munnbind, den metroseksuelle hipsteren med innpåslitent skjegg, hun med gitarkoffert på størrelse med en bil.

Sitat

«Hva med å vise litt hensyn!», brølte tankene mine.

Og jeg forbannet sentrifugalkraft og trikkefører. Nede på Tullinløkka spadde jeg meg ut og sendte hele sildestimen mitt ondeste «jeg er i risikogruppa!!!»-blikk.
«Hva med å vise litt hensyn!», brølte tankene mine ut i trikkeskuret og kastet ekko tilbake, som om jeg hadde noen som helst forrang på 17-trikken akkurat den dagen. «Jeg er da tross alt i risikogruppa» fortsatte tankene, nå mer som en neddempet, selvmedlidende mumletanke.

Men hvorfor tok akkurat jeg trikken den dagen? Måtte jeg? Ja, jeg måtte jo det. Og jeg vet ingenting om noen av de andre hadde noen dårligere grunn. I Ruters koronaretningslinjer står det; «Ikke reis med mindre du må». Ja vel? Alt vi gjør, gjør vi med en grad av nødvendighet, derfor er det proppfullt på trikken – det er en no-brainer.

Og hvem var de andre på trikken? Tenåringene har fylt utallige tunge dager med digital undervisning og sosial isolasjon. Hipsteren har kanskje blitt nødt til å permittere alle ansatte, ja kanskje til og med slå puben sin konkurs. Hun med gitarkofferten har ganske sikkert mistet inntektsgrunnlaget gjennom hele 2020, og like sikkert langt inn i 2021. Og junkien, han har ikke sett en mynt i koppen eller et unnvikende smil siden mars i fjor.

Sitat

Dugnadsplikten har påvirket oss alle, på godt og vondt.

Det er godt mulig flere av dem ikke lenger gidder å tenke smittevern 24/7, og hvem kan klandre dem? Det finnes uansett ingen vaksine mot den risikoen de løper for at risikogruppene skal være trygge.

Dugnaden har kommet med en høy pris. Min innsats som ansatt i Diabetesforbundet er å representere den risikogruppa jeg tilhører, og det er et svært viktig arbeid jeg er stolt av å bidra i. Andres innsats er å se livsverk og økonomi i ruiner, sårbare barns innsats er å bli enda mer sårbare, voldsutsatte kvinners innsats er å bli enda mer utsatte, og studenters innsats er å droppe studentlivet – kanskje den viktigste, villeste og beste delen av livet vi har fått utdelt.

«Jeg er i risikogruppa!». Jeg har nok ikke flagget kampropet like høyt etter trikketuren i desember, der jeg var så raus med både ukvemsord og ukvemsblikk. For dugnadsplikten har påvirket oss alle, på godt og vondt. Vi skylder et nasjonalt dugnadslag all mulig takk for at de fleste av oss fortsatt er friske. Og jeg skylder meg selv en på trynet for at den etiske kompassnåla litt for ofte har vært planta i det egosentriske magnetfeltet.

Sitat

Absolutt alle som bidrar i dugnaden tilhører ei risikogruppe.

Sant nok er jeg i risikogruppa, men absolutt alle som bidrar i dugnaden tilhører ei risikogruppe. Mange andre enn oss med underliggende sykdom bidrar med både liv og livsverk som innsats.

Så hvis trikkehipsteren klarer å redde puben sin gjennom dette, skal jeg legge igjen en ekstra tjuekroning i tipsskåla for hver IPA jeg kjøper av ham. Uten å nevne skjegget hans med et ord! Og på turen hjem skal jeg slå meg ned ved siden av junkien i Brugata, dra fram ei flaske rødvin fra innerlomma, dele broderlig og ralle drikkeviser med ham utover nattetimene. Viser om forgangne tider da samfunnet var så koronakaldt.

Likte du dette? Les mer!

Atle Egil skriver humoristisk om livet med diabetes i hvert nummer av bladet Diabetes. Denne petiten sto på trykk i nummer 1/2021. Les bladet digitalt her (for medlemmer) eller meld deg inn i Diabetesforbundet. Som medlem får du bladet i posten seks ganger i året. Du kan også kjøpe de siste utgitte enkeltutgavene av bladet i nettbutikken vår