Diabetes i familien:

Ungdomstid i balansegang

– Friheten i ungdomstiden får du nytte av senere. Barnet ditt kan ikke bare være et offer, sier Pål Strand, pappa til Vårin (22). – Også for oss foreldre har diabetesen handlet om balanse.

Av Sven Grotdal

Send sidens lenke til en venn

Vårin Strand fra Hokksund i Buskerud fikk diabetes type 1 for drøyt ti år siden, da hun var tolv år gammel og gikk i sjette klasse, med hormoner og følelser i fri galopp og på full fart inn i en spennende ungdomstid der hun skal løsrive seg fra foreldrene, bli stadig mer selvstendig og formes som voksent menneske.

Hvordan griper en fersk diabetesdiagnose inn i dette? Og diabetesen i seg selv? Hvordan reagerer foreldrene? Hva skjer med dynamikken i familien – som i dette tilfellet inkluderer lillesøsknene Ive og Frei?

– Vi tok tidlig et standpunkt: Vi skal ikke la diabetesen bli svaret eller begrensningen på alt. For eksempel i forhold til alkohol. Så vi har gitt de samme formaningene som andre foreldre; en normal omsorg, ikke fordømmende, uavhengig av om Vårin har diabetes eller ikke. Vi nektet henne ikke. Men vi passet jo på, sier pappa Pål.

– Det er fortsatt det første jeg tenker på hver morgen, det er det. Jeg sjekker om det lyser grønt på Messenger for å se at hun er på. Er hun ikke det, sender jeg en melding og får ikke ro før jeg har fått svar, sier mamma Vibeke Skramstad Strand.

Fakta og følelser

Hjemme i den gamle sofaen i den enda eldre Gundersgården i Gamle Hokksund, noen hundre meter nedenfor den lakserike Hellefossen, blir litt av dynamikken raskt tydelig:

Bankmannen Pål er den rasjonelle og faktaorienterte som kunnskapstørst kaster seg over PC-en når Vårin får diagnosen, og som har fulgt henne tettest med tall, påminnelser og konkrete formaninger opp gjennom årene. Kunstneren Vibeke er følelsesmennesket som har vært aller mest opptatt av hvordan datteren har det.

Foto: Eirik M. Sundt
Jeg husker det så godt. Du sa «Mamma, jeg klarer ikke helt å gå, jeg». Du var blitt så tynn. Og så varm og dehydrert!
Mamma Vibeke

– Det handler jo om senskader i sinnet også, dette. Jeg har nok sydd litt puter under armene på henne, for ikke å føle at dette blir for stort for henne, sier hun.

– På den ene siden skal hun leve godt lengst mulig, uten senskader. På den andre siden skal hun ha det bra i livet her og nå, utdyper ektemannen.

Den nå utflyttede eldstedatteren følger opp, der hun sitter i den gode varmen mellom dem:

– Jeg har måttet jobbe for å finne ut av den balansen. Dette er jo den perioden du trenger for å finne ut av det. Og jeg føler at jeg har funnet ut av det.

Artistkarriere

I dag bor Vårin i Oslo, der hun med en artistkarriere i magen studerer låtkriving og musikkproduksjon på Høyskolen Kristiania. Men veien er aldri lang til mamma, pappa, Ive og Frei hjemme i det mer enn 300 år gamle huset ved Drammenselva.

Hun har skrevet både tekster og musikk siden begynnelsen av tenårene, omtrent da diabetesen kastet kraftig om på livet for både henne og dem rundt henne. 

Vårin med drypp på sykehus

TYNN: Mamma vibeke trenger ikke se dette bildet fra sykehuset rett etter diagnosen, for å huske øyeblikket. Lærerne hadde snakket om spiseforstyrrelse.

Foto: Privat

– Jeg var nok mer utadvendt som barn, mer frampå. Etter at jeg fikk diabetes, har jeg gått mer inn i meg selv og tenkt mer over livet og døden; blitt mer reflektert, sier hun.

«Jeg har liksom erfart noen ting i livet, som faktisk bare har gjort at jeg har måtte ta livet ekstra på alvor. Den siden av meg som er seriøs, reflekterende og trist, er nok den som kommer oftest frem i musikken», er en bit av et sitat på talentmusikk.no, der musikken hennes plasseres i et spenn mellom pop og folk, «drevet av autentiske instrumenter, blå toner, triste melodier og ærlige tekster.»

Debutalbumet «Even if I started seeing rainbows», gitt ut tidligere i år, har fått gode kritikker.

Akutt innlagt

Da diabetesen slo til rett etter påsken i 2008, hadde den egentlig varslet sin ankomst i flere uker, ser foreldrene i etterkant. Men de tenkte alle andre muligheter og håpet at den uutslukkelige tørsten, den voldsomme sulten og etter hvert det som framsto som en heftig omgangssyke, skulle gå over.

Helt til Vårin ringte fra skolen.

– Jeg husker det så godt, sier Vibeke henvendt til datteren, mens tårene sprenger på.

– Du sa «Mamma, jeg klarer ikke helt å gå, jeg». Du var blitt så tynn. Og så varm og dehydrert!

Tolv år gamle Vårin ble hentet umiddelbart, kjørt til det lokale legekontoret og derfra akutt innlagt på sykehuset i Drammen. Vibeke er ikke sikker, men hun mener å huske at HbA1c ble målt til 18,8 %. Hun husker derimot veldig godt bildet av datteren sin stående og se ut av vinduet på sykehuset, med alle krumningene i ribbeina tydelig under genseren på den smale ryggtavlen.

Vårins fremste minne er et helt annet:

– Vi dro hjemom fra legekontoret på vei til sykehuset, og jeg så en venninne fra bilen. For henne var det en helt vanlig dag. For meg var livet mitt snudd på hodet. Jeg hadde akkurat fått vite at jeg hadde fått sukkersyke, som legen sa det, og jeg tenkte at nå kunne jeg ikke drikke O'boy sammen med henne lenger.

Sorg og lettelse

Hjemme satt Pål og de andre to barna, som da var seks og sju år gamle.

– Du er jo gjennom alt. Det blir en blanding av sorg og lettelse over endelig å få svar på hva som er galt. Jeg satt oppe og leste hele natta og skjønte fort at dette er en sykdom som må behandles godt, sier han.

Ive og Frei ble tidlig involvert, blant annet med en tavle på sykehuset, der alle formlene for forholdet mellom karbohydratinntak og insulindose ble skrevet inn med tusj. Og da Vårin fikk føling og deiset i gulvet hjemme på kjøkkenet noen år senere, var det lillesøster Ive som ringte etter ambulanse.

Foto: Eirik M. Sundt
På den ene siden skal hun leve godt lengst mulig, uten senskader. På den andre siden skal hun ha det bra i livet her og nå.
Pappa Pål Strand

– Du får det jo tett på. Det skulle vært et system for å ta vare på søsken også. Jeg tenker at dette er en krevende sykdom, også for dem, kommenterer Vibeke, som ellers ikke kan få skrytt nok av personalet på Drammen sykehus.

Vårin har hatt sine blodsukkersvingninger, og HbA1c var oppe og snuste på ti-tallet da ungdomstiden var på sitt mest tøylesløse. Men hun har landet godt, er veldig fornøyd med å la en Omnipod-pumpe bidra til at hun er sin egen bukspyttkjertel, som hun sier det.

Og hun er sine foreldre evig takknemlig for at de har bidratt så sterkt til å la henne finne sin egen balanse, sin egen Vårin med en dritabetes som har blitt til en diabetes.