Diabetes og psykologi

Når vi får diabetes, så berøres vi også psykologisk på flere måter. Vi kan i en periode ha båret på en sykdom uten å være klar over det, men straks vi fanger opp signaler fra kroppen som forteller oss at noe er galt, og så deretter får ekspertuttalelser og en diagnose, da aktiveres vi både i kropp og sinn. Da stilles vi overfor en rekke utfordringer som er knyttet til det som har inntruffet.

Av Jon Haug, spesialist i klinisk psykologi, dr.philos. Psykosomatisk Institutt, Norsk Diabetikersenter og Oslo Diabetes Forskningssenter

Send sidens lenke til en venn

Foto: Colourbox

Den første, og kanskje den største utfordringen er at diabetes er kronisk, og at det har inntruffet en varig endring i livet. Denne varige forandringen tar det tid å bli fortrolig med fordi den krever at vi tar et ansvar for vår egen helsetilstand, på en ny måte.

Ved diabetes type 1, så må vi bli kjent med kroppens svingende insulinbehov fordi vi ved hjelp av teknisk utstyr som insulinpenn og insulinpumpe skal tilføre det insulinet som ikke lages i kroppen lenger. Dette er en komplisert oppgave fordi insulinbehovet påvirkes av en rekke faktorer som det kan være vanskelig å ha kontroll over.

Vi kan ganske presist tilpasse insulindosene til det vi spiser, og til den fysiske aktiviteten, men når vi også vet at følelsene våre påvirker insulinbehovet, så kan det bli vanskelig.

Det viser seg imidlertid at når vi har det følelsesmessig bra, så er det enklere å håndtere reguleringsoppgaven, enn når vi følelsesmessig sliter med noe. Det viser seg at blodsukkeret er vanskeligere å stabilisere når man er i følelsesmessig ubalanse, og motsatt at ubalanse i blodsukkeret gjør at man får det følelsesmessig vanskeligere.

Derfor er det ekstra viktig at vi forsøker å ha det godt i dagliglivet, både med oss selv og i forhold til de som vi lever sammen med.

Det samme gjelder også for de som har fått diagnosen diabetes type 2.

De trenger kanskje ikke å bruke insulin, men både kostholdet og aktivitetsnivået har fått en ny og viktig helsemessig betydning, både medisinsk og psykologisk.

Endringer av vaner og uvaner kan være krevende å gjennomføre, men målet er det samme som ved Diabetes Type 1, nemlig at man lever godt. Da har man den beste motivasjon og de fleste kreftene til å håndtere reguleringsoppgaven som er knyttet til blodsukkeret.

Det har vært vanlig å se på de psykologiske aspekter ved diabetes som negative følgetilstander ved sykdommen. Utrygghet og usikkerhet, nedstemthet og redusert livskvalitet har ofte vært trukket fram, og hvis man sliter med vonde og vanskelige tanker og følelser i forbindelse med at man har diabetes, så trenger man hjelp, støtte og omsorg.

Men den beste hjelpen er antakelig at man blir bedre i stand til å bruke egne evner og ressurser til beste for seg selv.

Den kjente filosofen Aristoteles har kommet med en påstand om dette som fremdeles er gyldig. Han sier at:

”det gode liv”, det skapes når mennesket lever i samsvar med den menneskelige natur. Og den menneskelige natur består av vår evne til å tenke og handle fornuftig.
Aristoteles

 Det er våre menneskelig egenskaper som: 

  • gjør oss i stand til å treffe selvstendige valg
  • gjør oss i stand til å ta ansvar for våre handlinger
  • gjør oss i stand til å utvikle vår særegne identitet
  • gjør oss i stand til å forme det livet som vi ønsker å leve
  • gjør oss i stand til å leve et fritt liv
  • gjør oss i stand til å leve et godt liv med diabetes