Kjære sønn

Forrige måned, bare noen få dager etter femårsdagen din, sa du: «Mamma, jeg liker ikke diabetesen din.» «Hvorfor det?», spurte jeg. Du satt bak i bilen, så jeg kunne ikke se deg. «Vel ...», tenkte du for deg selv: «Den gjør at vi ikke kan leke. Og noen ganger må du legge deg ned. Og så får du føling.»

Jeg er glad for at jeg ikke så deg, for da kunne ikke du se meg heller. Munnvikene rykket til, og jeg bet meg i leppen. «Jeg vet det, vennen», sa jeg. «Det er fæle greier, men det er i hvert fall bedre enn før, ikke sant?» Jeg forsøkte å haste samtalen videre: «Mamma har jo fått en mye bedre pumpe nå.» Du var enig, og vi gikk videre. Likevel har jeg tenkt mye på kommentarene dine, og jeg har tatt dem svært tungt.

De er en del av en negativ historie fra barndommen din som jeg så gjerne skulle visket ut, men det kan jeg ikke.

Du er for ung til å skulle lære å ringe 113 ...

For noen måneder siden spurte du meg hvorfor jeg ble kjørt på sykehuset i ambulanse. Jeg måtte berolige deg med at jeg ikke ble hentet av en ambulanse – det var faren din som kjørte meg. Du spør mye om den tiden. Det er ikke rart du ikke husker det særlig godt, siden du bare var to og et halvt år da jeg fikk diagnosen.

Du husker ikke at du gråt i gangen da pappa og bestemor tok deg med hjem etter at du hadde besøkt meg på sykehuset, der jeg lå med drypp og så svært skrøpelig ut.

Du husker heller ikke klemmene du ga meg etter at jeg kom hjem fra sykehuset – da du holdt hardt rundt meg som om du ville passe på meg og sørge for at jeg ikke dro av gårde igjen. Men dette skal jo være min jobb. Det er jeg som skal beskytte deg.

Jeg hater at besteforeldrene dine måtte passe deg den første tiden etter at jeg fikk denne ubarmhjertige diagnosen, fordi jeg var for syk og for sliten, og fordi blodsukkernivået mitt var for høyt til at jeg kunne fungere som en mor for deg. Jeg hater at du var bekymret for meg, at du lurte på om det gikk bra med meg, og at jeg ikke klarte å reise meg da du spurte om jeg ville leke med deg. Jeg er bekymret for hvor mye av dette som du fortsatt bærer med deg.

Jeg blir trist av å tenke på alle gangene jeg måtte gi deg streng beskjed om å sitte rolig ved siden av meg og ikke løpe rundt, mens jeg forsøkte å behandle følingen min på matbutikken om ettermiddagen. Jeg vil spesielt takke deg for tålmodigheten på Waitrose under et av de verste tilfellene. Du satt rolig mens de ansatte hjalp meg og skaffet tegneutstyr til deg og gelebønner til meg. Du satt og ventet tålmodig helt til pappa kom og hentet oss og kjørte oss til sykehuset.

Det føles helt feil at jeg måtte lære deg å ringe 113 og fortelle deg hva du skal si hvis mamma ikke klarer å reise seg. Hver gang vi øvde på det, følte jeg at tok fra deg litt av uskyldigheten din.

Det var helt forferdelig å måtte forklare deg hvorfor mammas kropp ikke fungerer, men at det ikke betyr at hun kommer til å dø. Jeg er likevel stolt av at du forsto forklaringen min om at mammas kropp hadde sluttet å sende biler (insulin) for å fylle bensin (mat).

Man skal ikke behøve å ha slike samtaler med en tre-, fire- eller femåring. Jeg fikk lyst til å gråte hver gang, og det minner meg alltid på at type 1-diagnosen min ikke bare har påvirket meg selv, men også alle rundt meg, alle relasjonene mine. De fleste av disse relasjonene kan jeg takle, som for eksempel forholdet til familie og venner, men du er for ung. Det blir rett og slett for mye av og til.

Så for å unngå å bryte sammen når du spør meg «Hvorfor ble kroppen din ødelagt?» eller forteller meg at «Jeg liker ikke diabetesen din, mamma», forsøker jeg å minne meg på ordtaket om at det aldri er så galt at det ikke er godt for noe. Det er faktisk mulig å vokse på all motgangen.

Kunnskapen vi i familien har blitt tvunget til å tilegne oss, gjør at vi har kunnet lære deg om noen av de mer komplekse funksjonene til menneskekroppen (vet noen andre enn personer med diabetes eller leger for eksempel hva en betacelle er?), om raske og langsomme karbohydrater, eller om forholdet mellom mat og trening (takket være Animas Sports Weekend).

På et mer generelt nivå har vi kunnet lære deg å vise empati for andre.

Vi har måttet lære deg å ikke være selvopptatt. Det er vanskelig for små barn å forstå at verden ikke alltid dreier seg om dem, men når jeg får føling og ikke kan svare eller leke, har du vært nødt til å lære deg å vente.

Du har også sett meg svak og hjelpeløs, og selv om jeg ser på dette som noe negativt akkurat nå, har du kanskje lært noe viktig av det som du kan ta med deg i fremtiden – nemlig at det er greit å be om hjelp.

Opplevelsene dine har bidratt til å gjøre deg uendelig sjenerøs. For ikke lenge siden tilbød du meg litt av sjokoladen din fordi du visste at jeg hadde lavt blodsukker. Ha! Kanskje jeg må begynne å late som jeg får føling ...

Takk for at du er den du er. Kjærlig hilsen mamma,

Christina

 

Opprinnelig publisert på: http://www.ditzydiabetic.com/past/dear-son

Oversatt av Alex Unhjem