Siden 1979 har Jon Haug jobbet spesielt med diabetes. Det startet med forskning på de psykiske konsekvensene av et liv med diabetes type 1, der han fulgte pasienter ved Aker sykehus gjennom tre år. Etter hvert forsto han at det ikke var negative psykologiske følgetilstander som var det sentrale.
– Det viktigste var å få beskrevet de utfordringene som skal håndteres, sier han.
– Jeg så snart at disse utfordringene er spesifikke for diabetesen, at de er forankret i selve sykdommen. Utfordringen ligger i å gjøre dine egne ressurser tilgjengelig for å håndtere diabetesen. Det betyr rett og slett å ta i bruk de psykologiske egenskapene som vi mennesker er i besittelse av. Disse er knyttet til vår evne til å forstå og til å behandle alt sykdommen stiller oss overfor. Enhver kronisk kroppslig sykdom har spesielle psykologiske utfordringer som er forankret i somatikken, i sykdommen selv.
– Så «Diabetespsykologi» har overføringsverdi til andre sykdommer, tenker du?
– Ja, absolutt. Men boka handler om diabetes.
Egne evner
I en årrekke har Jon Haug holdt populære foredrag om det å leve med og håndtere diabetes, fra sitt stadig tydeligere faglige utgangspunkt: Hver og en av oss må integrere sykdommen i livene våre på en fornuftig måte, med våre egne evner og ut fra egne forutsetninger.
– Forhåpentligvis klarer jeg med boka å inspirere til dette. Ja, hadde vi ikke hatt disse evnene, de menneskelige egenskapene, hadde vi ikke klart å leve med diabetesen. Da hadde det ikke hjulpet med penn og pumpe, insulin og medisiner. Det er dette vi må holde fast i: forbindelsen mellom somatikken og psykologien, understreker han.
Doktorgrad
I 2010 disputerte Jon Haug med doktorgradsavhandlingen «Diabetes i kropp og sinn. Teorien om de spesifikke psykologiske prosessene ved type 1-diabetes». Her introduserte han blant annet begrepet diabetisk slitenhet. I dag er han mer glad i å snakke om slitasjen som er knyttet til et langt liv med diabetes.
– Slitasje er imidlertid ikke nødvendigvis noe negativt. Det er en helt normal prosess i livet, sier han.
Men fra doktoravhandlingen – og fra alle foredragene han har holdt – er det en lang vei å gå til en bok på rundt 160 sider.
– Jeg er vant til å stå foran en forsamling og snakke. Der har jeg kontakt med dem jeg snakker til; jeg setter øynene i dem. Det er noe helt annet å skrive bok. Da risikerer jeg å miste leserne etter noen setninger. Det å skrive er også et eget fag. Jeg har fått god hjelp av redaktøren i forlaget til dette, sier han.
Også type 2
Forlaget er Gyldendal, og boka «Diabetespsykologi» ble lansert i forrige uke, i første rekke myntet på dem som lever med diabetes.
– Jeg skriver om både type 1, type 2, LADA, MODY og type 3 (pårørende, red.anm.), men klart mest om de to første. Jeg har alltid jobbet med type 1, men i det siste har jeg også sett på psykologien knyttet til type 2. Det er mange likhetstrekk, men også forskjeller. For eksempel kan fokuset på type 2 som en livsstilssykdom gi spesifikke utfordringer; det å håndtere de holdningene og oppfatningene du møter. Da er det viktig å kunne svare for seg på en god måte som ivaretar egenverd og anseelse.
Togreise
Boka heter altså noe så tørt og tilsynelatende faglig tungt som «Diabetespsykologi». En mulig undertittel kunne vært «Reisen til Kraftpunktet». Dette er nemlig endestasjonen på den togreisen Jon Haug inviterer til.
– Boka er lagt opp med ni stasjoner, som en prosess. For hver stasjon du passerer bygger du opp til Kraftpunktet.
– Så boka må leses fra første til siste side?
– Nei, du kan gå inn og lese kapitlene enkeltvis også, uavhengig av hverandre. Men du bør nok ta den fra perm til perm for å få en helhetlig forståelse, sier Jon Haug, som så de første konturene av det som nå er blitt hans første bok da doktorgradsavhandlingen var ferdigskrevet i 2009.
– Jeg ønsket å gjøre den tilgjengelig for alle, sier han, med vekt på «tilgjengelig».