Jon Haug
Spesialist i klinisk psykologi, dr.philos. Forfatter av boka «Diabetespsykologi – samspillet mellom kropp og sinn» (Gyldendal).
Ordene diabetisk slitenhet ble møtt med så stor interesse, spesielt fra de som hadde levd et langt liv med diabetes, at det måtte beskrive noe som mange kjenner igjen.
Diabetesveteraner, de er mye slitne, og de opplever at ordene diabetisk slitenhet kan brukes når man skal sette ord på det som de føler både i kroppen og i hodet. Så stor var oppslutningen om denne spesielle formen for slitenhet, at arbeidet ble støttet både av Helse og Rehabilitering med økonomiske bidrag, ble møtt med stor interesse fra Diabetesforbundet, og det ble utgangspunktet for en rekke invitasjoner til kurs og foredrag fra lokalforeninger rundt om i landet, og helt fra Kristiansand til Tromsø.
Men, jeg har aldri vært helt fornøyd med ordet slitenhet. Alle mennesker kjenner til dette ordet, og bruker det – enten de er slitne på ordentlig, eller ikke. Hvis en som har diabetes bruker ordet slitenhet for å beskrive den spesielle opplevelsen som er knyttet til diabetes, så fanges derfor ofte ikke den riktige betydningen av dette ordet opp – på ordentlig. De fleste tror at slitenheten som det snakkes om er den samme som de selv kan kjenne når arbeidsdagene har vært for lange, eller løpeturen har tatt for mye av kreftene.
Nei, ordet diabetisk slitenhet kan gi god mening for en som har diabetes, men for folk flest så gir disse ordene liten forståelse av hva et langt liv med diabetes egentlig dreier seg om. Ordet slitenhet er for mye brukt¨i dagligtalen, og beskriver ikke det særegne som kanskje bare er knyttet til diabetes.
Jeg har forsøkt å finne andre ord som kanskje passer bedre: Utmattet – utbrent – utladet – energiløs – tappet for krefter – uten overskudd – overanstrengt, og alle disse er ord som peker på en tilstand som kan utdype slitenhetsbegrepet. En svakhet er imidlertid at de bare beskriver en øyeblikkstilstand, og ikke den prosessen som fører fram til opplevelsen av å være sliten. Belastningen som over tid er knyttet til et liv med diabetes blir ikke ivaretatt med disse begrepene.
Derfor var det en stor, og viktig oppdagelse når jeg kunne supplere slitenhetsbegrepet med ordet slitasje. Diabetisk slitasje, eller slitasje som en prosess gjennom et langt liv med diabetes. En slitasje som inntreffer både kroppslig og mentalt.
Det ga mening – en ny mening.
Slitasje er faktisk noe alt, og alle utsettes for, både det som lever, og gjenstander som ikke har et liv i ordets rette forstand. Alt slites ned over tid. For oss mennesker så starter denne prosessen ganske tidlig i livet, og varer livet ut. Slitasje er derfor noe allment og naturgitt som på forskjellige måter setter preg på oss fra tidlig voksen alder, og resten av livet. Vi skulle kanskje ønske at vi kunne bevare ungdommens vitalitet, men vi slites gradvis ned, enten vi vil det eller ikke. Dette er gyldig for alle organismer, uansett hvor avanserte og kompliserte de er konstruert.
Vi opplever denne prosessen på ulike måter, og til ulike tider, men alle går vi gjennom en forandring hvor organene vi har i kroppen, og tankeprosessene som styrer handlingene våre, gjennomgår forandringer. Vi orker ikke lenger å gjøre det samme som vi klarte tidligere, og dette skjer selv om vi skulle ønske noe annet.
Jeg kunne veldig godt tenke meg, og drømmer enkelte netter om det, at jeg kunne løpe like fort som jeg gjorde for 30 år siden, men slitasjen i muskler og ledd gjør at dette ikke er mulig. Jeg må forsone meg med at kroppen ikke har den samme fleksibiliteten, styrken og spensten som den hadde tidligere. Dette kan være en krevende psykologisk prosess, men det er en realitet.
Ordet slitasje fortoner seg derfor i utgangspunktet utelukkende negativt. Det brukes antakelig på denne negative måten fordi vi forbinder det med uønskede forandringer som oppstår i løpet av livet. I dette perspektivet brukes ordet slitasje for å beskrive svekkelse og degenerering, og det håper vi at vi ikke utsettes for.
Men, må vi snakke om slitasje på denne måten? Kanskje ordet også kan forstås i et annet, og mer positivt perspektiv. Hvis vi forsøker å forstå hele denne prosessen, så vil vi se at den ikke bare kjennetegnes av noe som er negativ. Slitenhetsprosessen inneholder faktiske viktige positive elementer, og dette bør vi også sette fokus på. Dette skapte noen interessante funderinger.
Slitasje mobiliserer overlevelseskraft
Til tross for store påkjenninger og krevende utfordringer, så lever de fleste med diabetes lange og gode liv.
Arbeidet for å stabilisere insulinvirkningen og blodsukkeret er en komplisert og uforutsigbar oppgave som man ikke slipper unna. Dette er forhold som er knyttet til den daglige behandlingen, og som sliter både kroppslig og mentalt.
Men, til tross for slitet, så kan vitaliteten og gleden over livet opprettholdes. Dette er et klart bevis på at mennesker med diabetes er i besittelse av sterk vilje, fantastiske evner og betydelige krefter som kan brukes for å motvirke nedbrytende belastninger. Man utsettes for slitasje, men livskraften er sterkere, og i den forstand så fremmer og styrker slitasjen de egenskapene som gjør livet godt å leve, selv om de medisinske resultatene kunne vært bedre.
En kvinne jeg snakket med for kort tid siden hadde levet med diabetes i mer enn 60 år. Hun var stolt av dette, og hun kunne fortelle at livet med diabetes hadde vært krevende, men at hun gjennom sterk vilje, hadde klart å ta vare på dagliglivets gleder. Slitasjen ved diabetes hadde styrket henne.
Slitasje krever riktig bruk og godt vedlikehold
Vi mennesker er ikke maskiner som består av deler som enkelt kan skiftes ut når de blir slitte og ubrukelige.
Vi kan riktignok i dag erstatte en rekke kroppsorganer, men det er klare begrensninger i hvor stort omfang vi kan erstatte det som er gammelt, med noe nytt. Mange forsøker med ulike metoder, for eksempel med kosmetiske inngrep og ulike varianter av fristende foryngelseskurer, for å forhindre slitasjeprosessen. Men, disse hjelpeløse tiltakene har så liten verdi og betydning at de hovedsakelig bare tjener oppfinnernes økonomiske interesser.
Et enkelt organ kan vi erstatte, eller skifte ut, men aldringsprosessen kan vi ikke stoppe. Så kompliserte er vi mennesker at vi ikke kan restaureres på samme måte som fysiske gjenstander. Vi kan ikke skinne på den samme måten som en amerikansk veteranbil, men med riktig bruk og godt vedlikehold, så kan vi bevare det som er vesentlig å ta vare på gjennom livet. Vi kan bruke våre sanser, vårt intellekt og våre følelser slik at vi fremdeles har glede av naturopplevelser, og samspillet med andre mennesker selv om det meste går i et langsommere tempo.
Det er nemlig ikke sikkert at et roligere tempo på grunn av slitasje behøver å være noe negativt. Et roligere tempo på grunn av slitasje i hoftene gjør kanskje ikke sykkelturen opplevelsesmessig dårligere. Med et høyere, konkurransepreget tempo oppdages verken smilet fra forbipasserende, eller fargene på trærne eller himmelen.
Slitasje skaper patina
Livet setter sitt synlige preg på alt og alle. Vi har dessverre lett for å se på dette som noe som helst ikke burde skje.
Vi ønsker at rynkene uteble, og at vi kunne beholde det ulevde preget som unge mennesker har. Men, livets utfordringer påvirker oss alle, og det er ikke et sykdomstegn, eller et helseproblem.
Vi må være i stand til å skille mellom sykdom og aldring.
Hvis vi ikke gjør det, så mister vi muligheten til å glede oss over de uerstattelige minnene som følger med gode opplevelser og erfaringer. Poenget er at vi i større grad burde beskrive, i positive ordelag, det som endrer seg med årene. Tenk for eksempel på hvor vakre håndknyttede tepper blir etter mange års bruk. Da viser teppenes kvaliteter seg fram stadig tydeligere. På samme måte burde vi kunne betrakte, og beskrive oss selv som mennesker. Vi står derfor i fare for å gjøre en stor feil når skjønnhet så ensidig knyttes til det som kosmetikk-industrien lever av.
Kvaliteter som tilføres oss mennesker gjennom bruk, blir målt opp imot forhold som favoriserer det som bevarer et ubrukt preg. Rynker og hudforandringer er et godt eksempel på dette. Hvis både synlige aldringstegn, og ferdigheter hadde blitt vurdert som verdifulle, så ville det åpnet for nye beskrivelser av menneskelig kvaliteter.
Slitasje øker verdien
Verdien av erfaringer og egenskaper som utvikles over tid ville stige.
Da kunne faktisk kompetanse på hvordan man best kan bruke kroppen når den blir stivere og mindre spenstig, være verdifull for andre i samme situasjon. Da ville erfaringer verdsettes fordi de er både nyttige og sanne.
Det er forunderlig at vi i så liten grad har hentet fram og beskrevet de menneskelige kvalitetene som man trenger når man skal håndtere dagliglivet med diabetes. Gode råd fra helsepersonell, og tekniske hjelpemidler er viktige, men det mest avgjørende er vår egen evne til å handle fornuftig. Den kompliserte reguleringsoppgaven som man stilles overfor styres og håndteres av tanker og følelser.
Det er i tanke- og følelseslivet vi finner de hjelpemidlene som gjør oss i stand til å ivareta kroppens behov for god blodsukkerkontroll. Det er drivkrefter fra disse områdene som gjør at testutstyret og insulinpumpen blir brukt på en fornuftig måte. Disse menneskelige egenskapene er det mest verdifulle vi har, og betydningen av dem øker over tid.
Slitasje ikke ensbetydende med forfall
Slitasjen som fører til svekkelse av organer og funksjoner påvirker alt og alle, på en eller annen måte.
Dette kan ikke unngås, fordi slitasje ikke kan stoppes. Det beste vi kan gjøre er derfor å forsone oss med, og akseptere denne prosessen som påvirker oss over tid.
Hvis vi setter diabetes inn i et slikt perspektiv, og betrakter slitasjen som man utsettes for som en utfordring som kan mestres, så ville for eksempel metoder til håndteringen av senskader når de dukker opp, bli vurdert som verdifulle. Spørsmålet som det blir viktig å finne svar på, er om man slites på en annen måte når man har diabetes? Utsettes et menneske med diabetes for en kroppslig og mental slitasje som avviker fra det som er vanlig? Hvis det er en sannsynlighet for det, så må den særegne formen for slitasje som er knyttet til diabetes beskrives – hvis den skal kunne mestres.
Da ser vi på slitasjen ikke først og fremst som tegn på forfall, men som en håndterbar prosess som er knyttet til et liv med diabetes. Hvis vi setter diabetiske senskader i sammenheng med en normal slitasje som kan mestres, så ville forhåpentlig dette redusere forekomsten av dårlig samvittighet og selvbebreidelse.
Dette er et arbeid som inneholder så mange positive elementer, at det burde inspirere mange til å ville være med.