Eirin Winje
Psykologspesialist, ph.d. Privatpraksis i Drøbak.
Først publisert i medlemsbladet Diabetes nr 1-2024
Det er kjent at diabetes er en sykdom der det er lett å føle seg alene. Det er ingen som ser alt arbeidet vi legger ned i å overleve fra dag til dag; alt det praktiske, tankearbeidet, beregningene, den sosiale tilpasningen og alle følelsene som kommer bølgende opp i oss, inkludert følelser som helst bør observeres, tåles og responderes på med omsorg. Dette er ekstra vanskelig når man vet at man legger ned en enorm innsats i å få et greit blodsukker, men likevel som regel opplever daglige overraskelser i form av uforutsette topper og daler i blodsukkeret. Det å stå i dette år etter år, gir betydelig psykisk stress og slitasje, i tillegg til den direkte biologiske slitasjen.
Det å prate med andre med diabetes, er ofte nyttig. Tidligere var det kanskje mer tilfeldig hvem andre med diabetes man møtte. Spesielt for deg med diabetes type 1. Da var det kanskje en annen på skolen som hadde det, eller noen man ble kjent med på møter og leirer via Diabetesforbundet, eller på sykehuset. Kanskje var det eneste man hadde til felles at man har diabetes. I slike settinger er det ikke unaturlig at man sammenligner seg med andre i forhold til hvordan man lever med diabetesen, og hvordan «det går». Spesielt vanlig er nok dette for barn og ungdom, der noe av poenget med utviklingen er å finne ut av hvem man er, samt posisjonere og tilpasse seg til gruppen man tilhører.
Med det mangfoldet av sosiale medier vi har i dag, kan man raskt og enkelt bli kjent med andre med diabetes. Og det er mange potensielle fordeler og ulemper med det. Her vil jeg fokusere på hvordan det er når man ser andre legger ut fine blodsukkergrafer. Mange deler sitt siste døgn eller siste måned, der for eksempel 95−100 % time in range (TIR) lyser opp. For ja, dette er mulig for flere og flere. Men det å dele egen glede, kan for andre trigge vonde følelser, tanker og kroppsfornemmelser som vi kan samle i begrepet «diabetessjalusi».
Hvorfor dele grafer av «supre» blodsukker?
Mitt inntrykk er at folk deler sine fantastiske blodsukkergrafer for å dele glede, takknemlighet, overraskelse og lettelse. Og til og med inspirere, gi håp og motivasjon til andre for å støtte dem til å holde ut, til å velge og orke å fortsette den daglige behandlingen. Det blir som en liten mulighet til å trekke pusten fra diabetesjobben, og for en gangs skyld nyte gode frukter av den innsatsen man legger ned, for deretter dele den med andre som skjønner. For med så mange faktorer som påvirker blodsukkeret (noen mer enn andre), så kan man bli svært sliten.
Hvem andre har mulighet til å forstå dybden av denne gleden enn andre med diabetes?
Mange med nyoppdaget diabetes trenger å se at det går an å leve godt med diabetes. Og leve med rolig, normalt og optimalt blodsukker. Selv om det selvfølgelig også er viktig å vektlegge at selv e diabetesbehandlingen må skreddersys til − og av − den enkelte i tråd med ens verdier, ønsker og mål. I tillegg er det lurt å fokusere på at evnen til å tåle skuffelser, usikkerhet, redsel og selvkritiske tanker er nyttig å øve opp. For diabetesbehandling krever at man aksepterer at man har diabetes, og at man gjør de nødvendige tiltakene når de trengs.
Sjalusi?
Jeg velger å kalle den negative reaksjonen man kan få av å se andres supergrafer for «diabetessjalusi». Dette er ikke en valgt reaksjon. Den oppstår spontant, og man kan ikke bare velge den bort. Men, man kan øve seg på å velge hvordan man forholder seg til den. Den kan oppstå selv om man også klarer å glede seg over at andre får til gode diabetesdager.
Diabetessjalusi observeres ved:
- Følelser som håpløshet, mindreverdighet, skyld og skam.
- Tanker som «jeg kommer aldri til å få det til slik», «det må være noe galt med meg som ikke har fått det til», «det er ikke noe vits i lenger, jeg får ikke til bedre uansett», «typisk at hun får det til», «det er lett for han å få det til» og «det er urettferdig».
- Kroppsfornemmelser som kjennes ut som spark i magen eller at energien renner ut av en, eller at stresset kommer med hjertebank og uro.
Den som deler sine gode resultater, ønsker ikke å trigge slike reaksjoner hos andre, og det er heller ikke dennes ansvar. Når diabetessjalusien blir aktivert, kan det ha flere konsekvenser for den som opplever den. Noen kan være nyttige, og noen er ikke så nyttige:
Ikke så nyttig atferd:
- Gi opp: Man blir overveldet av håpløshet og orker ikke gjøre diabetesjobben.
- Ta kontroll ved å holde seg høy: Man legger seg mer eller mindre bevisst høyt i blodsukker fordi det er så mye styr og så vanskelig å prøve å holde seg på normalen. På et nivå kan det være lettere mentalt å ha høyt blodsukker når man vet at det skyldes for lite insulin/for mange karbohydrater, fordi fraværet av kontroll og forutsigbarhet er en av de mest mentalt krevende mentale tilstandene vi har.
- Isolerer: Man trekker seg unna andre med diabetes, reduserer fokuset på diabetesen sin og kanskje dropper ut fra legeavtaler. Man forteller ikke andre om diabetesen, fordi man vil ikke «avsløre» at man ikke får det til. Man melder seg ut av grupper på nett og får dermed ikke med seg nyheter i forskningen, går glipp av den sosiale støtten man kunne fått, og blir mer og mer alene med sykdommen, skyldfølelsen og skammen.
- Bagatelliserer: Man kan avfeie betydningen av å ha gode blodsukkerverdier ved å si at «det er ikke så viktig», «jeg vil heller kose meg», «man kan ikke leve slik», «man må jo leve litt også», «jeg synes det er altfor strengt å leve slik» og på den måten dytter bort sitt eget ubehag og trang til å jobbe for å bedre egen situasjon.
- Angriper: Man angriper den som deler sine gode nyheter. Kanskje tillegger man dem negative intensjoner, tenker at de skryter og skal være bedre enn andre ved å vise hvor «flinke» de er. Angrepet er nok da mer en variant av selvforsvar, fordi ens egen selvkritiske del har blitt aktivert og man får vondt av å føle at man ikke er «flink nok», eller redd for hva som vil skje med en selv i fremtiden.
Nyttig atferd basert på negative følelser:
- Selvomsorg: Minne seg selv på at det at andre har det bra, ikke er en kritikk av en selv. Men anerkjenne den vonde reaksjonen som et tegn på at man ikke har det slik man ønsker å ha det med sin diabetes. Det kan være nyttig å se på hva man kan endre og hva man ikke kan endre, snakke med trøstende, støttende og oppmuntrende tone til seg selv, samtidig som man anerkjenner at diabeteslivet er hardt.
- Oppsøke støtte og fellesskap: Å si til andre at man har det vondt, vil som regel utløse omsorg fra andre. Venner, familie og helsepersonell vil kunne hjelpe og støtte på ulike måter. Dessverre vil nok ikke utsagn som «ja, men du gjør jo så godt du kan» være noen hjelp i forhold til diabetessjalusi. Da trenger man kanskje heller støtte til å finne mot til å endre de tingene man kan endre. Man kan dele til sitt helsepersonell at man er redd, skuffet og ikke fornøyd med resultatene av diabetesbehandlingen og be om hjelp til å finne andre hjelpemidler eller andre måter å gjøre diabetesbehandlingen på. Det er ikke alltid det er nyttig å si til seg selv/høre at man må prøve hardere. Noen ganger må man rett og slett endre tilnærming.
- Hente informasjon: Spørre den andre om hvordan vedkommende har fått det til. Har det kommet nytt teknologisk utstyr? Nye insulintyper? Triks med alarmene på utstyret? Teknikker for å huske å ta insulin? Triks for å ikke spise for mye når man er lav? Er det endringer i livsstilen som har bidratt; endringer i søvnmengde eller kvalitet, stressreduksjon via mindfullness, avslapningsteknikker eller meditasjon, endring i arbeidssituasjon eller familierelasjoner, eller er det endring i type mat eller tidspunkt for måltider?
- Uttrykke støtte og feire gode resultater: Det er få andre utenfor diabetessamfunnet som skjønner hvor viktig disse gode resultatene er for psykisk og fysisk helse, og det er få som vet hvor hardt vi jobber for det. Det at vi ikke bare støtter hverandre når det går dårlig, men også når det går bra, kan bidra til å styrke hele feltet, styrke felleskapet og styrke håpet om at kanskje kan dagene bli litt enklere for flere, inkludert oss selv.
Det går an å både glede seg med andre og kjenne på diabetessjalusi på én gang. Det trenger ikke være enten eller, og det er ikke noe galt i seg selv å kjenne på disse negative reaksjonene. Tvert imot er det nyttig å observere hva som skjer inni oss, og velge mer bevisst hvordan vi skal forholde oss til det.
Vi kan romme sammensatte følelser, litt som i filmen «Innsiden ut», som er en film jeg ofte anbefaler til mine pasienter. Kanskje kan det også være nyttig å minne seg på sitatet av C. A. Tiedge: «Delt glede er dobbelt glede, og delt sorg er halv sorg».
Kanskje kan vi velge å ta imot litt av den gode energien som er i den delte gleden. Diabeteslivet er hardt nok i seg selv.