Eline Alten
Spesialist i barne- og ungdomspsykiatri, overlege ved barne- og ungdomsklinikken, OUS. Tilknyttet Norsk Diabetessenter for behandling og opplæring.
Først publisert i medlemsbladet Diabetes nr 6-2022
Ved diabetes type 1 dør som kjent bukspyttkjertelens insulinproduserende celler, og personen må tilføre insulin utenfra.
De aller fleste av kroppens celler trenger insulin for å sikre at energien fra maten kommer inn i cellene. Energi inn i cellene er helt nødvendig for vår overlevelse, og ved helt fravær av insulin vil kroppen ganske raskt visne hen og dø.
Kroppens maskineri er en ekstremt fininnstilt mekanisme, og uten diabetes reguleres forholdet mellom insulinproduksjon og blodsukker perfekt. Dette skjer via ulike typer signalstoffer, og det skjer uten at personen merker det, eller trenger å ofre det særlig mange tanker.
Hva så når hele denne mekanismen svikter, og denne fininnstilte reguleringen må overtas av pasienten selv?
Å tilføre insulin når blodsukkeret er for høyt, tilføre sukker når blodsukkeret er for lavt. Å tilføre tilpasset mengde insulin til alt man spiser og drikker. Å tilpasse insulinmengdene til ulike typer aktivitet man (kanskje) planlegger. Å kjenne seg trygg på at balansen mellom insulin og sukker i blodbanen er stabil, også mens man selv sover. Å forutse stressresponser med hormoner som enten konkurrerer med, eller potenserer virkningen av insulin; som å være urolig, redd eller positivt spent, være forelsket, eller ha eksamensangst. Alle helt vanlige situasjoner i de fleste mennesker liv.
Og over dette igjen ligger den dype erkjennelsen, eller det store alvoret, at både for lite insulin, og for mye insulin, hver på sitt vis er skadelig for kroppen, og i ytterste konsekvens dødelig.
Når de insulinproduserende cellene dør, og reguleringen av energitransporten inn i cellene opphører, er det hjernen som må overta dette arbeidet. Hjernen; dette fantastiske organet som inneholder så utrolig mange ulike nettverk og forbindelser, og som er så uhyre komplisert at det ikke er mulig å ha full oversikt. Hjernen må overta arbeidet med å tilføre en så nøyaktig tilpasset mengde insulin som mulig, slik at det akkurat dekker behovet. Når de insulinproduserende cellene i bukspyttkjertelen dør, dannes det ikke nye insulintenkende celler i hjernen, så det er personens allerede eksisterende nerveceller som må gjøre dette arbeidet.
Hvis vi ser slik på det, blir det nærliggende å tenke at vi må passe svært godt på det tankerommet i hjernen som skal romme dette livsviktige arbeidet.
Hva er det som skal til for å holde tankerommet åpent? Og hva er det som truer det slik at det faktisk lukker seg?
I min behandlingspraksis møter jeg til stadighet pasienter som strever med et lukket insulin-/diabetestankerom. Da er det ikke noe særlig plass til insulindoseringstanker.
Å arbeide med lukkede tankerom er strevsomt for alle parter, ikke minst for personen det gjelder, og det tar erfaringsmessig lang tid. Det er derfor langt bedre å forebygge at det skjer.
Derfor disse viktige spørsmålene om tankerommet.
- Følelse av mestring
Følelse av mestring holder tankerommet åpent; det blir et godt sted å være. Og ved mangel på direkte mestring kan det hjelpe at det blir så oversiktlig og forutsigbart som mulig; hva var det som gjorde at man ikke traff helt blink?
Mangel på følelse av mestring vil over litt tid kunne lukke tankerommet. Mangel på følelse av mestring kan komme fra en selv, eller det kan bli påført en fra omgivelsene. Sinte anklager fra andre om at man «ikke bryr seg», at man «sluntrer unna», «ikke er til å stole på» eller bare «gir blaffen» er direkte «tankerom-ødeleggere».
Så følelse av mestring er nødvendig for å holde tankerommet åpent. Og i motsetning til andre aktiviteter hvor man ikke føler på mestring over tid, og bare kan legge bort og glemme (at man i det hele tatt har forsøkt), kan man jo egentlig ikke gjøre det når det kommer til insulindosering.
Så er det noe vi alltid skal være på lag med, er det følelsen av mestring. Både som heiagjeng og som allierte, og det finnes ALLTID elementer av mestring. Det som skiller heiagjeng og allierte, er at allierte vet mer om dilemmaer og kompleksitet, og således står sterkere og mer robuste sammen.
- Følelsesmessig nøytralitet
For at tankearbeidet knyttet til insulindoseringen skal være så effektivt som mulig, må tankerommet være følelsesmessig nøytralt.
Ved sterke følelser vil tenkehjernen koble seg mer eller mindre av, og ved veldig sterke følelser vil tenkehjernen koble seg helt av. Det er sånn vi er skrudd sammen som mennesker, og det er denne egenskapen ved oss som har sikret vår overlevelse som art. Det ikke-viljestyrte nervesystemet reagerer med kamp (fight), flukt (flight) eller ved «å spille død» (freeze) når personen trues av en ytre fare.
Så det er vesentlig at tankerommet er så følelsesmessig nøytralt som mulig, så tenkehjernen kan være påkoblet.
Følelse av skam, følelse av skyld, følelse av å være utstøtt eller krenket, følelse av å være misforstått eller ikke bli forstått, følelse av å være redd, følelse av at «det nytter ikke hva jeg enn gjør» bidrar ikke til følelsesmessig nøytralitet i tankerommet. Disse følelsene vil gjøre at tenkehjernen mer eller mindre kobler av, og det å ta fatt på insulindoseringsarbeidet blir vanskelig eller umulig. Fra utsiden kan det se ut som tankeflukt eller mangel på interesse og fokus («gidder ikke»). Eller angrep tilbake i form av irritabilitet og krangling. Eller kanskje går personen helt i stå og fremstår likegyldig og uanfektet. Da vet vi at vi er på ville veier, som omgivelser og hjelpere. Hvis tenkehjernen ikke er påkoblet, er heller ingen insulindoseringsferdigheter til stede.
Følelse av å være forstått, følelse av at «de andre vet at jeg gjør så godt jeg kan», følelse av fellesskap til å finne løsninger, følelse av at det er trygt å prøve og feile for å lære, følelse av å virkelig stå sammen, også når diabetesen er uforståelig, bidrar alle til følelsesmessig nøytralitet.
Når tankerommet er følelsesmessig nøytralt, er det ikke noe som står i veien for å oppsøke det; det er et trygt og oversiktlig sted å være. Det blir et sted man har tilgang på alle tenkehjerne-ferdighetene sine, noe man trenger i møtet med en så krevende behandlingsoppgave som diabetes type 1 er.