Syk eller frisk? Sykdom i arbeidslivet

Ane Wilhelmsen-Langeland er psykologspesialist og ph.d.. Hun leder Diabetesforbundets Faggruppe for Diabetespsykologi og er psykologisk medarbeider for Diabetesforbundet. Ane har selv hatt diabetes type 1 siden 1991.

Jeg har nylig gitt ut boka «Syk eller frisk? Hvordan du kan føle deg frisk, selv om du er kronisk syk» (Gyldendal Akademisk, 2023). Det er å få og ha en kronisk sykdom kan gi mange ulike reaksjoner, både følelsesmessig, tankemessig og atferdsmessig. Psykologi er læren om hvorfor mennesker tenker, føler og handler slik de gjør. Hva du tenker om sykdommen din, har stor betydning for hvordan livet med den er. Det kan begynne allerede på diagnosetidspunktet. Forskning viser at det å ha en eller flere kroniske kroppslige sykdommer øker risikoen for å utvikle depresjon, samtidig som det å ha depresjon er en risikofaktor for å få en kroppslig sykdom. Når vi snakker om psykisk helse og psykologi, er det ofte nettopp i forbindelse med psykiske lidelser. Men kunnskap om psykologi kan også bli en styrke i måten du håndterer din kroniske sykdom på. Jeg er svært inspirert av psykologen Jon Haugs tenkning rundt sykdom og liker godt hans beskrivelse av det han kaller kraftpunktet i sin bok Diabetespsykologi – samspillet mellom kropp og sinn. Haug sier det slik at gjennom forståelse, ferdigheter og indre drivkraft kan livet fremover bli godt selv om du har en krevende kronisk sykdom (Haug, 2017, kapittel 12). Her gjengir jeg et redigert bokutdrag fra kapittelet om sykdom i arbeidslivet og familielivet i boken jeg nettopp har gitt ut.  

Sykdom i arbeidslivet 

Jobben er en viktig del av manges identitet. Når du treffer et nytt menneske, går det som regel ikke lange tiden før spørsmålet kommer: «Hva jobber du med, da?» Dersom du ikke er i jobb på grunn av helseplager, kan dette være et vanskelig spørsmål å svare på. Noen vrir litt på det og svarer at de er pensjonist, selv om de er langt under pensjonsalder, og håper at den andre ikke skal stille oppfølgingsspørsmål. Andre svarer at de er mellom to jobber, at de tar seg litt tid til å tenke, at de omskolerer seg, eller at de har valgt å bli hjemme mens barna er små. Dersom du er sykemeldt, på arbeidsavklaringspenger (AAP) eller ufør på grunn av sykdom, og helst ikke vil snakke om det, kan det være greit å ha forberedt et standardsvar som du er komfortabel med. Så unngår du at frykten for dette spørsmålet gjør at du takker nei til hyggelige invitasjoner og isolerer deg hjemme. 

Om å være helt eller delvis sykemeldt 

Jeg har jobbet med svært mange som har vært sykemeldte eller på ulike trygdestønader, der målet har vært tilbakeføring til arbeid. Det er sjelden én enkelt årsak til at et menneske ikke er arbeid. Det å ha en kronisk sykdom øker risikoen for psykiske lidelser, særlig angst og depresjon. I mitt arbeid med mennesker med kroniske sykdommer, som er sykemeldte eller på ulike trygdeordninger, har det blitt tydelig at årsaken til at de ikke er i arbeid, er sammensatt.  

«Min historie» 

Jens var sykemeldt fra sin jobb som rådgiver i en bank. Han hadde smertefulle og stive ledd, og hadde i perioder svært nedsatt allmenntilstand. Dette hadde pågått i mange år. Jens hadde kone som var i full jobb, og de hadde to døtre på ti og tolv år. Jentene var aktive i idrett, og det var mye kjørevirksomhet i hverdagen etter jobb og lite tid til fritid og atspredelse for Jens. Jens var en mann med høye krav til seg selv og dem rundt seg. Han så på arbeid som en samfunnsplikt, og det å være borte fra jobben satt langt inne hos ham. Hans far pleide å skryte av at han selv ikke hadde hatt én eneste sykedag i sine 45 år i arbeid. Jens tok dette som et tegn på at faren anså sykemelding som noe negativt, svakt og noe man ikke gjorde. Jens ga alt på jobben. Innimellom gikk smertene ut over søvnen hans, og helgene gikk med til å forsøke å hente seg inn, når han ikke måtte tilbringe dem i ulike idrettshaller for å følge opp døtrene. 

Da Jens kom til meg, hadde han fått symptomer på depresjon som hadde vart noen måneder, og legen hadde sykemeldt ham fra jobben, slik at han skulle få hente seg inn. Jens likte jobben sin, han mestret den godt, hadde gode kollegaer og en god leder. Det var ikke jobben som var problemet, men likevel ble det helt nødvendig å bruke tid på jobbsituasjonen i behandlingen, i tillegg til fritid og familie. Jens og jeg lagde en opptrappingsplan for tilbakeføring til arbeid. Vi kartla Jens sine arbeidsoppgaver nøye: hvilke oppgaver som krevde mye og lite energi, samt hvilke han likte godt og mindre godt. Vi lagde også en plan for hvilke oppgaver han skulle gjøre i de ulike stadiene i tilbakeføringsplanen, og hvor lenge han skulle jobbe med de ulike oppgavene. Jens ble opptatt av hva han skulle si til sine kollegaer, eller til folk han traff på gaten eller på fjellet midt i arbeidstiden. Han lagde derfor også «sin historie». Til de nærmeste vennene og kollegaene fortalte Jens det ganske nært slik det var, til de noe mer perifere fortalte han en kortversjon, og til enda mer perifere bekjente fortalte han en ganske nedstrippet variant, men historien var fortsatt sann. Jeg rådet Jens til å lage en historie som var sann, som han kunne stå for, som han kunne lære seg å fremføre uten å knytte så mye følelser til, og som kostet ham lite å si – gjerne også med nok informasjon til at folk ikke spurte så mye mer, men ikke mer enn han var komfortabel med å fortelle. Jens sin historie i tre lag ble omtrent slik: 

Min historie til mine nærmeste venner og nære kollegaer 

Jeg har revmatisme, som gir meg smertefulle og stive ledd. Noen dager bruker jeg 10 minutter på å reise meg fra sengen, og kroppen kjennes som den består av sandpapir og sirup. Da dette hadde pågått lenge nok og jeg hadde pushet meg på jobb og til å gjennomføre alle vanlige oppgaver en familiefar har, uten å lytte til hva kroppen fortalte meg, sa kroppen stopp. Den ga meg beskjed om å spise mindre, ga meg mørkere tanker og gjorde meg likegyldig til ting jeg tidligere hadde satt pris på. Dette kalles depresjon, og jeg måtte ta en pause og fokusere på egen helse en periode. Nå er det jobben min å bli bra nok til å komme tilbake til jobben. 

Min historie til litt mer perifere kollegaer og foreldre i klassen og på idrettslaget til jentene 

Jeg har revmatisme, som gir meg smertefulle og stive ledd. Noen dager bruker jeg 10 minutter på å reise meg fra sengen. En dag sa kroppen og hodet stopp. Nå er det jobben min å bli bra nok til å komme tilbake til jobb. 

Min historie til kunder på jobben som spør 

Jeg har revmatisme, som gir meg smertefulle og stive ledd. Innimellom trenger jeg å bare ta vare på helsen min, og da er jobben det som må utgå. 

Jeg håper at du kan la deg inspirere av historien til Jens, dersom din diabetes kombinert med alt annet i livet, innimellom  - eller langvarig - fører til at du ikke kan stå i jobb. I boken finner du informasjon om mange andre tema som er relevante ved mange kroniske sykdommer, også diabetes type 1 og 2. I boken finner du også konkrete øvelser som kan hjelpe deg til å føle deg friskere – selv om du er kronisk syk. For du trenger ikke føle seg syk, selv om du har en kronisk sykdom.  

Først publisert i medlemsbladet Diabetes nr 4-2023