Oppdaget i Oldtiden
Diabetes type 1 og type 2 er sykdommer som begge sannsynligvis har eksistert i uminnelige tider. Den første kjente beskrivelsen av diabetes kan vi lese i de såkalte dødehavsrullene, skrevet i det gamle Egypt. Der kan vi lese hvor dan den egyptiske legen (og tannlegen) Hesy-Ra allerede i år 1552 f.Kr. beskriver personer med alt for stor produksjon av urin.
Tilstanden førte til vekttap og avmagring. Doktor Hesy-Ras råd mot sykdommen var en diett bestående av hele hvetekorn. Også vann silt gjennom knokler, korn, grus og jord skulle ha en viss effekt, mente han.
På samme tid observerte man i India at urinen til disse personene tiltrakk seg maur. Den aller første diagnostiske test var rett og slett å helle urin på bakken, for deretter å se om maur kom løpende!
Var testen positiv fikk pasientene diagnosen «madhumeha» (honningurin), og i tillegg til tørste var pasientene plaget med dårlig ånde og stor urinproduksjon.
«Et motbydelig og smertefullt liv»
Betegnelsen «diabetes» ble første gang benyttet cirka år 250 f.Kr. av en gresk lege som het Appolonius. Appolonius var bosatt i Memphis, 20 km sør for Kairo i nåværende Egypt, på vestsiden av Nilen. Han trodde diabetes skyldtes en sykdom i nyrene.
Om lag 400 år senere, i det 2. århundret e.Kr. mens Nero var keiser over Romerriket, skrev den svært arbeidsomme Aretaeus fra Kappadokia i Tyrkia totalt åtte bøker. Der beskrev han årsaker, symptomer og behandling av en lang rekke sykdommer, deriblant diabetes.
Bøkene er godt bevart, og ble i 1856 oversatt til engelsk. Om diabetes kan vi blant annet lese at (egen oversettelse) «Diabetes er … ikke veldig hyppig … en smelting av kjøtt og lemmer i urinen … for pasienten slutter aldri å late vannet … Sykdommen utvikles veldig sakte. Av natur er den kronisk, og utvikles over lang tid, men pasienten lever ikke lenge når sykdommen er fullt etablert. I tillegg er livet motbydelig og smertefullt … man kan ikke stanse pasientene verken fra å drikke eller late vannet».
Aretaeus mister noe av troverdigheten når han rapporterer at personer som blir bitt av dipsas drikker ufattelige mengder til de rett og slett «plutselig sprekker». Han trodde at tørsten kunne reduseres ved å styrke magen, som var «tørstens fontene». Etter en renselse med en blanding av aloe vera og kanel, skulle man smøre på en salve lagd av harpiks, dadler, rå kvede og narde (en liten, flerårig urt).
Drikkevannet måtte kokes med høstfrukter, og maten skulle være melk, korn, stivelse, gryn og velling. Tørr vin ble anbefalt. Fra dette kan vi konkludere at pasienter med diabetes allerede for nesten 2000 år siden ble møtt med urimelige krav til egenomsorg.
Antikkens kunnskap gjenoppdages
De to indiske legene Sushruta (kirurg) og Charaka («indremedisiner») var hovedforfattere bak to sentrale skrifter på sanskrit, antagelig skrevet i det 5. århundret e.Kr. Her skilles det mellom to ulike typer diabetes. En utviklet seg hos barn og unge personer, mens en annen var forbundet med overvekt og velstand.
De to indiske herrene hadde for øvrig mye på hjertet i sine skrifter. Sushruta skrev at «Man må være belest, intelligent og framfor alt rasjonell for å kunne praktisere medisin», mens Charaka skrev at «En lege som ikke klarer å gå inn i en pasients kropp med kunnskap og forståelse, kan aldri behandle sykdommer. Legen må først studere alle faktorer som påvirker pasientens sykdom (inkludert miljøet), og deretter foreskrive behandling. Det er viktigere å forebygge sykdom enn å søke en kur».
Kanskje har vi fortsatt noe å lære av de gamle indere?
Kunnskapen fra antikken ble dessverre glemt (dette var før internett), slik at Thomas Willis, en engelsk lege, i 1670 på nytt måtte oppdage at urinen til diabetespasienter var søt. Oppdagelsen gjorde at han la til ordet «mellitus», som betyr søt, bak «diabetes», for å skille det fra en annen sykdom med stor vannlatning, nemlig diabetes insipidus. Insipidus betyr «ingen smak».
100 år senere, i 1776, fant Matthew Dobson ut at det som ga søtsmak av urinen rett og slett var sukker. Dette førte til at sukker i urinen ble et diagnostisk kriterium på diabetes utover 1800-tallet. Behandlingen av diabetes på denne tiden var oftest en diett med lite kalorier og karbohydrater, men mye proteiner. I tillegg anbefalte man ulike legemidler, som opium og digitalis, for å undertrykke appetitten.
På 1800-tallet ble det kliniske bildet ved diabetes stadig bedre kartlagt. Deriblant ble diabetes-koma på grunn av syreforgiftning beskrevet, deretter aceton i urinen, og endelig fikk opphopning av aceton i blodet skylden for syreforgiftning. Men fortsatt manglet man en forklaring på hva som var feil i kroppen. Snart skulle det imidlertid løsne skikkelig!
Først ved at Paul Langerhans i 1867 observerte to ulike celletyper i bukspyttkjertelen, og spesielt at det var øyer med celler, «Langerhanske øyer», som så helt annerledes ut enn de øvrige cellene. I 1889 fant man ut at hunder som fikk bukspyttkjertelen fjernet, utviklet diabetes. Ytterligere eksperimentering gjorde at man koblet øyene til Langerhans med diabetes, og i 1909 ga den belgiske legen Jean de Meyer navnet «insulin» på det stoffet man antok ble produsert i de Langerhanske øyer.
Åpenbaringen
Så endelig, i 1921–22 skulle gåten løses i Toronto, Canada. Frederick Grant Banting, Charles Best, John J. R. Macleod og James Collip bidro alle til at 14 år gamle Leonard Thompson 11. januar 1922 kunne få den aller første injeksjonen med insulin.
Den første dosen var på 15 milliliter, og stakkars Leonard ble umiddelbart veldig syk; han utviklet en stor byll på injeksjonsstedet, og døde nesten av blodforgiftning.
23. januar fikk han sin andre injeksjon, og denne gang var stoffet heldigvis betydelig bedre renset. Leonard tålte injeksjonen, og i løpet av 24 timer falt blodsukkeret hans fra 28,9 mmol/l til 6,7 mmol/l, mens urinketonene forsvant.
Det var i sannhet et mirakel! Fra å være dømt til døden, kunne Leonard Thompson nå fortsatte med denne behandlingen, og han levde i ytterligere 13 år før han dessverre døde av lungebetennelse 27 år gammel.
En annen av de første barna som fikk behandling i Toronto i 1922, døde i 1993, 76 år gammel.
Etter dette gikk det radig unna. Eli Lilly Company kjøpte rettighetene til for produksjon og salg av insulin i Nord- og Sør-Amerika i april 1922, og allerede høsten 1923 brukte 25.000 pasienter insulin.
«Vidunderstoffet insulin» bredte seg til Europa og Norge, og ble raskt tatt i bruk.
Siden 1922 har det blitt utviklet en lang rekke insulintyper, med ulike egenskaper med hensyn til hvor fort effekten innsetter, og hvor lenge den varer. Det gjør det nå mulig å bruke insulin i pumpe eller i penn, og pasienter kan sammen med legen sin skreddersy et opplegg som passer best mulig for dem. Vi bør alle av og til sende en varm takk til alle de som opp gjennom historien har bidratt til at diabetes i dag ikke lenger er en dødelig sykdom.
Samtidig som vi gleder oss over at vi lever i et land med tilgang til livsviktig insulin, skal vi huske at det dessverre ikke er slik over hele verden. Fortsatt er det slik at den vanligste årsaken på verdensbasis til at barn med diabetes dør, er manglende tilgang på insulin, selv 100 år etter oppdagelsen av insulin. Vi kan ikke tillate at det fortsetter slik i ytterligere 100 år!
Diabetes - en tidslinje
Ca. 1500 f. Kr.
I India oppdager man at urinen til personer med diabetes tiltrakk seg maur. Hvis maur kom løpende når urinen ble helt på bakken, fikk pasientene diagnosen madhumeha – honningurin.
1552 f. Kr.
Den egyptiske legen og tannlegen Hesy-Ra beskriver personer som produserer altfor mye urin og som går ned i vekt og blir avmagret. Doktor Hesy-Ras anbefaler en diett bestående av hele hvetekorn, samt vann silt gjennom knokler, korn, grus og jord.
250 f.Kr.
Betegnelsen «diabetes» ble første gang benyttet av en den greske legen Appolonius. Han trodde diabetes skyldtes en sykdom i nyrene.
Ca. år 130 e.Kr.
Aretaeus fra Kappadokia i Tyrkia lanserer teorien om at diabetes kan skyldes en forsinket konsekvens av tidligere akutt sykdom, eventuelt bitt fra en «tørste-slange».
5. århundret e.Kr.
De to indiske legene Sushruta og Charaka skriver at det finnes to ulike typer diabetes. En utviklet seg hos barn og unge personer, mens en annen var forbundet med overvekt og velstand.
1670
Antikkens kunnskaper er forlengst glemt. Den engelske legen Thomas Willis er den som på nytt oppdager at urinen til diabetespasienter var søt. Han la til ordet «mellitus» (søt) etter diabetes.
1776
Britiske Matthew Dobson fant ut at det som ga søtsmak av urinen rett og slett var sukker. Utover 1800-tallet brukes sukker i urinen for å diagnostisere diabetes. Blant medisinene som brukes, er opium og digitalis for å dempe appetitten.
1867
Paul Langerhans observerte to ulike celletyper i bukspyttkjertelen, og spesielt at det var øyer med celler, «Langerhanske øyer», som så helt annerledes ut enn de øvrige cellene.
1909
Den belgiske legen Jean de Meyer ga navnet «insulin» på det stoffet man antok ble produsert i de Langerhanske øyer.
1921–22
Ved universitetet i Toronto, Canada, forsker Frederick Banting, John J.R. Mcleod, Charles Best og James Collip på måter å trekke ut insulin fra bukspyttkjertelen til dyr. 11. januar 1922 får 14 år gamle Leonard Thompson verdens første injeksjon med insulin.
Denne artikkelen sto første gang på trykk i Diabetesforbundets jubileumsbok «Historien om diabetes» (2018)