Blikket framover – beina på bakken

Kristian Folkvord Hanssen nærmer seg 74 år. I langt over halvparten av dem, siden 1969, har han vært en sentral skikkelse i det norske og også internasjonale diabetesmiljøet – fra han som 26-åring begynte å jobbe på det som i dag er Steno Diabetes Center i danske Gentofte, og fram til dagens «seniorprofessor»-tilværelse på et slitent kontor som ikke har vært malt på 25 år, og som ingen andre vil ha, midt inne i det brokete bygningskonglomeratet med fellesbetegnelsen Oslo Universitetssykehus, Aker.

– Svenskene kaller det seniorprofessor. Jeg synes det er bedre, smiler han.

Opp gjennom tiårene har han jobbet i et konstant spenn mellom forskning og klinisk arbeid, der pasientene det meste av tiden har hatt diabetes type 1. Stillingen hans har gjerne hatt en 20/80-fordeling, men han har også fått med seg lange og gode studieopphold i England, USA og Italia.

Og nå er det lengre mellom pasientene.

– Ja, de siste årene har jeg fått mer tid til forskning. Jeg har fått en stor frihet til å tenke mer. Det sies at man bli mindre kreativ med årene, men for meg er det motsatt: Jeg får frigjort tankevirksomhet. Jeg får komme med kreative ideer og ta de vanvittige tankene helt ut. Det ble sagt en gang at «The common wisdom is always wrong»; du skal aldri sette deg ned og si at svaret er gitt. På forelesninger har jeg innledet med at 50 prosent av det jeg sier nå, er galt, men jeg vet ikke hvilken 50 prosent.
Han titter litt ekstra bort på oss for å forsikre seg at vi har tatt poenget, før han fortsetter:

– Medisinske forskere beveger seg litt som en saueflokk. Et eksempel på det motsatte, som jeg liker godt, er det arbeidet Knut Dahl Jørgensen og Lars Krogvold gjør med DiViD-studien, der de prøver å finne ut om årsaken til diabetes type 1 faktisk kan være knyttet til virus.

Ikke sette seg ned

Snart er det møte i Diabetesforbundets medisinske fagråd. Her er den sosialt anlagte, alltid nysgjerrige og reflekterte, ofte meningssterke professoren i sitt ess.

I fagrådet representerer han landets ganske slunkne endokrinolog-stand, sammen med blant andre Aker-kollegaen Kåre I. Birkeland, som er leder for fagrådet. Hanssen har i sin tid veiledet ham, som han har gjort det med en rekke av dem som i dag er markerte legespesialister innen diabetes her til lands, blant dem også nevnte Knut Dahl Jørgensen.

– Hvor lenge kommer du til å være med, lurer vi på når vi får en prat med ham et par timer før fagrådsmøtet.

– Det vet jeg jo ikke. Det får vi se. Jeg har stor glede av det jeg driver med, og det er viktig også for en selv at man ikke setter seg ned. Jeg har stor glede av å jobbe sammen med unge mennesker med gode ideer.

– Hvor er vi om ti år, tror du? Har vi for eksempel Closed Loop (i prinsippet en kunstig bukspyttkjertel, journ.anm.) på plass?

– Det er nokså vanskelig å svare på. Men ja, Closed Loop tror jeg vi har da. Men løsningene kan vise seg å være for kostbare. Det er bekymringsfullt at vi om ti år neppe vil være et så rikt land som nå, heller mer som andre europeiske land, og at mange av firmaene som utvikler og produserer utstyr, vil beregne seg god profitt. Og et stort spørsmål innen forskningen er: Hva har vi oversett av det vi vet i dag? Mye er løst, men det er ikke sikkert at det er satt sammen på riktig måte. Det spørs om ikke hjernekapasiteten vår er for begrenset. Jeg tror vi må ta i bruk «big data» for å sette sammen forskningsdata på en ny måte, sier Kristian F. Hanssen.

Hvor type 2-behandlingen er om ti år, synes han det er vanskelig å si noe om. Men han mener at vi allerede nå bør ta tak i det han kaller «en veldig stor feil»:

– Vi vet at en del mennesker er veldig glad i mat og ikke klarer å la være å spise. Vi har et belønningssystem i hjernen, og dette er det viktig at det forskes mer på. Kombinasjonen av søtt og salt, og gjerne litt sterkt, er uimotståelig. Jeg kjøper aldri potetchips fordi jeg vet at jeg da spiser hele posen. Og spisemønsteret har endret seg; vi spiser på en annen måte enn før. Det markedsføres hardt, og maten er tilgjengelig overalt og hele tiden. Det skulle for eksempel vært forbudt å ha snacks og godteri ved kassene i matvarebutikkene, og det er jo vitenskapelig bevist at økt sukkeravgift virker!

Sykdom er uflaks

Det mangler ikke på engasjement i seniorprofessoren, der han sitter med en svart kaffe i det lille rommet som internt i Diabetesforbundets sekretariat kalles Betacellen, passende nok.

– Vi lever i en kultur som ikke er grei! Jeg siterer gjerne Øystein Aagenæs på at «Sykdom er uflaks». Det er det; du har ikke noe skyld her. Det er så mye moralisme i samfunnet. Mange overvektige får ikke type 2-diabetes, og også mange type 1-ere legger skylden på seg selv når de ikke får det helt til. Da blir det lett en ond sirkel av det. Faktum er at behandlingen av type 1-diabetes ikke er ideell.

– Hva legger du i det?

– Hos friske mennesker går det meste av insulinet som produseres direkte fra pankreas til leveren, via den store blodåren vena porta. Leveren får mye mer insulin enn resten av kroppen. Når du setter insulinet i underhuden, subkutant, kommer det ut i det store kretsløpet først, ikke i vena porta. Fordi insulinet settes i underhuden, oppsuges hurtigvirkende insulin for langsomt og virker for lenge. Det vil si at hvis du setter insulin til et måltid, vil blodsukkeret lett være for høyt rett etter måltidet og så for lavt før neste. Og oppsugingen varierer fra dag til dag, avhengig av for eksempel temperatur og mosjon. Dette vet jeg det er mange som kjenner seg igjen i. Og folk har en tendens til å gi seg selv skylden for det. Det bør forskes mer på å gi insulinet direkte i blodet, fastslår Kristian F. Hanssen.

Han vet at det er et solid stykke vei å gå før dette eventuelt blir en realitet. Men i mellomtiden gleder han seg til et av hovedforedragene på nasjonalt Diabetesforum for helsepersonell i april. Der skal en forskergruppe fra Cambridge i England presentere nye framskritt med bruk av algoritmer som kompenserer for nettopp underhudsforsinkelsen. Det lover godt, mener han.

Hva så med insulinet i seg selv? Der har det jo skjedd mye i det siste …

– Ja, de langtidsvirkende analogene er et framskritt, uten tvil. Men dessverre lager legemiddelindustrien blant annet insulin for å selge, selvfølgelig. Studiene deres motiveres av å få produktet registrert og refusjon på plass, ikke av hvordan det virker best. Noe av det samme ser vi på perorale medikamenter (tabletter, journ.anm.) for type 2, der det knapt skjer høyst relevante sammenligninger mellom behandlingsprinsipper.

Arvelig begunstiget

Igjen den engasjerte, klare og meningssterke Kristian F. Hanssen.

– Jeg visste ikke at jeg mente så mye, det må være kaffen, ler han.

Han er arvelig begunstiget, det har vi et visst belegg – om enn ikke vitenskapelig – for å påstå. Bestefaren skrev den første læreboken om diabetes i Norge og behandlet noen av de aller første her til lands med insulin, og også faren jobbet med diabetes før han ble professor i geriatri.

– Nei, jeg er ikke så imponert over evnen min til å ta selvstendige valg, smiler tredje generasjon diabeteslege. Og se om ikke også fjerde generasjon muligens er på vei, om enn bare på medisinstudienivå foreløpig.

Men for unge Kristian var det selvsagt ikke bare arv:

– Jeg må innrømme at da jeg valgte diabetes som spesialfelt, var det også litt strategi i det. Jeg visste at det var lite forskning på diabetes i Norge. Og jeg syntes jo allerede da at det var fascinerende hvordan diabetes har med hele mennesket i én sykdom, både biokjemisk, basalmedisinsk og klinisk; hvordan masse ulike organer er involvert. Det er også fantastisk å drive forskning og få gode venner i inn- og utland som er opptatt av samme problemstilling.

Sakte framover

Nå har han vært med i snart 50 år, fulgt forskning nasjonalt og internasjonalt, behandlet og hjulpet et utall diabetespasienter, skrevet en lang rekke avhandlinger, veiledet, ledet grupper og prosjekter … Kristian F. Hanssen er den naturlige mannen å spørre: Hvorfor går det så fordømt sakte framover?

– Jeg er glad for at du spør. For det første er mennesket så komplekst og genialt bygd opp at vi ikke kan fatte det. Mens vi sitter her og snakker, pågår det hundretusenvis av prosesser helt av seg selv, og vår forståelse av disse er sterkt begrenset. Det er vanskelig å finne løsninger når vi ikke vet hvordan kroppen fungerer normalt. Men det skjer masse i øyeblikket, og det er store framskritt. For eksempel har forekomsten og alvoret av senkomplikasjoner gått dramatisk ned.

Han fortsetter miniforedraget:

– For det andre er interfasen mellom mennesket og teknikken problematisk. Det ideelle hadde jo vært om vi kunne legge en sensor i blodåren som også gir insulin. Men dette vil gi stor risiko for blodpropp og betennelse. Vi har ikke noe materiale som kroppen er fornøyd med, og som den ikke oppfatter som noe annet enn dens egen. For det tredje er en del av legemiddelfirmaene så store at de er mer opptatt av å bevare et monopol enn å utvikle nye produkter. Det er store penger i det: Bare 15 prosent av prisen på insulin er produksjonskostnader. Priskonkurransen på insulin er altfor liten, men med biotilsvarende insulin på markedet nå begynner priskonkurransen langsomt å komme, sier Kristian F. Hanssen

Lege og pasient

Vi snakker litt rundt primærhelsemeldingen og nødvendigheten av et bedre tillitsforhold mellom leger og sykepleiere – kanskje også med en medisinsk grunnutdanning, der flere grupper helsepersonell er sammen? Og han er kjapt innom den nylig avsluttede legestreiken og slår fast at legerollen kommer til å tape sin autonomi.

Han er skuffet over skjebnen til Aker sykehus og det han mener er blitt en isolering av endokrinologien, inkludert diabetes, fjernt fra andre spesialiteter som den er avhengig av.

Han synes det norske forskningsmiljøet er for lite, men ser at det skjer positive ting, både i helseregionene og i form av private fond. Og han forteller litt fra oppveksten i Stavanger, der han hadde hele skolegangen sin, fram til han dro til Oslo for å studere medisin – og der grunnlaget for den litt diffuse, sørlending-lignende dialekten hans ble lagt.

Og vi snakker ikke minst om legerollen og hvordan den har utviklet seg gjennom fem tiår:

– Kontakten med pasienten er ikke så veldig annerledes, men pasienten begynner å bli en likeverdig partner. Noen mener det motsatte, men jeg vil si at jeg får energi av å snakke med pasienter. Å jobbe med kronisk sykdom er et privilegium. Når du jobber med type 1-diabetes, møter du ofte unge mennesker, og man lærer mye av dem. Det er ikke nødvendigvis så veldig lett for alle, og med mange andre krav på toppen, er det ikke alltid like lett å følge opp. Jeg har fått veldig respekt for det enkelte mennesket. Vennekretsen min er i stor grad preget av høy utdanning, og å møte folk fra alle samfunnslag er en betydelig tilleggsgevinst. Det er også meget bra å jobbe tett med Diabetesforbundet, som gjør en meget god jobb!

– Det var veldig hyggelig å høre. Takk. Men hvordan kobler du av?

– Jeg har nok veldig lavt stressnivå. Jeg er rolig det meste av tiden. Men jeg er veldig glad i å lese og å reise, og vi har en hytte i Viksfjord mellom Sandefjord og Larvik der vi ofte er. Og en generasjonshytte på en øy ved Grimstad. Der er det fint å være.

Musikk? Beatles og Bruce Springsteen.

TV? Ser ikke på TV, det er en tidstyv.

Facebook? Ja, men legger aldri ut noe.

– Jeg synes jeg har et spennende liv, men jeg behøver ikke å fortelle det til andre, forklarer han.

Kanskje er dette en del av grunnen til at knapt halvannen times intervju (som vel så mye har hatt preg av samtale) har handlet klart mest om det spennende fagmennesket Kristian F. Hanssen og langt mindre om den beskjedne personen.

Men noen befriende ord kommer tross alt underveis:

– Jeg har en veldig utviklet selvkritikk. Av og til skulle jeg ønske jeg bare kunne gi f…