Diabetesforbundets medisinske medarbeider, professor og overlege Trond Geir Jenssen, kunne supplere nyheter fra den store forskningskonferansen EASD for noen uker siden, med to helt nye retninger innen diabetesforskningen:
I en liten studie i Sverige fikk ti nydiagnostiserte type 1-ere stamceller inn i blodbanen, ti andre ikke. De ti som fikk stamceller, hadde markert høyere insulinproduksjon ett år etterpå.
Et nålestikk
– Stamcellene kan hentes ut med et nålestikk fra en selv eller andre, og brukes så tidlig som mulig etter diabetesdiagnosen. De kan med andre ord tas ut lenge før og holdes nedfryst. Noen av cellene fester seg til bukspyttkjertelen og ser ut til å beskytte faktorer som bevarer insulinproduserende celler. Dette er en veldig liten studie. Uppsala universitetssykehus i Sverige har nå startet en større studie med 50 personer, og dyreeksperimentelle forsøk gjøres ved Universitetet i Oslo. Men det er viktig å komme til med denne behandlingen før insulinproduksjonen er borte, understreket Jenssen, som mente denne bruken av stamceller kan bli «et nytt prinsipp over tid».
Og at den svenske stamcelle-studien har mye for seg, mener han styrkes av at den er blitt publisert i det amerikanske forskningstidsskriftet Diabetes, der bare de mest interessante studiene kommer.
Klipp og lim
«Making the cut» er oppslaget i det renommerte tidsskriftet Science om en slags «klipp og lim»-behandling av skadete gensekvenser. CRISPR-Cas går ut på at man kutter ut en bit og setter inn en ny gensekvens uten sykdom. Dette har vært forsøkt med hell på en blodsykdom i Kina, og spørsmålet er: Kan det også brukes på diabetes?
– Det har aldri vært forsøkt, men vi har sett i en laboratoriestudie at hvis det limes inn et diabetesgen i mus, utvikler disse diabetes raskere. Tanken er at hvis du har en gensekvens med en feil, kan du kutte løs det skadelige genet og sette inn et friskt. Det neste nå blir å gjøre dette på mus med diabetes. Målet må være at det kan brukes behandlingsmessig, sa Trond Geir Jenssen.
Ikke fosterceller
Og, var han rask med å understreke: Det må være snakk om voksne somatiske celler (med sykdom, journ.anm.), ikke embryonale, fra fosteret. Det ville være å tukle med menneskerasen. Og det må være snakke om individbehandling, ikke gruppebehandling.
– I motsetning til annen genbehandling er denne metoden svært rimelig. Den kalles genteknologiens T-Ford, fordi den kan være for alle.