Selvportrettet «Honey» kunne oppleves hver helg i juli på kulturskolen i Egersund, som del av kollektivutstillingen Cellesong. Nå ligger det på vent – til en framtidig hjemmeside, kanskje til en ny utstilling, uansett som del av et større kunstprosjekt den 37 år gamle billedkunstneren og deltidsstudenten jobber med.
– Det har vært en lang og frustrerende prosess. Det har tatt meg godt over 100 timer å gjennomføre dette, og jeg har stukket meg på nålene mange ganger. Jeg ønsket at prosjektet skulle identifisere seg med det å ha diabetes. I kontrast til hvor impulsiv jeg egentlig er, har jeg presset meg selv til en langsom og gjentagende arbeidsprosess der orden, gjentakelse og kvantifisering har vært nøkkelord; den stadig repeterende følelsen av å måtte forholde seg til sykdommen hele tiden, enten du vil det eller ei, sier hun.
«HONEY»: Slik ser det ferdige selvportrettet ut.
Visualisere mengde
Ideen til det spesielle selvportrettet kom i 2011, da en god venn av henne sluttet å røyke og begynte å fantasere om volumet på alle sigarettene han hadde røykt: Hva med å visualisere mengden brukt diabetesutstyr og antall sprøytespisser?
– Jeg begynte å samle og malte først et bilde som jeg så limte dem inn i. Det endte med 5570 Flexpen-nåler.
For Miriam Løining vil dette si nåler fra godt og vel 1000 dagers forbruk: to injeksjoner med langtidsvirkende Levemir fast og kanskje tre med hurtigvirkende Novorapid i snitt gjennom et døgn, litt avhengig av hvor konsekvent hun er på det hun betegner som et karbohydratlett kosthold.
– Temaet som utforskes i Cellesong-utstillingen, er kroppens sårbarhet og hvordan selvet påvirkes i møte med det du ikke kan kontrollere. For meg har det handlet om min egen opplevelse, men også en bevisstgjøring om hva som «rører seg» bak en tilsynelatende frisk kropp. Hver nål i bildet har jeg først brukt på meg selv, og det forsterker opplevelsen, forklarer kunstneren, som samarbeidet med Tone Myklebust og Signe Christine Urdal om kollektivutstillingen.
LADA og føling
For Miriam Løining var sommerens utstilling også en markering av at det var ti år siden hun fikk diabetes-diagnosen. I 2007 hadde hun vært sliten og følt seg trøtt en tid, og en undersøkelse på Stavanger Universitetssykehus (SUS) viste et blodsukker på 22 og en HbA1c rundt 11.
– Jeg trodde jeg manglet noe i kroppen; det kjentes sånn ut. Det ble definert som LADA, men verdiene var så høye at jeg ble satt på insulin umiddelbart. Nå tenker jeg at jeg har type 1, sier hun.
Og diabetesen meldte seg typisk nok for fullt på utstillingsåpningen 6. juli. Stresset rundt arrangementet satte ekstra fart i blodsukkersvingningene, og mens en lokalpolitiker «intervjuet» de tre kunstnerne, fikk Miriam Løining føling. Diabetesen ble med helt inn i vernissasjen.
– Det passet sånn sett bra. Jeg har hatt en litt konseptuell tilnærming og blant annet hatt min del av utstillingen i en trang gang. Jeg ville gi en klaustrofobisk følelse. Det er for lite oppmerksomhet rundt det psykiske ved diabetes; følingsangsten, panikken, utslittheten, forfengeligheten...
Og mens selvportrettet altså heter «Honey» (mellitus på latin), fikk det samlede utstillingsbidraget hennes i kulturskolekorridoren i Egersund navnet «To pass through» – å gå gjennom (diabetes på latin).
Selv må hun gå gjennom langt flere enn de 5570 injeksjonene som til slutt ble til et selvportrett.