Jeg liker hverdager. Stå opp til samme tid, spise frokost og gå på jobb. Matpakke og lunsj rundt halv tolv. Hjem noen timer senere, spise middag. En innarbeidet struktur, vanenes betryggende rytme, gjør at diabetesen oppfører seg ganske fredelig og forutsigbart.

Les også: Slik endrer du vanene dine (+)

Hverdagens rutiner sammen med ny teknologi gir god kontroll. Takket være sensoren min, måler jeg nesten aldri blodsukkeret lenger. Jeg kan senke beredskapen, og trenger ikke følge så mye med på blodsukkeret som før. Går det for lavt eller høyt, varsler sensoren meg om det.

På de trauste hverdagene, med få sprell utenom det vanlige, treffer jeg ganske bra med insulindosene også. Jeg hører knapt et knyst fra sensoren. Da kan jeg glemme, iallfall for en time eller to, at jeg har diabetes. Det er en god stillhet. Etter snart 25 år med sykdommen er slike pauser mer enn en befrielse. De er nødvendige.  


Men ikke alle dager er hverdager. Dessuten er jeg, når sant skal sies, egentlig ikke noe rutinemenneske.

Jeg liker helger og ferier. De tomme dagene, de som ligger der som et uendelig og åpent landskap, klare til å fylles med kjekke ting. Jeg liker variasjon og det å ta ting på sparket. Jeg sover kanskje lenger, legger meg senere. Middagen blir droppet til fordel for en lang tur på fjellet. Blodsukkeret oppfører seg stort sett greit, men beredskapen må opp når dagen ikke er som den pleier.    

På ferier er hverdagens struktur borte, og turer til utlandet betyr ofte at maten er ganske annerledes. Dobbelt opp med endringer straffer seg, og diabetesen sparker hardt tilbake. Det er vanskelig å treffe med insulindosene. Et svingete blodsukker går ut over humøret, og skaper mye styr og frustrasjoner. Først for lavt, så for høyt. Eller høyt-høyt lenge, uten å få det ned.

Sensoren piper og piper. Den synger ut sin klagesang, gnir det inn, lar meg ikke dø i synden. I dag har du ikke vært flink nok – piiip, piiip, en skikkelig dårlig diabetiker – piiip, piiip. Blodsukkeret er høyt, og samvittigheten svart.

Sitat

Sensoren piper og piper. Den synger ut sin klagesang. I dag har du ikke vært flink nok – piiip, piiip.

Ferier og helger er vel og bra. Men etter slike annerledesdager er det en lettelse å være tilbake i hverdagen. Jeg priser meg lykkelig over at livet har flest av disse dagene, for det betyr at jeg har grei kontroll mesteparten av tiden.

Hverdager er selvfølgelig ikke like. Som firebarnsmor med travel jobb har jeg virkelig erfart at tingene ikke går på skinner. Andre sine behov har ofte kommet før mine. Det er lett å glippe på grunn av avbrytelser, og glemme seg selv i hverdagens kaos. Jeg gir datteren min insulin til frokost, men husker ikke å ta morgendosen selv. Et langt møte på jobb gjør at jeg ikke får spist lunsj. Men hverdagsstrukturen er likevel til god hjelp.

Her kommer også det med gode hverdagsvaner inn. De som redder stumpene etter utskeielser i helger og ferier. Gode vaner hjelper oss å ta gode valg. Som å spise sunt og regelmessig, og være i aktivitet. Følge med på blodsukkeret og justere ved behov. Ta mer insulin eller spise noe, alt etter behov.

Personer med diabetes kommer i alle slags fasonger. Alt fra kontrollfriken til vimsehodet, fra slappfisken til energibunten. Selv befinner jeg meg sikkert som de fleste – på et sted midt imellom. Men vi er ulike, og må finne vår egen måte å takle diabetesen på.

For meg er diabeteslivet pragmatisk balansekunst. Jeg har akseptert at sykdommen kommer til å være min kjipe følgesvenn resten av livet. I lys av det finner jeg perfeksjonisme både vanskelig og utmattende. I stedet foretrekker jeg tilnærmingen godt nok. Det har også blitt mitt diabetesmotto.

Jeg klarer å være flink og fornuftig mesteparten av tiden. Det holder i massevis.
Av og til får blodsukkeret lov til å leve sitt eget liv. Men gode vaner og dårlig samvittighet gjør at jeg fort henter meg inn igjen. For i diabeteslivet trumfer faste og kjente former det meste.

Bli medlem for å lese mer innhold

Som medlem får du lese alt innhold på diabetes.no, inkludert plussaker. Du får også medlemsbladet Diabetes i posten seks ganger i året.