– Husk at det ikke er din skyld!

− Hva vil du si er den største utfordringen med diabetesen din?

− I en hektisk hverdag så glemmer jeg fort å måle, og havner fort bakpå. Da kommer den dårlige samvittigheten over å ikke ta godt nok vare på meg selv. Og så går jeg lei av alt som må huskes. Lei av å huske apotekbesøk, lei av å måtte dra to ganger fordi jeg trodde jeg hadde nok spisser, lei av å få beskjed om at resepten er tom. Sånne ting tar både tid og energi, men har blitt en del av hverdagen.

− Hvordan vil du si at diabetesen påvirker psyken din?

− Tidvis er det vanskelig. Da jeg ble lagt inn på sykehus i sommer med HbA1c på 99, kjente jeg mye på skam – at jeg skuffer barna mine, mannen min og faren min. Jeg hadde jo kunnet unngå det om jeg hadde tatt tak i ting.

I starten var det nok verre. Jeg ønsket ingen oppmerksomhet rundt diabetesen. Jeg gikk gravid med mitt første barn, og brått ble det fokus på inntak av mat, medisinering, og ikke minst bekymring rundt hvor stort barnet i magen kom til å bli.

− Hvor åpen og synlig er du?

− Jeg har ingen vanskeligheter med å fortelle at jeg har diabetes eller ta insulin offentlig. Om noen har problemer med at jeg tar insulin, så er det deres problem.

− Hva motiverer deg?

− Barna mine! Jeg vil være til stede i deres liv i mange år fremover. Jeg vil oppleve å bli bestemor og bli gammel med familien min. Jeg mistet selv min mor som ung voksen, og vil gjøre alt jeg kan for å unngå at barna mine skal oppleve dette.

− Hvordan har diabetesen din påvirket kostholdet ditt og forholdet til mat?

− Man blir ekstremt bevisst, men det betyr ikke at man har full kontroll. Jeg er klar over alt jeg spiser, hvert eneste måltid eller mellommåltid tenkes igjennom på et eller annet vis.

Jeg har kanskje også fått et litt problematisk forhold til mat. Ozempicen gjør at jeg ikke føler så mye på sult lenger, så jeg har hatt problemer med å få i meg særlig frokost. 

− Hva med fysisk aktivitet?

− Her ligger også en del av skammen. Jeg har ikke tid til aktivitet i hverdagen. Det er full jobb, totalt fire barn som skal på sine aktiviteter, og i tillegg til diabetesen er jeg ofte satt ut av kronisk migrene. Så når kvelden kommer, er sofaen altfor fristende.

− Hva har du møtt av fordommer og uvitenhet?

− Det er mange som ser på meg og konkluderer med at «jeg har spist på meg diabetes». Kanskje noe av det beste fra en Ungdiabetessamling jeg var på for mange år siden, var setningen «Det er ikke din skyld». Man har jo fått høre i alle år at de som er overvektige, får diabetes. Et stigma som er litt ubehagelig å leve med. 

− Hva er det beste du har opplevd med din diabetes?

− De dagene og ukene ting fungerer perfekt, er gode dager. Da alle målinger ligger akkurat der de skal, ingen daglige følinger, og man finner gode ting å kose seg med som ikke virker for mye inn på blodsukkeret.

− Og det verste?

− Å innse at man må leve et liv med restriksjoner. Og at de valgene man tar nå, ikke får konsekvenser før om lang tid, konsekvenser som kan være store og potensielt farlige. Det skal ikke tas lett på, men trenger heldigvis ikke ta over hele livet, om man bare har god rutine.