Lars Andreas fant mening og mestring langs snødekte vidder

– I årevis drømte jeg om å sette av sted på et ordentlig eventyr, langt og  lenge, og ikke minst fullt og helt av min egen frie vilje, forteller Lars Andreas. Vinteren 2022 gikk drømmen i oppfyllelse.

Han hadde strevd med å finne sin egentlige plass i livet, men i speideren begynte Lars Andreas å se konturene av et fristed fra pliktenes fangenskap, som han kaller det. Det var der friluftslivet begynte å forme ham, et liv som skulle holde ham gående gjennom vanskelige tider, der det å passe inn i en konform skolehverdag innebar mer bortkastet slit enn mening.

Senere skulle et år på folkehøgskolen 69 Grader Nord i Malangen gi Lars Andreas et meningsfylt kall. Han følte seg i ett med den nordnorske naturen, og han ville erobre den.

130 mil på 103 dager

❱ Lars Andreas Melsæter er 23 år, fra Molde. Har hatt diabetes type 1 siden han var 14 år.

❱ Lidenskapen er friluftsliv, han har drevet med speiding, jobbet for friluftsrådet i Møre og Romsdal, og har fullført friluftsliv Nordkalotten på Folkehøgskolen 69 Grader Nord.

❱ Senvinteren 2022 krysset han Troms og Finnmark på tvers. Han la bak seg 130 mil på 103 dager, i hovedsak på ski.

❱ Kameraten John William Baier Hofoss skulle være med på hele turen, men måtte avbryte etter kort tid på grunn av korona. På vidda mellom Levajok og Lakselv fikk Lars Andreas selv korona, og måtte hvile i to uker før han kunne fortsette.

❱ Turen var i hovedsak selvfinansiert, men med sponsormidler fra organisasjonen Tvibit i Tromsø og det polske spillutviklingsselskapet 11 Bit Studios.

Fikk korona

I februar i fjor var alt klappet og klart for å leve ut drømmen, Lars Andreas sto på terskelen til en rundt 130 mil lang ekspedisjon gjennom vintermassive Troms og Finnmark, med 60 kilos pulk, 10 kilos sekk, vintertelt, og to Alaska-huskyer ved navn Mikey og Gøril. Disse fikk han låne fra Tromsø Villmarkssenter. Startskuddet gikk 16. februar i Vardø, så høyt oppe på issen av Norge at bare en liten del av Sibir ligger lenger nord. 103 dager senere skulle han nå det endelige målet, Harstad.

Det aller meste av turen ble tilbakelagt på ski. Unntaket var noen få kjøreetapper med hjelp fra lokale, en nødvendighet for å holde tidsskjemaet. Lars Andreas fikk nemlig korona i ingenmannsland mellom Levajok og Lakselv, og ble da hentet av Røde Kors og kjørt til Lakselv. Der måtte han innvilge seg nærmere to ukers hvile før turen kunne fortsette. Det samme hadde skjedd med turkamerat John William Baier Hofoss. Han måtte avbryte etter om lag tre uker på grunn av korona. 

Bestemt på å gjennomføre

Etter at John William avbrøt, måtte Lars Andreas og hundene fortsette alene.

– På grunn av denne humpete starten, var jeg på sett og vis forberedt da John William valgte å trekke seg, sier Lars Andreas.

Men han var hele tiden fast bestemt på å gjennomføre, i søken etter frihet og mestring kan mye ofres: 

– I frihet kan vi miste mening og tilhørighet, men i mål og retning mister vi også frihet. For meg er vill natur et godt kompromiss. Og det kan vel sies at jeg har for vane å være noe ambisiøs, og ikke spesielt glad i å gi meg, filosoferer han.

Diabetes ikke hovedutfordringen

Lars Andreas er broren til Ole Eirik Melsæter, type 1-eren som syklet Europa på tvers tilbake i 2019 (Han kan du lese om i Diabetes 5-2019). Sist sommer holdt brødrene foredrag om forberedelser og gjennomføring av slike ekspedisjoner på Diabetesforbundets ungdomssommerleir. Der fikk unge, håpefulle blant annet lære at diabetes ikke er hovedutfordringen.

– Det er mange detaljer å planlegge og holde styr på. Jeg bodde i Tromsø i fire−fem måneder mens jeg planla reisen. Mat, bekledning, rute, transport, forsyninger, dokumentasjon, våpen, jakt- og fiskereglement og mye, mye mer. Blant alt som må forberedes, organiseres og testes, tar ikke diabetesen stor plass, sier Lars Andreas og utdyper:

– Med diabetes i villmarka må du riktignok ha kontroll på karbohydratinntak og rikelig med følingsmat, men uten diabetes må du like fullt ha en gjennomtenkt ernæringsplan. Med diabetes må du regne med et ekstra faremoment, men hvem som helst kan skade seg eller bli tatt av et skred.

Stivfrossen ilddåp

Den kanskje største tryggheten er å bruke satellitt med GPS, slik at de hjemme kan følge med på posisjon og planer. 

– Dette var mine foreldre mer enn villige til, og en trygghetsfaktor jeg virkelig anbefaler uavhengig av diabetes.

Under de første dagene av ekspedisjonen fikk Lars Andreas kjenne på nordnorsk uvær i full blomst. Sammen med Alaska-huskyene, som viste seg å ikke være spesielt rutinerte trekkhunder, kjempet han seg opp første bratte etappe på Varangerhalvøya. Med to meter høy snøfokk, 15 minusgrader, motvind og orienteringssvikt, ble dette en heller stivfrossen ilddåp.

Prøvelsene skulle bli like storslåtte som eventyrene, men diabetesen hang jo også på, som den hardføre kleggen den er: 

– Jeg opplevde ikke blodsukkeret som noe hinder underveis, men det var definitivt en ekstra utfordring. Det er tungt å trekke pulk, og insulinsensitiviteten økte med om lag en halv størrelsesorden før den første halvtimen av marsjen. Dermed måtte jeg alltid opp i 15−16 mmol/l etter frokost for ikke å styrte fullstendig. Likevel måtte jeg støtt og stadig helle innpå med sukker den første timen. Autokorreksjon og sensor var for det meste en velsignelse, men kunne bli en plage dersom jeg glemte å skru det av om morgenen, sier Lars Andreas.

Møte med en brutal fortid

I dagene og ukene som fulgte, støtte Lars Andreas på enda mer vær, hatefullt terreng, ødelagt utstyr og mentale prøvelser. Ingen dag var lik den andre. Det kunne ta to og en halv time å komme seg av gårde på en god dag, og fire på en dårlig. Prepping og planlegging var prisgitt væromslag og dags-form. Etappene varierte på samme måte, fra to dager i slengen til ti.

Men det var mens han fortsatt krysset Varangerhalvøya at psyken ble satt skikkelig på prøve. Der campet han på Bjørnskard-hytta, ei hytte som partisaner brukte som skjulested under 2. verdenskrig. Partisanene var en motstandsbevegelse bestående av sivile finnmarkinger på om lag 50 mann, som kjempet sammen med sovjetiske styrker mot tysk okkupasjonsmakt. 

– På denne hytta hadde jeg den verste dagen under hele ekspedisjonen, mentalt sett. Jeg følte på et ekstremt ubehag, uten å egentlig forstå hvorfor, og hadde mest lyst til å gi opp. Senere fikk jeg vite at motstandsmennene hadde blitt tystet på, og at Gestapo henrettet minst én av disse på nettopp denne hytta, forteller han.

Men størst av alt er ensomheten

Uansett oppturer, nedturer, medgang og motgang, kunne ensomheten være bitende trofast:

– Noe ga mestring, annet var en byrde, men størst av alt var utvilsomt ensomheten. Jeg møtte flotte mennesker underveis, men for det aller meste var det kun meg selv, hundene og snøen. Jeg vet ikke om jeg hadde fullført hele turen uten hundene. De kunne være de mest irriterende skapninger i verden, men også de mest uskyldige og vennlige. De var trofaste og ivrige, spesielt Gøril, erkjenner han.

Og når Lars Andreas først traff folk, skjønte han fort at det er ikke hvermannsen som holder til i arktisk villmark:

– Nordlendinger er ubegripelig gjestfrie. En gang ble jeg tilbudt å låne bil, båt og hus fra en kar jeg hadde snakket med i 90 minutter. Av og til møtte jeg folk jeg fant tonen spesielt godt med, jeg fikk flere nye venner, noe som betydde mye i den ellers så enslige «hverdagen».

På jakt i natten

Lars Andreas er registrert jeger. Han hadde håpet å få jaktet på turen, men byråkrati og papirarbeid rundt skaffing av våpen tok for lang tid. Hans gode venn Vegard Valen sendte da like greit ei rifle til låns fra Vestlandet til Varangerbotn, og bidro dermed til ekspedisjonens klimaks: 

– Selv om jeg «lå på jakt» bare en liten uke, var dette den mest gjennomsyrede gode tiden av ekspedisjonen, sier Lars Andreas og forteller varmt om nattlige marsjer under fullmåne og nordlys, der posteringsjakt etter rev og speiding etter fjellrype, kun ble forstyrret av islagt snø som knuste som chips under varsomme skritt og kald nattehimmel. Han beskriver støkkjaktas første nærmøte med et sukk:

– Plutselig blir jeg oppmerksom på bevegelse til venstre for meg, jeg snur hodet og får øye på ei stor, feit rype 15 meter unna, for et vakkert bytte! Men hvordan justere rifla i en slik vinkel uten å lage lyd? Jeg flyttet meg så vidt, og fuglen tok av. Forbannet!

Et par forsøk senere var neste måltid reddet:

– To fugler lå døde i snøen, og jeg gliste som en unge i en godtebutikk. Nystekte brystfileter til meg og ditto rypelår til Mikey og Gøril.

Sin egen fangetaker

Slike opplevelser ble skjellsettende for turen videre. Været ble bedre underveis, og hundene fant seg etter hvert godt til rette i elementene. Lars Andreas hadde funnet sin frihet, om enn akkompagnert av uunngåelige formalia som gnagsårbehandling, repeterende blodsukkersjekk og latrinegraving. 

– Men slike eventyr skal ikke bare rosemales. Jeg opplevde i stor grad også å bli min egen fangetaker, eller som det heter i et ordtak at «i demokratiet er enhver mann fri til å være sin egen undertrykker», grunner han, og viser til at det er så lett å falle for forventningene om å gjøre alle de «riktige, givende» tingene på tur. 

– Er du ikke obs på dette, kan du komme til å stille uhensiktsmessige krav til deg selv, noe jeg selv gjorde. Jeg tilskrev en «verdi» til ulike ting, og tvang meg selv til for eksempel å fiske selv om jeg egentlig ikke hadde lyst. Jeg lærte mye av dette, noe som gjør turopplevelser friere for meg i dag. Man kan ikke bestille frihet fra sine omgivelser, men må også gi det til seg selv. Slikt krever øvelse, understreker han.

Fra tvil til kransekake

103 dager etter første stavtak nådde Lars Andreas Harstad. Han hadde lagt bak seg en distanse tilsvarende to Birkebeinerrenn, og oppnådd mer frihet og mestring enn de fleste tør drømme om. Men tvilen kom også krypende underveis:

– Jeg er ikke en som gir meg lett, men ønsket likevel en håndfull ganger å kollapse, legge meg ned og bli der. Kun én gang vurderte jeg ærlig å snu eller bryte, men det er tross alt like langt å gå tilbake som det er å komme frem, konkluderer han.

I Harstad besto velkomstkomiteen av ei svær kransekake han innvilget seg selv på kafé. En liten «blodsukkersving» var ham vel forunt, diabetesen hadde tross alt oppført seg pent på tur:

– For å være ærlig, så hadde diabetesen liten betydning da dagene var som verst, sier han og skriver med dette under på at diabetes aldri er noen hindring.

Lars Andreas er usikker på hvor neste fristed fra pliktenes fangenskap blir, men vurderer blant annet å bosette seg ved Middelhavet en stund. 

– Jeg har også noen år til å gå på, om jeg skal bli verdens yngste som går alene til Sydpolen, antyder han lurt.