− Store følelser fortalt i det små

I mars slapp Vårin sitt tredje album, den kritikerroste «Heading Home», en lengselsfull sordinert nostalgi-trip som følger Vårin traskende rundt i barndomssko og søken etter hjemlig tilhørighet, hånd i hånd med diabetesen.

− Jeg var et undrende barn fra før, men jeg ble uhyre mer undrende over verden, mening, alvor og tilfeldigheter da jeg fikk diabetes som tolvåring. På «Heading Home» males mye av de følelsene fra tiden jeg fikk diabetes og var barn, fra da livet gikk fra lek til alvor, og huet begynte å gruble seg vekk i universet, forteller hun.

Vi skrev om Vårin allerede tilbake i 2018. Da studerte hun låtskriving og musikkproduksjon på Høyskolen Kristiania, og hadde tidligere samme år gitt ut debutalbumet «Even If I Started Seeing Rainbows».

− Debutalbumet handlet mye om hvordan jeg følte at livet ble snudd opp ned av å få en kronisk alvorlig sykdom. Diabetesen gjør noe med meg i bunn, den har gjort noe med hvordan jeg tenker og hvem jeg er. Så jeg tror mitt narrativ aldri kan være upåvirket av sykdommen. Derfor vil det nok ligge én prosent diabetes i alt jeg gjør, alt jeg lager og alt jeg er. Det er nærmest som en implisitt historie som fortelles i alle orda jeg sier, og i mitt tilfelle − i alle toner jeg synger.

Vårin forteller at det unike båndet til foreldrene, all støtten og tryggheten de representerer, også har fått en stor plass på «Heading Home»:

− Familier med diabetes inkluderer nær oppfølging og mye redsel. Denne plata er minner fra alt dette, alt som muttern og fattern gjorde for meg og som har bidratt til at jeg nå i voksen alder klarer meg ok alene. «My Heart Runs Fast, My Legs Run Slow» er en låt hvor jeg ser tilbake på barndommen, løpende i gresset om sommeren. Jeg husker friheten og gleden, frisk luft og åpent sinn, og følelsen av å være helt trygg. Det var tiden jeg begynte å sette sprøyter i magen og mamma og pappa var oppe flere ganger om natten for å måle blodsukkeret mitt. Deres frihet og ro ga de frivillig bort med kjærlighet til meg, minnes hun ettertrykkelig.

Piping under kirkekonsert

Livet som profesjonell musiker er en gave for kreative sjeler, samtidig som det kan være en utfordring. Vi med diabetes kjenner så godt til at blodsukkeret kan påvirkes av alt, ikke minst stress. Og i musikkbransjen kommer gjerne uforutsett stress veltende som dominobrikker:

− Det å drive med musikk profesjonelt har jo betydd at jeg har kunnet lage mitt eget trygge rom og en ro som jeg selv kan oppsøke, noen dager kan jeg kontrollere mer selv. Ikke minst får jeg uttrykt all uro og alt tankekjør i musikken, noe jeg har behov for. Jeg begynner sakte, men sikkert, å lage mitt eget rom og hjem med musikk som grunnmur, og det er jeg takknemlig for at jeg har tilgang til!

− Men, fortsetter Vårin: − Det er jo utrolig at blodsukkeret i så høy grad virker inn på følelseslivet vårt, og hva ytre påvirkning betyr. I et yrke hvor vi jobber med å formidle følelser, er det en spennende verden å manøvrere seg i med diabetesen som følgesvenn. Alt blir hakket mer kaotisk og intenst med diabetes, innrømmer hun med et treffende eksempel:

− Jeg opplevde at Omnipoden begynte å pipe under en konsert i Ila kirke for noen år siden. Da måtte jeg be en i publikum om å holde pumpen min mens jeg fortsatte konserten som vanlig, slik at hen kunne skru av pipingen underveis. Jeg har opplevd slike uforutsigbare ting nesten hver dag, og jeg merker det på kroppen, spesielt i kreative prosesser hvor hjernen og kroppen er i høygir og lite skal til før man ikke er i vater. Jeg må alltid huske på å spise godt i studio eller før en konsert, eller før et radiointervju. Jeg må alltid ha en buffer, slik at blodsukkeret takler alt det uforutsette. Jeg har også opplevd å bli utrolig stresset av ulike trøblete ting på vei til konsert, og da må jeg spise masse i forkant av konserten, for å i det hele tatt klare å komme meg frem til konsertstedet.

Vårin ramser opp om bananer på scenen for å unngå besvimelse, studioavlysninger etter stupende blodsukker, stress med å besvare hundrevis av e-poster, øve inn nye låter, skrive ditto nye tekster, planlegge arrangementer og antrekk, følge opp på sosiale medier og få tak i manageren, alt er velkjente prøvelser i Vårins blodsukkerdansende jobbhverdag.

− Hodet ruller kreativt hele tiden, så det å finne en balanse er alltid vesentlig, i hvert fall for et liv med diabetes, resonnerer hun. 

Lyden av diabetes er blå

Diabetes er sårbart, og har for mange et eget lynne, sin egen sjel. Men for låtskriveren Vårin har den kanskje også et eget lydbilde, en egen musikalsk sinnstilstand?

− Diabetes type 1 bærer en alvorlighet. Og siden sykdommen er kronisk, så opplever jeg at tonene er blå, og bildet kan for eksempel være en blå, endeløs spiral. For meg er diabetes fargelagt med blåtoner og melankoli, drømmer om frihet og lek som barn, samt et lydbilde som er rått og brutalt. Lydbildet er melodiøse pianotoner fra et slikt sjelfullt gammelt klaver, klanger og fløytespill panorert i høyre øret, trompet-sus og blås i venstre, gitarstrenger som flyter mellom pianoakkordene, store følelser fortalt i det små, som en drømmende fantasi, og i midten av alt; en stemme som beroliger og som trygger, filosoferer hun.

Vårins skildringer griper som en bestemt − men allikevel søkende hånd rundt diabetesbevisstheten. Slik var det også da vi traff henne i Diabetes nr. 6-18. I tillegg til intervjuet, skrev hun selv Med egne ord-spalten «Fra dritabetes til diabetes» i samme utgave.

− Ja, jeg husker jeg skrev den. Var litt sinna på diabetes og trengte som ungdom å kalle det noe stygt! Jeg husker jeg var bekymret, og jeg er fortsatt bekymret, sånn er det bare med denne sykdommen. Du måler HbA1c som en slags testprøve på hvordan fremtiden vil bli, det er lite optimalt for en som ønsker å leve i nuet. Som 28-åring er jeg blitt tryggere i redselen, laget en del rammer rundt livet og funnet ut mer av hva som er viktig, og at man kan kose seg med alvoret. Jeg lar ikke alvoret tynge meg for mye, og jeg lar ikke fremtiden ta så stor del i nuet som tidligere, tilkjennegir hun og konkluderer:

− Om jeg skal si noe til 2018-utgaven av meg selv, vil jeg nok berolige henne med å si at du gjør en god jobb, du kommer til å rekke å lage tre album, du kommer til å drømme lenge og langt, og du er uredd. Tør å være uredd!

Et soundtrack til diabeteslivet

Vårin er ei som virkelig tør å være uredd, også i kunsten. Hun våger å være sårbar i poesien, og hun våger å være dristig i sjangerbrytninger. «Heading Home» er slik sett et fullendt håndverk som kan oppleves igjen og igjen, og som skjenker opp små, edle dråper av overraskelse for hver gjennomlytting. Om Vårin kunne valgt én artist eller låtskriver til å samarbeide om soundtracket til diabeteslivet hennes, hvem ville det vært?

− Jeg ville skrevet med en annen musiker med diabetes type 1, Este Haim fra det amerikanske pop/rock-bandet Haim. Este er en rå bassist og låtskriver, det ville vært en drøm å skrive et album om livet med diabetes sammen med henne. Det hadde i det hele tatt vært kult å møte henne og snakke om hennes liv, tanker, gleder og sorger! Et soundtrack til diabeteslivet med henne på laget hadde blitt så røft, men så vakkert også.

Vårin trekker også fram en stor musikalsk barndomsdrøm, nemlig å skrive musikk med hennes store idol fra hun var 14 år, Nick Jonas, en av brødrene i det legendariske bandet Jonas Brothers:

− Jeg husker fortsatt første gang jeg hørte låten «A Little Bit Longer» som handler om da Nick Jonas fikk diabetes, og hvordan det føltes inni meg da han fortalte om det i intervjuer på MTV. Jeg danset, sang og gråt til det jeg opplevde som tidenes mest relaterbare tekst. «But you don’t know what you got till it’s gone, and you don’t know what it’s like to feel so low» skrek jeg på ungdomsrommet av full hals. At Nick klarte å skrive en så populær poplåt om diabetes, og å få frem lavt blodsukker så eksplisitt i teksten, det hyller jeg. Jeg følte som ungdom at han forsto meg på en helt annen måte enn noen andre. På diabetes-camp var denne låten soundtracket til hele oppholdet. Lite veit Nick om hvor mye det betydde for oss, mimrer hun.

Fra dritabetes til takknemlighet

På motsatt side av minnene ligger planene. Anmeldelsene på «Heading Home» har vært utelukkende gode, popklikk.no har like greit rangert plata blant de 35 beste så langt i år, videoen til «My Heart Runs Fast, My Legs Run Slow» har nylig passert 75k avspillinger, og Vårin er fortsatt på jakt etter «den låten»:

− Akkurat nå er planen først og fremst å spille «Heading Home» live for publikum. Det er det beste med denne jobben, å få musikken til å leve på landeveien og i byer. En turné og mye spilling med band er første del av planen. Jeg skal også lage ørten plater til, og skrive bedre og bedre låter. Jeg er fortsatt på jakt etter «den låten» som kribler i fingrene og som finnes inni meg, men som må forløses naturlig. Jeg vil nok være på jakt etter den for alltid. Jeg holder på med fjerde album nå, og føler meg veldig inspirert av våren og alle følelser rundt slippet av denne plata. Det inspirerer meg!

Og Vårin er ikke bare inspirert, uredd og full av planer, hun er også svært takknemlig:

− Noen dager synes jeg fortsatt at «dritabetesen» er så ufattelig irriterende at jeg vil gråte, men så kjenner jeg på en enorm takknemlighet over å ha akkurat den familien jeg har, de vennene jeg har, og at jeg er født i Norge og kan få hjelp hele tiden. Da slipper uro, følelsen av urettferdighet og all irritasjon. Jeg blir mer takknemlig etter hvert som årene går, og man kan vel også få en avstand til urettferdigheten, og klare å se ting i perspektiv. I dag kjenner jeg på en ufattelig stor takknemlighet over å ha utstyr som hjelper meg såpass mye som det gjør i dagliglivet, avslutter Vårin.