30. september 1948 har Landsforeningen for sukkersyke konstituerende møte i Oslo, etter at Dagfinn Kluge året før hadde overtalt dr. Erling Wang til å bli medisinsk medarbeider. Sju personer er med på møtet, og startkapitalen er fem kroner fra hver, kr 35.
1950-tallet:
Matvarer tilpasset sukkersyke kommer gradvis i fokus. Jakkemerker og sommerfugler i plast blir en viktig inntektskilde. I 1950 gis bladet Diabetikeren ut for førstegang, og i 1954 arrangeres den første sommerleiren for barn, 35 barn deltok i tre uker på Golå Høyfjellshotell.
Ved slutten av tiåret har Landsforeningen ca. 3.000 medlemmer og 29 lokalforeninger.
1960-tallet:
Laserbehandling av øynene tas i bruk. Sommerfuglene er fortsatt et inntektsbringende «varemerke».
I 1967 blir det første kurset for mødre med sukkersyke barn arrangert – også den første sommerleiren for ungdom, med 14 dager på Hankø. Det første spesialnummeret av Diabetikeren for helsepersonell gis ut.
På slutten av tiåret har Landsforbundet ca. 6.000 medlemmer og 35 lokalforeninger.
1970-tallet:
Tiåret er preget av mange kamper rundt skatt, dekning av utgifter og andre rettigheter. I 1972 utføres den første nyretransplantasjonen på en person med diabetes, og i 1977 blir utgifter til engangssprøyter og kanyler refundert.
Ved utgangen av 1970-årene har forbundet 9.500 medlemmer og 58 lokalforeninger.
1980-tallet:
Informasjonssarbeid er i fokus. Sukker er ikke lenger «erkefienden» – og kan inntas i «svært små mengder». I 1985 viser HUNT-undersøkelsen (Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag) at 100.000 har diabetes i Norge, 20.000 av dem uten å vite det.
Ved utgangen av tiåret har forbundet fylkeslag i alle fylker, 132 lokalforeninger og 19.300 medlemmer.
1990-tallet:
«Fra lydighet til selvstendighet» blir stadig viktigere, i organisasjonen, blant helsepersonell og ikke minst blant brukerne.
I 1993 opphører merking av varer spesielt for personer med diabetes, men det skjer brått og uten hensyn til forbundets klart uttalte ønske om å ha bedre varedeklarasjoner på plass først.
I 1998 opprettes veiledningstjenesten Diafonen (Diabeteslinjen i dag).
2000-tallet:
Politiske allianser og nye nettverk etableres, og forbundet blir mer politisk synlig – med en rekke saker på agendaen. Egenmestring får stadig mer oppmerksomhet. Kosthold blir også prioritert i stadig større grad – blant annet med aktiv jobbing for nøkkelhullsmerking.
Forebygging seiler også opp som et viktig arbeidsfelt, og Diabetesrisiko-testen får midler over statsbudsjettet.
Ved utgangen av tiåret har Diabetesforbundet ca. 41.500 medlemmer.
2010 og framover:
Diabetesforbundet– og diabetes –blir klart mer synlig, både gjennom presseoppslag og på sosiale medier. Det politiske arbeidet prioriteres også stadig høyere, og forbundet inviteres til både høringssvar og representasjon i flere sentrale utvalg. Kvalitetssikring av stadig nye og bedre hjelpemidler er et viktig tema – likeledes samme tilgang til dem for alle.
I 2013 vedtas en egen politisk NCD-strategi; utviklet av forbundet sammen med alliansepartnerne Kreftforeningen, LHL og Nasjonalforeningen for folkehelse.