Jeg gjør mitt beste for å holde motet oppe. Jeg er en positiv dag inn og dag ut, men jeg kan ikke la være å ønske at folk visste enkelte ting om sykdommen min, så jeg slapp å belære dem eller hjelpe dem å forstå. Selv om jeg elsker å undervise andre, begynner det å føles som om ingen rundt meg har lyst til å høre det.
Når jeg har dårlige dager, har jeg lyst til å gjemme meg. Jeg har lyst til å skrike til kroppen min. Jeg har lyst til å kvitte meg med den. Jeg spør meg selv: «Hvorfor? Hvorfor skjedde dette med meg?».
Men så stopper jeg opp og husker at det skjedde med meg fordi jeg klarer å takle dette, og fordi jeg var ment å skulle lære andre om det.
Jeg skulle ønske folk kunne se kampen jeg kjemper, noen dager mer enn andre.
Jeg skulle ønske folk kunne se tallene som følger meg hele dagen.
Jeg skulle ønske folk kunne kjenne et høyt blodsukker.
Jeg skulle ønske folk kunne kjenne et lavt blodsukker (følinger teller ikke).
Jeg skulle ønske folk kunne se meg streve for å mestre sykdommen.
Jeg skulle ønske folk visste at min diabetes ikke er noen andres diabetes.
Jeg skulle ønske folk visste at diabetes type 1 ikke er diabetes type 2.
Jeg skulle ønske folk visste at tusenvis av folk strever med denne sykdommen rundt om i verden, og at noen av dem ikke har ressurser nok til å overleve.
Jeg skulle ønske folk visste hvor invaderende denne sykdommen er med alle fingerstikkene, nettstedene for pumpe, nettstedene for sensor og sprøytehullene som blir igjen i kroppen min.
Jeg skulle ønske folk visste at jeg kan spise en cookie.
Jeg skulle ønske folk visste at jeg kan spise to cookies hvis jeg har lyst på det.
Jeg skulle ønske folk visste at jeg tenker på blodsukkeret mitt hele tiden.
Jeg skulle ønske folk visste at jeg ikke kan dra noe sted uten måleapparat, insulin og druesukkertabletter.
Jeg skulle ønske folk visste at diabetes kan føre til mange andre problemer i kroppen min.
Jeg skulle ønske folk visste at denne sykdommen ikke er så lett som den kan se ut som. Den er mer enn bare å trykke på knapper og måle blodsukkeret mitt.
Jeg skulle ønske folk visste at jeg må vurdere hver eneste matbit jeg putter i munnen og hvordan den kan komme til å påvirke meg senere.
Jeg skulle ønske folk visste at diabetes påvirker søvnen min.
Jeg skulle ønske folk visste at noen ganger føler jeg det som jeg slåss med kroppen min.
Jeg skulle ønske folk visste at noen typer mat virkelig kan skade meg i et par timer.
Jeg skulle ønske folk visste at livet mitt er litt annerledes enn deres, men at jeg bruker det godt.
Jeg skulle ønske venner kunne forstå.
Jeg skulle ønske familien ville prøve hardere også.
Jeg skulle ønske folk visste at sykdommen min er livstruende, og at den vanligvis aldri er ute av hodet, uansett hvor ofte jeg praktiserer yoga eller hvor ofte jeg mediterer.
Jeg skulle ønske folk visste at diabetes er like mye psykisk som fysisk.
Jeg skulle ønske folk visste at jeg alltid tenker framover, mens det eneste jeg har lyst til å tenke på er akkurat nå.
Jeg skulle ønske folk visste at livet er så dyrebart for folk med diabetes.
Jeg skulle ønske folk visste at jeg ikke gjorde dette mot meg selv.
Erika Szumel
Opprinnelig publisert på The Odyssey Online.