De vanligste og mest alvorlige spiseforstyrrelsene har unge med diabetes type 1. Forskning tyder på at så mye som én av fire unge kvinner med diabetes type 1 har en eller annen form for spiseforstyrrelse, eller en kombinasjon av flere – gjennom hele spekteret fra et anstrengt forhold til mat (subklinisk spiseforstyrrelse) til de alvorligste tilstandene. Både bulimi og anoreksi forekommer, også i kombinasjon, men helt spesielt for diabetes type 1 er såkalt insulinslanking – underdosering av insulin, insulin purging, for å gå ned i vekt.

Gjennom å la være å ta insulin eller redusere dosene, kan «insulinslankeren» oppnå mye på kort sikt:

  • Blodsukkeret stiger og appetitten reduseres.
  • Urinproduksjonen øker fordi overskuddet av sukker må skilles ut gjennom nyrene. Denne vanndrivende effekten kan raskt gi en slankende følelse og også leses av på vekta.
  • Faren for føling avtar, og man kan spise mindre.

På lengre sikt henger da det store riset bak speilet på jenterommet (noen ganger også gutterommet):

Til dels betydelig økt risiko for komplikasjoner knyttet til hjerte- og karsystemet, nyrene, nervene og øynene.

For noen er underdosering av insulin en kalkulert og brutal måte å slanke seg på, for andre er metoden mer tilfeldig. I starten brukes ofte «insulinslanking» mer eller mindre utilsiktet. Bakgrunnen er gjerne at kroppen føles tykk og oppblåst, mens andre i perioder kan ha det følelsesmessig vanskelig og dermed glemmer å ta insulin – mer eller mindre ubevisst. Vekta vil da bli redusert, og dette kan gi dem en positiv følelsesmessig gevinst som får dem til å fortsette den uheldige slankemetoden.

«Insulinslanking» kan også skape en ond spiral: Den som underdoserer insulin, vil gjerne være opptatt av kaloritapet ved sukkerutskillelsen gjennom urinen (glukosuri). Men det vekttapet som kommer i løpet av et par dager med høyt blodsukker, er nesten utelukkende forårsaket av væsketap, og først etter flere dager – kanskje uker – vil sukkeret i urinen gi en reell vektreduksjon. Brukes underdosering av insulin lenge nok, vil kroppen uttørres (dehydreres), og for å kompensere for dette svarer nyrene med å produsere mindre urin. Da skjer det motsatte av hensikten: Kroppen holder på væske, og vekta øker. Mer insulin og et lavere blodsukkernivå kan være med på å justere væskebalansen, men for en person med spiseforstyrrelse er uansett en vektøkning vanskelig å godta. Ofte er løsningen da en ny underdosering, med rask dehydrering. På den måten kan «insulinslankeren» fanges i sin egen metode. Med i det dystre bildet hører også at stor og varig insulinmangel kan forstyrre stoffskiftet slik at kroppsvev brytes ned og gir et vekttap som er større enn hva kaloriinntaket skulle tilsi.

Kombinert med overspising kan «insulinslanking» ses som en form for bulimi. Blant personer som ikke har diabetes, vil bulimi (bulimia nervosa) vanligvis komme til uttrykk gjennom overspising med påfølgende oppkast. Personer med diabetes kan også utvikle klassisk bulimi, men da vil ofte underdosering av insulin bli valgt som slankemetode for å motvirke effekten av overspisingsepisodene. Noen bruker også vanndrivende midler (diuretika) eller avføringsmidler som «renselsesmetoder» ved bulimi. Dette er med andre ord en sykdom som ikke bare påvirker reguleringen av blodsukkeret, men også kan gå hardt utover væske- og saltbalansen i kroppen.

Den spesielt alvorlige og vanskelig håndterbare kombinasjonen anoreksi (anorexia nervosa) og diabetes opptrer ganske sjelden, men noen ganger kompliseres situasjonen ytterligere med bulimi eller underdosering av insulin. Uansett vil avmagring ofte føre til at leverens lagre av glykogen tømmes, Dermed svekkes beredskapen mot for lavt blodsukker (hypoglykemi). En del av dødsfallene ved anoreksi er relatert til for høyt eller for lavt blodsukker, blant annet gjennom hjerterytmeforstyrrelser ved hypoglykemi.

I enkelte tilfeller kan behandlingen av pasienter med diabetes type 1 og spiseforstyrrelser gå over lang tid, med mange innleggelser og bruk av store spesialistressurser – både i diabetespoliklinikk og på psykologisk/psykiatriske klinikker. En samarbeidsavtale med pasienten er en fordel, og flere studier viser dessuten at familieterapi har gunstig effekt, særlig på barn og ungdom. Håndteringen av egen kropp, matinntak og insulin skjer i samspill med de nære omgivelsene og kan ikke være løsrevet fra disse.


Kilder: