Både anoreksi (anorexia nervosa) og bulimi (bulimia nervosa) finnes like mye blant personer med diabetes som hos personer uten. Mest spesielt for personer med diabetes type 2, er overspising – tvangsspising, bringe eating.

Hva er overspising?

Typisk for en overspisingslidelse er at du mister kontrollen over matinntaket, slik at det inntas store mengder mat på kort tid. Stikkordet her er «kort tid»: I motsetning til andre former for overspising blant overvektige, er det snakk om markerte episoder med tydelig tap av kontroll over matinntaket. Og for at diagnosen skal stilles, skal matmengden som inntas under episodene være usedvanlig stor –for noen kan det være snakk om så mye som 10.000 til 20.000 kalorier i én omgang. Hos mange kommer overspisingsepisodene i forbindelse med psykiske påkjenninger. Også følinger (hypoglykemi) kan spille inn; det er lett å hive i seg for mye når blodsukkeret er ubehagelig lavt – også for type 2-ere.

En overspisingslidelse gir ofte både betydelig vektøkning og økt insulinbehov, og det kan være kort vei til en ond sirkel: Overvekten disponerer for redusert fysisk aktivitet, noe som igjen reduserer forbrenningen og dermed øker behovet for insulin og eventuelt andre medisiner ytterligere. Overvekt og manglende fysisk aktivitet virker som kjent også inn på blodtrykk og kolesterolnivå, og risikoen for hjerte- og karsykdommer øker.

Overspising som årsak til diabetes type 2

I noen tilfeller kan overspisingslidelsen i seg selv være en årsak til diabetes type 2. Får du en betydelig vektøkning med økte fettlagre i kroppen, vil kroppens naturlig produserte insulin få redusert effekt, og dermed kan blodsukkeret stige til diabetesnivå. Det er likevel viktig å understreke at genetikken spiller en viktig rolle her: Uansett årsak til vektøkningen vil en overvektig person som er disponert for diabetes type 2, med stor sannsynlighet utvikle sykdommen.

Psykiske perspektivet

Overspisning (som spiseforstyrrelser flest) er ofte knyttet til skam – først og fremst over å ikke klare å kontrollere matinntaket. Dette er en viktig grunn til at mange vegrer seg for å ta opp problemet med fastlegen eller annet helsepersonell. Og at overspisingsepisodene gjerne kommer i forbindelse med psykiske påkjenninger, gjør det ikke noe bedre eller lettere. Mange lar også være å ta opp problemet fordi de ikke tror de kan få god nok hjelp. I den andre enden sitter helsepersonell som ikke har et godt utbygd behandlingstilbud å lene seg på.

Overspisningslidelse er gjerne knyttet til negative følelser og dårlig selvbilde, noen ganger også angst og depresjoner. Det akutte behovet for medisinsk behandling er ikke der i samme grad som ved diabetes type 1, selv om verken svingende blodsukker eller overvekt er noe å kimse av. Overvekt i seg selv er også vanskeligere å behandle ved en spiseforstyrrelse.

Psykologen har i første omgang en desto viktigere jobb. Ofte brukes antidepressiva, og både kognitiv atferdsterapi og interpersonlig terapi har dessuten vist seg effektivt. Det førstnevnte hjelper til med å identifisere og endre måter å tenke og handle på i forhold til spising, mens den interpersonlige terapien hjelper pasienten til å håndtere de mellommenneskelige forholdene sine på en bedre måte. Blant annet handler dette om å klare å være mer åpen og nærværende i forhold til andre – viktig for håndtering og bearbeiding av følelser.

Forekomst høyes hos kvinner

Overspisning – bringe eating – er altså spiseforstyrrelsen som i størst grad er knyttet til diabetes type 2 alene, selv om den også finnes blant type 1-ere (som da ofte kombinerer det med underdosering av insulin). Og mens underdosering av insulin – såkalt insulinslanking – er klart mest utbredt blant jenter og unge kvinner, er det kvinner i aldergruppen 45–60 år som topper statistikken for overspisning.

Men personer med diabetes type 2 kan også utvikle både bulimi og anoreksi. Begge sykdommene påvirker reguleringen av blodsukkeret i tillegg til salt- og væskebalansen, og dette kan stille enda større krav til både nære omgivelser og helsepersonell som skal håndtere det. For personer med bulimi er også overspising en viktig faktor – kompensert med påfølgende oppkast. Som ellers innenfor det store og brokete feltet spiseforstyrrelser, vil det her kunne oppstå diagnostiske grenseland, blant annet fordi matmisbruket gjerne endrer seg over tid.

Kilder: