Ane Wilhelmsen-Langeland er psykologspesialist og ph.d.. Hun leder Diabetesforbundets Faggruppe for Diabetespsykologi og er psykologisk medarbeider for Diabetesforbundet. Ane har selv hatt diabetes type 1 siden 1991.
Sykdom og lidelse kan ofte ta litt overhånd; den som er syk eller lider kan bli overveldet, forsøke å endre på lidelsen eller ubehaget og bli fanget i spiraler som:
Det å ha diabetes er noe skikkelig dritt, det er urettferdig, jeg orker ikke å måtte passe på blodsukker, ta medisiner og vurdere alt jeg spiser resten av livet!
Kontrollbehov og skam
Slike tanker henger ofte sammen med følelser av sinne og tristhet og man føler seg frustrert og kanskje litt maktesløs. Diabetes, både type 1 og 2, vekker også ofte skam. Det kan være tanker om hva du skulle ha gjort for å unngå å få det, hva galt du har gjort for å få det, eller hva du burde gjort annerledes når du nå først har det. Nytten i skam er at vi skal erfare at vi har tråkket over andres grenser, slik at vi kan be om forlatelse eller handle annerledes neste gang. Selv om skam er en fæl følelse, har skammen en nytteverdi.
Det som kan bli utfordrende og litt forvirrende for oss mennesker, er når vi skammer oss fordi vi føler på ytre fordømmelse. Dessverre kommer vi ikke forbi dette i diabetessammenheng. Det er mange myter, feilinformasjon, misforståelser og kunnskapsmangel når det gjelder diabetes, både type 1 og 2. Samtidig kan ytre fordømmelse bli indre fordømmelse dersom vi tar det inn over oss. Vi kan begynne å fordømme oss selv. Så dersom man opplever mye sosial fordømmelse enten i nære relasjoner eller via media, kan man begynne å tro på dette og ta det så innover seg at man begynner å mene dette om seg selv. Skyld handler om at du har gjort noe galt mot noen, mens ytre skam handler om at andre har fått deg til å tro at det er noe galt med deg.
Så i jakten på kontroll over blodsukker, vekt, blodtrykk og kolesterolmål som er fine, kan vi samtidig oppleve at det å ikke nå dette, fører til skam. Og vi kan bli fanget i mønstre av kontroll som går på bekostning av vår opplevelse av å leve det livet vi ønsker å leve.
Aksept
Det finnes en retning innen psykologien som heter Aksept og forpliktelsesterapi (på engelsk Acceptance and Commitment Therapy; ACT). Målet med ACT er å øke den psykologiske fleksibiliteten. Det handler om å gi slipp på kontrollen over symptomer, tanker og følelser og heller ha et fokus på å leve best mulig med den smerten eller lidelsen du har, samtidig som du ikke mister kontakten med dine verdier eller det du opplever som viktig i livet. I denne spalten lener jeg meg litt på ACT, litt på kognitiv terapi, litt på atferdsaktivering og generelt en miks av psykologiske teorier og klinisk erfaring.
Aksept handler ikke om å resignere, men om å skifte fokus fra å forsøke å bli kvitt noe, til å leve bedre med noe.
Så hvordan gå fra kontrollbehov og skam til aksept?
Aksept handler ikke om å resignere, men om å skifte fokus fra å forsøke å bli kvitt noe, til å leve bedre med noe. Når du har diabetes er det visse ting som er «en del av pakken». Avhengig av hvilken type diabetes du har, må du trolig ta medisiner, du må passe på å ha disse i hus og ikke gå tom, du må vurdere kostholdet ditt knyttet til hvilken effekt den har på insulinbehovet ditt, du skal helst være litt fysisk aktiv og så videre.
Du blir målt og måler selv blodsukker og langtidsblodsukker, blodtrykk og kolesterol. Alt skal helst være innenfor målområdene som er satt basert på omfattende medisinsk forskning. Men så vet vi også at mange ikke når disse målene. Dette kan selvsagt være en grobunn for skamfølelse og forsøk på å kontrollere disse målene i større grad.
Problemet er at man kan ikke direkte kontrollere blodsukkeret for eksempel. Du kan vurdere mengde insulin, du kan vurdere inntak av mat, men resultatet blir ikke det samme hver gang likevel, fordi det er så mange faktorer som påvirker insulinbehovet vårt som nettopp ligger utenfor vår kontroll. Dette kan være hvor mye du sov i natt, hva du gjorde i går, hva du skal i dag, hvor du er i menstruasjonssyklusen eller andre hormonelle svingninger bare for å nevne noe.
Så først når du kan si til deg selv noe slikt som: Jeg har diabetes, dette er noe jeg må leve med. Jeg liker det ikke, men jeg anerkjenner at det er slik det er. Det er utenfor min kontroll. Jeg kan velge om jeg skal bruke kreftene mine på å kjempe mot det og prøve å fjerne noe som ikke kan fjernes, eller om jeg skal bruke kreftene mine og dagene mine på å ha det best mulig, selv om jeg må gjøre ting jeg ikke vil eller liker.
Først da, kan du få det bedre og et liv som er i tråd med den du ønsker å være.
Frigjøring
Å gi slipp på kontroll og komme til en form for aksept er svært frigjørende!
Da er det så mye du slipper å holde på med og det kan føre til stor angstreduksjon. Du slipper å prøve å unngå alt mulig eller fjerne ubehag og vonde tanker, du slipper å være redd for alt mulig, du slipper å ta sorger på forskudd, du har tatt et standpunkt, som er det du kan kontrollere. Hva som skjer i livet, vet ingen. Hvilke sykdommer vi får kan vi ikke velge eller vite. Vi kan til og med få flere sykdommer! Vi vet ikke hvor lenge vi lever, eller hva vi skal dø av. Vi vet at vi skal dø, akkurat som alle rundt oss en dag skal dø. Vi vet at veien fra fødsel til død innebærer mye smerte, det er det som er å være menneske. Søren Kierkegaard sa om livet:
«Livet er ikke et problem som skal løses, men en virkelighet som skal oppleves.»
Så vi får mest ut av livet hvis vi klarer å delta i det, være til stede i øyeblikkene og ikke være oppslukt i egen smerte og lidelse mens vi prøver å fjerne den. Nå er det viktig å påpeke at vi skal ikke ha vondt i hodet uten å ta tabletter som kan fjerne det, eller akseptere at andre behandler oss dårlig. Det vi kan gjøre noe med skal vi gjøre noe med, det kalles problemløsning og planlegging. Vi skal verken ha et håpløst eller planløst liv, det er ingen tjent med. Det er bare det at mennesker har en livlig fantasi og vi kan skape behov for kontroll over ting vi ikke kan kontrollere.
Hvordan kan jeg leve frigjort?
Dette høres kanskje fristende ut og enkelt ut, men hvordan får du dette til? Hvordan kan du leve et frigjort liv? Først og fremst vil jeg understreke at de som lever fri for kontrollbehov, ikke har det bra hele tiden. De er ikke glade og fulle av energi hele tiden. Men når de har det vondt, forsøker de å finne ut hvordan de kan ha det best mulig med den smerten de har. Noen konkrete spørsmål du kan stille deg selv og tenke nøye gjennom er:
- Er jeg villig til å være syk og lide (ha diabetes)?
Dette fordrer at du: Kan gjøre plass til at dette er livet ditt, samtidig som du lever i tråd med dine verdier?
- Hvor mange sorger skal jeg ta på forskudd? Hvilke og hvorfor?
Alternativt: Skal jeg fokusere på det jeg kan gjøre noe med i livet mitt, som å være der for de rundt meg, ta vare på meg selv, heller enn å bruke tid på alt som kan komme til å skje i fremtiden?
Det som er fint, er at det er ditt valg hvordan du forholder deg til sykdommen din, og holdningene dine kan du velge helt selv. Det er ganske frigjørende!
Merknad: Co-pilot (KI) er brukt som inspirasjon i denne teksten og til å strukturere teksten, uten at noe av teksten er direkte hentet derfra.
Først publisert i medlemsbladet Diabetes nr 3-2026