På 80-tallet kom det flere teknologiske fremskritt, og man fikk blant annet mulighet for egenmåling av blodsukker, og HbA1c ble innført som behandlingsrutine. Da insulinpenner og insulinpumper kom på markedet, ble det etter hvert enklere for personer med diabetes type 1 å behandle sykdommen og regulere blodsukkeret. Parallelt med denne utviklingen lærte forskerne stadig mer om komplikasjoner ved diabetes.

Under Diabetesforbundets stipendiatkonferanse på Gardermoen i november, ble avslutningsforedraget holdt av professor Trond Geir Jenssen, overlege ved Rikshospitalets avdeling for organtransplantasjon. Under tittelen «En kur for type 1 – hvor står vi?» la Jenssen vekt på følgende områder: Closed loop, organtransplantasjon av bukspyttkjertel og Langerhanske øyceller samt stamcelleforskning.


Jakten på kunstig pankreas

– Forskningen på en såkalt closed loop startet på 80-tallet. De nye systemene som inneholdt både insulinpumpe og sensorer, var både store i størrelse og måtte styres av en ingeniør. Med andre ord ikke veldig brukervennlig. Men det har vært en positiv utvikling på dette området, sa Jenssen, og viste til nye studier som viser at bruk av closed loop-systemer har bidratt til mindre alvorlige følinger hos brukerne.

Prinsippet i en closed loop er at man har en sensor, som oftest festet i huden, en injeksjonspumpe som tilfører insulin, og en algoritmeboks som regner ut hvor mye insulin man trenger. Med andre ord skal brukeren ideelt sett ikke måtte måle og justere insulindose selv.

– Men det studiene også viser, er at mange som bruker closed loop blir liggende for høyt i blodsukker for å unngå for lavt blodsukker, kontra de som bruker sensor og en insulinpumpe som de styrer selv, forklarte han og utdypet:

– I bukspyttkjertelen har vi ca. en million Langerhanske øyer. Disse øyene inneholder ikke bare insulinceller, men også glukagonceller. Ved diabetes type 1 er det derfor ikke bare bortfall av insulin, men også av glukagon som er problemet. Og det er samspillet mellom disse to som gir det perfekte blodsukkeret. I USA utprøves closed loop-systemer som kombinerer sensor, insulinpumpe og glukagonpumpe. Disse systemene tar foreløpig så stor plass at de må bæres i en sekk eller rumpetaske, men mindre utstyr er under utvikling.

 

Bytte av celler og organer

Første gang man foretok en transplantasjon av bukspyttkjertel i Norge, var i 1983. I starten ble pankreas kun transplantert sammen med nyrer på pasienter med alvorlig nyresvikt.

En utfordring med transplantasjoner er å få organene til å overleve over lengre tid. Men nye studier viser at 65 prosent av dem som har fått transplantert pankreas med eller uten nyre, fortsatt har normal blodsukkerregulering etter ti år, takket være avanserte kirurgiske metoder i kombinasjon med medikamentell behandling.

– Dagens prosedyrer knyttet til organtransplantasjon bygger på nøye utviklede prosesser. Historisk sett var det størst sjanse for overlevelse av pankreas når den ble transplantert sammen med en nyre. Men nå viser studier at de som har fått transplantert pankreas alene, har omtrent samme utsikter for vellykket behandling, understreket diabetesprofessoren.

Jenssen mener transplantasjon er viktig både for å få ned HbA1c, men ikke minst for også å minske store svingninger hos dem som ikke merker når de får alvorlig føling. For å unngå de største svingningene, kan det også være en løsning med kun transplantasjon av Langerhanske øyer, også kalt øycelletransplantasjon.

En bukspyttkjertel består av ca. en million Langerhanske øyer, men summen av disse øyene utgjør kun 1 prosent av kjertelen, resten er fordøyelsesvev. Allerede på 70- og 80-tallet begynte man å se nærmere på slike transplantasjoner, men forsøkene ble intensivert på 2000-tallet.

– I praksis foregår øycelletransplantasjon ved at man ved hjelp av kjemiske prosesser i et laboratorium tar ut og isolerer Langerhanske øyer fra et donert organ. De Langerhanske øyene blir deretter transplantert inn i pasienten.

Men ifølge den erfarne professoren er heller ikke dette en operasjon uten problemer.

– Et hovedproblem når man transplanterer disse Langerhanske øyene er at dersom man kun transplanterer øycellene, vil de ikke få beskyttelse fra sine vante omgivelser i pankreas. Når man manipulerer dem inn via et laboratorium, dør mange av dem underveis.

Jenssen mener det fremdeles gjenstår noen steg for å gjøre behandlingen med organtransplantasjon ideell, men mener utviklingen innen dette feltet har vært god, og avsluttet temaet med å vise til en solskinnshistorie:

– En pasient hadde store problemer med alvorlige følinger. Vedkommende merket ikke at blodsukkeret ble lavt, noe som førte til at ektefellen måtte ringe og sjekke at pasienten var våken flere ganger om dagen. Ektefellen måtte ofte reise hjem fra jobb for å sette glukagonsprøyte. For pasienten ble transplantasjon av pankreas alfa og omega for livskvaliteten.


Ingen lett snarvei

Jenssen er nøye med å understreke hvor komplisert organtransplantasjoner er for den enkelte pasient.

– Ettersom man transplanterer fremmed vev, må pasientene bruke immundempende medisiner så lenge organet varer. Disse medikamentene kan ha bivirkninger som hudforandringer ved for sterk soling, og noen få (1 prosent) kan få ondartede forandringer i lymfesystemet dersom de ikke er immunisert mot viruset som lager kyssesyken. Vi kan teste på dette i forkant, og 80–90 prosent av den voksne befolkningen er allerede immunisert. Heldigvis lar en slik ondartet utvikling seg som regel behandle ganske greit. Man skal også unngå å utsette seg for vannkoppesmitte, siden vannkopper kan få et ganske alvorlig forløp hos personer som får immundempende behandling.

 

Stamceller

Stamceller er celler som ennå ikke har spesialisert seg til å utføre konkrete oppgaver i kroppen. De har derfor potensial til å kunne bli alle slags celler, for eksempel betaceller som produserer insulin. Ett utgangspunkt i behandlingen av diabetes med stamceller handler om at man tar ut pasientens egne celler, omprogrammerer dem og deretter setter dem tilbake i pasienten. To uttalte fordeler med dette er da at tilgangen på slike celler er ubegrenset, og at man kan hindre at kroppen frastøter seg cellene når de settes inn igjen, fordi de da allerede vil være «kjent» for kroppen.

– Et drømmescenario med en pasient med diabetes type 1 må være å ta vedkommende inn, høste pasientens egne stamceller fra beinmargen, blodet eller andre steder, la dem konvertere på et laboratorium, og deretter å sette dem tilbake i pasienten. Da vil pasienten kunne unngå immundempende medisiner, mente Jenssen.

I en nylig publisert studie fra Harvard-universitetet i USA, kommer det frem at forskere for første gang har klart å produsere insulinproduserende celler i så stor skala som må til for å kunne transplantere disse til mennesker. De amerikanske forskerne brukte stamceller fra fostre for å kunne lage flere hundre millioner betaceller – som er insulinproduserende celler.

– Den store gode nyheten ved dette var at man for første gang har klart å lage celler i så stor skala, forklarte han og la til:

– Så hvis dette kan brukes på pasienter, vil det bedre tilgangen på celler og øke antallet transplantasjoner til dem som trenger det.

Men Jenssen mener det gjenstår en del forskning for at dette vil kunne være mulig, blant annet på cellenes levetid:

– Foreløpig er cellene bare testet i fire måneder i mus, ikke i mennesker. Slike celler bør vare i årevis. Siden dette dreier seg om embryonale celler, og ikke ens egne, må pasienten dessuten bruke immundempende midler akkurat som ved vanlig transplantasjon av donerte øyceller. Et alternativ kunne være å kapsle øycellene inn såkalte alginat-skall for å slippe bruken av medisiner, men denne teknikken er foreløpig ikke ferdig utviklet, påpekte han.

Jenssen tror en kur for diabetes type 1 ligger langt frem i tid, og den er vanskelig å tidfeste. Men det skjer stadig nye fremskritt. Dagens prosedyrer knyttet til organtransplantasjon bygger på nøye utviklede prosesser.

– Den dagen man kan benytte seg av pasientens egne stamceller til behandling, og det viser seg at de utvikler seg til stabile og normalt fungerende betaceller som fornyer seg selv i kroppen, vil man være nær ved å kalle det «en kur for diabetes type 1».