Er det bare "perfekte diabetikere" der ute som skriver blogg? Som forteller sine historier på nettet? Det er i alle fall disse jeg finner. En nettside jeg har kommet over er en kjempefin motivasjon for meg nå som jeg har begynt å få bittelitt (merk, bittelitt) kontroll. Men inntil det ble sånn, har slike tekster gjort det helt motsatte. Tanken om at alle andre får det til, og at utfordringene de har igrunn ingen relevans til min egen diabetes. Men jeg er 99% sikker på at det finnes andre der ute, noen som enten sliter, overser eller hater sin diabetes. Jeg har gjort alle tre.
Jeg håper det ramler noen innom og leser dette, som har opplevd det samme – til tross for at jeg ikke ønsker for noen å ha samme opplevelse som meg…En ting som har vært utrolig demotiverende for min del, er å lese blogger eller diabetes-nettsider der alle historiene handler om et “ustabilt” blodsukker og en hba1c som var på ville 7,2 og nå endelig er nede på 5,5. Det er flott det, jo mer regulert dess bedre! Men altså..Hurramegrundt og hallo, velkommen til en verden der den har lagt på rundt 11+ de siste10 årene..!
Siden jeg var 11, har jeg hatt diabetes. Storparten av de 14 årene (hæ, har det gått så lang tid?!) har jeg strevd med det. I mange år har jeg også fått høre at “Ja, men du har en vanskelig diabetes du, Marte!”. Nei. Eller jo, hvem vet. Men den største grunnen til at blodsukkeret har vært på tur, er meg selv, og mine forhold. Det er forholdene som har vært vanskelige, selvbildet, og motivasjonen. Det må da være flere der ute som har hatt lignende opplevelser, enn bare meg?
Min diabetes har vært som en bekjent jeg helst ikke har lyst å forholde meg til. Hver gang jeg har målt et blodsukker, har det vært en bekreftelse på at jeg ikke er bra nok. Det er som den smått spydige personen du kjenner, som helst skal pirke på et eller annet. Da er det fort gjort å ikke måle blodsukkeret, for å slippe å tenke på det. Med andre ord har jeg ofret svært lite tanker til diabetes opp igjennom. Jeg har vært på legetimer og hos sykepleiere som har gjort meg motivert til å måle blodsukkeret. Jeg har reist hjem, kjørt på et par uker - før blant annet dette med selvbildet har tatt knekken på prosjektet. Jeg tror at å motivere med både viktigheten av god fysisk helse og velregulert diabetes sammen med det psykiske, er nøkkelen. Å ta det i mindre porsjoner som er overkommelige for en som egentlig har latt som diabetes ikke eksisterer, og hyppigere samtaler med diabetessykepleier så raskt det fanges opp at diabetikeren kan ha utfordringer med kombinasjon av mental og fysisk helse.
Jeg tror ikke jeg er unik på dette. Men nå har diabetes-livet og hverdagen begynt å komme på rett kjøl igjen (håper jeg, bank i bordet, krysser fingrene blå). Jeg føler med andre ord at jeg har noe å komme med, en slags trøst til mindre velregulerte diabetikere, og i alle fall tusen tanker om temaet jeg har lyst å lufte. Jeg har et håp om å kunne hjelpe andre diabetikere på sikt, å kunne bidra med både motivasjon og kunnskap, og litt trøst.
Men det hjelper ikke at “lille meg” har noe å bidra med. Det trengs mer fokus i helsevesenet på kombinasjonen diabetes og psykisk helse. Jeg har møtt fantastiske mennesker, men også en hel del som fokuserer kun på blodsukker og komplikasjoner.
Men let’s face it - skremselspropaganda fungerer sjeldent i lengden. Så om det er noen i helsevesenet som vil ha en innføring av en pasient med “ungdomsåra” friskt i minnet, har jeg mye som det trengs, og ønsker å sette lys på.
Marte Johannessen, 24.11.2017