På forhånd hadde hun innstilt seg på at alt kunne skje under fødselen. Historier hun leste om andre gravide kvinner med diabetes, forberedte henne på at ting sjelden går som planlagt. For sin egen del hadde hun bestemt seg for å styre blodsukkermåling og insulin selv, med ektemannens hjelp. 

Diabetessykepleieren hun hadde pratet med under svangerskapet, mente det kunne gå fint, så lenge hun var innstilt på det og hadde god kommunikasjon med jordmor underveis. Da hun for halvannet år siden lå på Ahus (Akershus universitetssykehus) dagen før fødselen skulle settes i gang, kom en jordmor inn på rommet hennes.  

– Hun sa at de hadde et skjema de gjerne ønsket å bruke for å ha oversikt over insulindoseringen, og at de ville klare å styre det like fint som mannen min. Det ville være en ekstra belastning for ham å skulle holde på med blodsukkeret og pumpen min i tillegg til å være med på fødselen, mente hun. Jeg fikk dårlig samvittighet for å legge en så stor oppgave på ham, sier Mina.

Dermed viste hun jordmødrene på forhånd hvordan sensoren virket. Pumpen skrudde hun av, og overlot kontrollen til dem.  

Greit svangerskap 

Gjennom graviditeten gikk det stort sett veldig greit å ha kontroll på blodsukkeret, med sensor og insulinpumpen Omnipod. Selv om det varierte fra trimester til trimester, klarte hun stort sett å holde langtidsblodsukkeret på rundt 44 mmol/mol.

– I starten var det veldig lavt, i en periode måtte jeg spise bare jeg gikk ut døra. Plutselig var blodsukkeret over 10 i andre trimester, og det gikk ikke ned. Jeg måtte prøve meg fram og justere insulindoseringen hele tiden, forteller hun.  

I svangerskapet måtte hun sjekke blodsukkeret ofte, om natten så ofte som annen hver time. Da var det ofte lavt, og hun fikk svært lite søvn. Til slutt var hun kjempesliten.  

– Jeg var også sliten fordi jeg var så stor. Jeg la på meg mye. Ellers var jeg kjempe-heldig som «bare» hadde diabetes, og ikke andre plager i graviditeten. 

Høyt blodsukker lenge 

For gravide kvinner med diabetes anbefaler Helsedirektoratet å vurdere om fødselen skal settes i gang i uke 38. Mina ble satt i gang i slutten av uke 36 fordi hun var så sliten. I løpet av den første natten på sykehuset ble hun i tillegg forkjølet.  

– Så jeg hadde ikke så innmari mye krefter da stormriene kom to dager etter at jeg ble satt i gang, sier hun. 

For at blodsukkeret ikke skulle bli altfor lavt av de intensive kraftanstrengelsene, drakk hun saft omtrent kontinuerlig i starten. Da hun fikk komme inn på fødestuen, gikk blodsukkeret plutselig opp. Fortsatt sjekket hun sensoren selv. På det høyeste viste den 16 mmol/l. 

– Jeg ble skikkelig dårlig og følte at alle kreftene ble borte, sier hun. 

Fødselen måtte stoppes til blodsukkeret var stabilisert. Etter å ha gjort det selv nesten hele livet, var dette nå legene og jordmødrenes jobb. Istedenfor å bruke pumpa, fikk hun glukose- og insulindrypp. Jordmødrene måtte tilkalle leger for å få lov å sette mer insulin enn det standardskjemaet tilsa. Ofte tok det tid før legene svarte. 

Sitat

Jeg spurte om jeg kunne sette en dose selv med Omnipod. Én lege sa at det nok gikk greit, men overlegen sa nei.

Kanskje fordi jeg brukte en annen insulintype, og at de da hadde mindre kontroll, tror Mina.  

OMNIPOD: Lille Natali Helen forstår ikke hva insulinpumpen er for noe, men spennende er den.

Foto: Erik M. Sundt

Åtte timer 

Til slutt fikk hun forståelse hos jordmor for at blodsukkeret ikke ville bevege seg hvis de skulle følge standardskjemaet. 

– De brukte åtte timer på å få det ned. Jeg tror jeg hadde klart det litt kjappere selv! 

Da fødselen omsider ble satt i gang igjen, gikk babyens hjerterytme ned. Det samme skjedde ved et nytt forsøk. Da var Mina så sliten, og i tillegg syk, at det ble bestemt at hun skulle få keisersnitt noen timer senere.  

– Hadde jeg ikke hatt diabetes, hadde de ventet til dagen etter. Egentlig ville jeg føde naturlig, men jeg skjønte jo hvor det bar hen da alt ble satt på pause og jeg heller ikke visste hvor jeg skulle hente kreftene fra. Hvis blodsukkeret hadde holdt seg normalt, kunne jeg kanskje hatt en naturlig fødsel eller fått keisersnitt tidligere i forløpet. Jeg måtte vente i åtte timer før de startet med riedrypp (drypp som fremskynder riene, red.anm.), forteller Mina.  

Alt vel 

Da datteren hennes omsider kom til verden på operasjonsbordet, var det første hun møtte en sprøyte for å regulere blodsukkeret.  

– Så fikk jeg hilse og susse litt på henne før de tok henne til nyfødtintensiven, fordi hun hadde lavt blodsukker.  

Alt gikk bra med lille Natali Helen og mamma Mina. Da hun lå på observasjonsposten etter keisersnittet, våknet hun av at sensoren pep fordi blodsukkeret var på 12,5. 

– Da var jeg så full av medikamenter at jeg ropte på sykepleieren for å be ham skru av alarmen, sier hun.  

På forhånd hadde hun sammen med diabetessykepleier laget et eget «barselprogram» på Omnipod-en, fordi insulinbehovet reduseres etter graviditeten. 

– Det var bare å bytte over etter fødselen. 

Etterlyser fleksibilitet 

Til tross for utfordringene underveis, er hun fornøyd med fødselen. 

– Jeg tror nok det var fordi jeg var innstilt på de verste scenarioene. Og at hvis andre måtte overta kontrollen, måtte de bare få gjøre det. Jordmødrene var kjempeflinke og gjorde alt de kunne. De var flinke til å inkludere meg underveis. Jeg lå ikke der og var sint på noen. 

MAMMALYKKE: – Rett etter fødselen sa jeg at jeg kunne gjort det tolv ganger til!

Foto: Erik M. Sundt

I etterkant mener hun likevel at prosedyrene nok kunne vært litt annerledes, slik at det hadde sluppet å ta åtte timer før blod-sukkeret gikk ned.  

– Det burde være mulig å justere insulinnivået raskere når det ikke går nedover. Sensoren min viste jo ikke noen pil for at det ble lavere. Kanskje burde jeg vært litt krassere på å få enda mer insulin, men da hadde jeg allerede gitt opp litt og skjønt at det nok uansett ville ende med keisersnitt, sier hun.  

Det er legene som bestemmer om insulindosen skal økes under fødselen. 

Men de er jo ikke alltid lette å få tak i. Kanskje er dette noe jordmødrene kunne gjort, eller at man ikke behøvde å følge skjemaet så slavisk. Alle med diabetes som bruker insulin, bruker ulik mengde. Det burde være mulig å få en individuell behandling når det er tydelig at deres skjema ikke fungerer, sier Mina Hovden.  

Men opplevelsen har ikke skremt henne fra å eventuelt skulle føde igjen. 

– Rett etter fødselen sa jeg at jeg kunne gjort det tolv ganger til!

Ahus: Egen erfaring skal vektlegges

Overlege Kari Flo ved fødeavdelingen på Ahus er fritatt fra taushetsplikten av Mina Hovden, men ønsker likevel ikke å kommentere hennes fødselshistorie. På generelt grunnlag sier hun at retningslinjene for fødende kvinner med diabetes legger opp til fleksibilitet.  

– Både nasjonal og lokal veileder legger opp til at kvinnens egen erfaring med insulin skal vektlegges, og at det skal legges en plan for regulering av blodsukker sammen med kvinnen, skriver Flo i en e-post. 

Det er foreslått at blodsukkeret under aktiv fødsel skal ligge på 4–8 mmol/l, og at det bør måles hver time.  

– Men hyppigheten av målinger vurderes ut fra siste målte verdi, samt rienes hyppighet og intensitet. Det er av hensyn til kvinnens egen sikkerhet, da kvinnen selv ikke har erfaring med fødsel og insulinbehov, sier Flo.

 


Denne artikkelen var på trykk i medlemsbladet Diabetes nummer 3/2020.