Da hun var liten, kunne Sandra Emilie Nilsen se på kenguruer, krokodiller og pandaer på Animal Planet i timevis. TV-programmer med eksotiske dyr fra fremmede land var noe av det hun likte best. Men aller helst ville hun se dyrene «live». Eventyrlysten var født.
Mange år senere ligger Sandra Emilie i vannet utenfor Australias østkyst. Hun har svømmeføtter og snorkelutstyr, og er klar for å utforske Great Barrier Reef, verdens største korallrev. Og der, i den eventyrblå sjøen, får hun selskap. Først av en skilpadde, så av en hai. Mennesket, reptilet og fisken svømmer sammen blant korallene i et magisk kvarter. Dyreprogram på TV kan ikke helt måle seg heretter.
I tillegg alle menneskene jeg møtte. Jeg traff folk fra hele verden, som jeg håper å kunne besøke, forteller Sandra Emilie.
Hun er hjemme i Sandefjord nå. Midlertidig bosatt – og ansatt – hos mamma Lill Merete Nilsen. Reisen hun har drømt om og planlagt så lenge, er gjennomført. Klær og suvenirer er pakket ut. Hva fremtiden bringer av studier, flytting eller jobb, er usikkert. Men noe vet Sandra Emilie sikkert etter å ha reist, bodd og arbeidet på den andre siden av kloden i seks måneder på egen hånd: − Jeg er blitt mye roligere, mer åpen og selvstendig. Jeg blir ikke så hysterisk som før. Tidligere har jeg hatt en tendens til å uroe meg. Nå tenker jeg at alt ordner seg, smiler hun.
ET HALVT ÅR FULLT AV OPPLEVELSER: Kengeru, koala, og det ikoniske operahuset i Sydney var bare noe av det Sandra Emilie opplevde på turen. I tillegg ble hun kjent med mange nye mennesker, og ble tryggere på seg selv.
Insulin som reisefølge
Sandra Emilie er langt fra den eneste unge norske jenta som bruker noen måneder av livet sitt på å utforske verden. Hun er ikke den eneste som reiser alene heller. Men hun er nok blant et fåtall som reiser solo med insulin og blodsukkermåler som helt nødvendige reiseeffekter. Når du har diabetes type 1 og skal reise alene, er det mye å ta hensyn til.
For det første, hva slags insulin fins i Australia? Sandra Emilie tok kontakt med den norske ambassaden, og fikk svar: Helt likt som i Norge. Én mindre ting å tenke på. Men Sandra Emilie regnet ut hvor mye insulin hun trodde hun kom til å trenge i seks måneder, og tok med seg nok hjemmefra.
For det andre, hva slags reiseforsikring kunne hun få, hun som har en kronisk sykdom? Ikke noe å bekymre seg for, viste det seg. Hun fikk en reiseforsikring lik den utenlandsstudenter får.
For det tredje, hva hvis det skjer noe med blodsukkermåleren? Apparatet Sandra Emilie bruker, fins ikke i Australia. Hun tok med nok målere til å vare reisen gjennom, men i den australske varmen skled sensoren av hele tiden. Hun begynte å stikke i fingeren igjen. Uproblematisk, helt til hun gikk tom for strips. Sandra Emilie skulle avslutte turen med et par ukers ferie i Thailand. De to siste dagene før hjemreise brukte hun på å besøke apoteker, på jakt etter teststrimler, uten hell.
− Da var jeg stressa. Jeg hadde én enslig strips igjen, som jeg sparte til flyturen. Jeg måtte kunne måle blodsukkeret mitt på flyet hjem. Jeg tabbet meg ut; jeg burde ha kjøpt ekstra i Australia. Lærdommen er å alltid ha med litt for mye, sier hun.
Ensom føling
MED MAMMAS STØTTE: Mamma Lill Merete Nilsen støttet datteren i planene om å reise alene til Australia. Lill Meretes råd til foreldre med reisesugne, unge voksne: – Vær trygg på at du har lært barnet ditt det de trenger får å håndtere livet sitt og diabetesen sin. Ikke la dine bekymringer bli deres!
Det var også i Thailand at hun fikk den mest alvorlige følingen på turen. Hun så ikke forskjell på mobiltelefonen og blodsukkermåleren, og hadde masse rare tanker. Men heldigvis klarte hun å få i seg cola. − Jeg satt i en gang på et vandrerhjem i Bangkok. Det var ingen jeg kjente der. Da følte jeg meg helt alene, forteller Sandra Emilie.
Men mamma Lill Merete Nilsen visste hvor hun var. Det var en del av avtalen da Sandra Emilie dro på tur: At moren skulle kunne «tracke» Sandra Emilies mobiltelefon. I tillegg ga Sandra Emilie beskjed når hun forflyttet seg, slik at moren visste hvilken buss, båt eller fly hun tok.
− I oppveksten har Sandra Emilie vært en bekymra type. Mitt mål har alltid vært å holde mine bekymringer for meg selv; hun har mer enn nok med sine egne. Jeg har vært opptatt av at jeg ikke skal sette grenser for henne, understreker Lill Merete Nilsen.
Hun forteller at helt siden Sandra Emilie fikk diabetes type 1 som niåring, har datteren tatt ansvar for sykdommen. Lill Merete har aldri satt en eneste insulinsprøyte.
Derfor følte jeg meg trygg da hun var på tur, sier Lill Merete.
TATOVERING GA TRYGGHET: I Australia fikk Sandra Emilie tatovert inn "diabetic" på fremsiden av venstre albue. Det gjorde at hun slapp å fortelle alle at hun har diabetes. Samtidig ga tatoveringen trygghet hvis hun skulle få alvorlig føling.
Fornuftig tatovering
Sandra Emilie liker ikke å fortelle andre at hun har diabetes. Samtidig vet hun at det er viktig at andre vet, særlig når hun reiser alene. I Australia løste hun problemet ved å tatovere «diabetic» på fremsiden av venstre albue.
− I Australia var det varmt, og jeg gikk i kortermet hele tiden. Da kunne alle se tatoveringen, og folk kunne stille spørsmål hvis de ville. I tillegg ga det meg trygghet hvis jeg skulle få en alvorlig føling, forklarer Sandra Emilie. Mamma Lill Merete synes det var en veldig fornuftig tatovering.
Et halvt år borte fra familie, venner og norsk hverdag har gitt nye erfaringer og perspektiver, forteller Sandra Emilie. I Australia jobbet hun i tre måneder som vaskehjelp for et firma som leide ut campingbiler. Det var fast struktur på dagene, hun spiste sunt og trente godt. Blodsukkeret var stabilt. I Thailand, som skulle være to ukers deilig avslutning på turen, var det ferie, fri flyt, få rutiner og lite trening. Blodsukkeret svingte, og hun fikk en alvorlig føling.
− Før jeg dro, var jeg negativ til A4-livet. Nå liker jeg rutiner. Struktur i hverdagen er bra for meg, fastslår Sandra Emilie Nilsen.
Reiseråd
Sandra Emilies råd til andre med diabetes og eventyrtrang:
Denne artikkelen var på trykk i medlemsbladet Diabetes nummer 3/2020.