Med elbil og insulinpenn

– Det er veldig gøy å jobbe med noe som er så hipt, så spennende og i så rask utvikling, sier Christina Bu (41), leder i Norsk elbilforening.

Siden hun ble generalsekretær i 2014, har elbilforeningen mangedoblet både antall ansatte og medlemsmassen, og vokst ut av kontorene sine to ganger. Nå er Bu sjef for snart 40 ansatte og leder for drøyt 85.000 medlemmer.

Tisset på teater

Nybilsalget på elbiler har passert 50 prosent. På salgstoppen er det elbiler og noen få hybrider som dominerer. I 2021 blir det lansert nær 40 nye elbilmodeller. Det er flere enn antallet nye hybridbiler og fossilbiler til sammen.

– Ingen så for seg denne utviklingen. Heller ikke jeg, sier Christina Bu. Hun ser likheter mellom elbilutviklingen og diabetesbehandlingen.

– Fra jeg fikk diabetes i 1990 og inntil for noen år siden, skjedde det uhyre lite i behandlingen av diabetes og utstyret vi fikk tilgang til. Akkurat slik har det også vært med elbiler. Vi hadde jo elbiler i mange år, inntil det tok av for noen år siden. Hun er veldig glad for at det nå skjer mye på begge områdene.

– Det er bra. God diabetesbehandling og nytt utstyr har jo så mye å si for så mange mennesker.

Vi spoler 30 år tilbake i tid, til førjulstiden i 1990 i Vestfold. Ti år gamle Christina sitter i baksetet i familiens bil og ser ut av vinduet når moren foreslår at de tar en tur til legen.

– Mamma sa hun trodde jeg hadde diabetes.

De hadde vært på en times juleforestilling i teateret.

– Under forestillingen måtte jeg på do tre ganger og drikke vann samtidig. Jeg har en kusine som allerede da hadde diabetes. Mamma visste derfor om symptomene.

Liker god mat og vin

Diabetes type 1 ble påvist, og nå har Christina levd godt med diabetesen sin i over 30 år.

Hun jobber mye og har stor kapasitet, jogger en del, og liker både mat og god vin – som ikke inntas til bestemte tider.

– Hvis diabetes skal styre for mye av livet, blir man fort lei. Jeg vil ikke at livet mitt skal tilpasses diabetes, men at diabetesen tilpasses livet mitt, sier hun.

Hun kaster ut en liten brannfakkel:

– Noen ganger synes jeg det overdrives, det der med viktigheten av å spise måltider jevnlig, og alt det der. Det går helt fint, i hvert fall for meg, å ha god styring på diabetesen selv om jeg ikke spiser til faste tider. Jeg lar ikke diabetes stoppe meg. Hvis jeg skulle levd et rigid liv med strenge regler, hadde det ikke blitt et morsomt liv. Jeg må leve livet.

Som ung dro hun verden rundt. Da hun var utvekslingsstudent på New Zealand, tok hun med insulin for et helt år hjemmefra. Det gikk fint, selv med brutt kjøling.

– Det gjorde det også da jeg et par år senere reiste jorda rundt alene i et halvt år. Da var det slett ikke alltid kjøleskap å legge insulinet i. Jeg husker jeg var glad da jeg kom på noen hosteller og fikk tilgang til kjøleskap. Men det gikk. Man merker jo hvis insulinet ikke virker.

Christina Bu har brukt insulinpenner i alle år, inntil hun for noen år siden gikk over til pumpe. I fjor vendte hun imidlertid tilbake til penner, da hun fikk prøve sensoren FreeStyle Libre.

– Jeg hadde veldig fine verdier med pumpe. Men jeg syns det var mye styr med kalibreringer. Og så er pumpa en svær klump! Jeg liker å gå i kjoler. Det kunne jeg ikke bruke med den dingsen på magen, sier hun og utbryter:

– Det må bare være mannlige ingeniører som har laget de klossene der. Kunne de ikke laget dem mindre? Nei, det var mye styr med pumpe. Jeg ble lei. Men jeg er spent på om verdiene fortsatt vil være gode når koronaen er over og det hektiske livet begynner igjen. Jeg hadde gode verdier med pumpe.

Fra NAF til elbil

Christina Bu var i sju år miljøpolitisk rådgiver i Norges Automobil-Forbund (NAF). I 2014 gikk hun over til den da bitte lille konkurrenten: Norsk elbilforening.

Da hadde Tesla nettopp kommet på markedet. Elbilforeningen hadde noen få tusen medlemmer, og Bu ble ansatt nummer seks.

– Nå er vi verdens største elbilforening.

Ikke egen bil

Ironisk nok er det ikke lenge siden Bu skaffet seg bil selv.

– Jeg har aldri vært spesielt bilinteressert, selv om jeg er fra bygda i Vestfold. Og så jobbet jeg med bilavgifter i NAF. Jeg vet hvor dyrt det er å ha bil, sier hun.

Christina Bu er fra Våle, som nå er en del av Tønsberg kommune. Nå bor hun på Rodeløkka i Oslo, noen steinkast fra elbilforeningens lokaler på Youngstorget, og går til og fra jobb. Dermed har ikke behovet for bil vært særlig stort.

Men nå har hun altså fått seg bil, mest fordi samboeren trenger den til sin jobb. Det er selvsagt en elbil. Men hvilken modell vil ikke Bu at vi skriver; hun vil ikke at produsenten skal kunne skryte av at de har lederen av elbilforeningen som kunde.