Takk for insulinet!

Dette skal først og fremst være en markering av to jubileer:

– 36 enheter i dag også? Nei, kanskje 34, jeg er jo lav og fin nå. Eller 32, kanskje til og med 30, siden vi har planer om å få gått oss en skikkelig tur i morgen?

Den indre dialogen er der hver kveld, i det jeg begynner å gjøre meg klar for senga: Pennen med Toujeo ut av kjøleskapdøren, skru på hjulet, vurdere antall enheter, kanskje gå tilbake et par hakk, løfte litt på genseren og sette det langtidsvirkende insulinet på siden av magen. Så opp trappa til tannpuss og skyllingen med Corsodaily for å motvirke periodontitten som gjerne ligger på lur – før senga inntas, masken snart tres over hodet, CPAP-en startes og søvnen forhåpentligvis tar meg.

Hva våkner jeg med i morgen? Som regel måler jeg meg før den siste kveldsturen innom kjøkkenet, og ikke så sjelden blir det noen knepp ekstra med hurtigvirkende Humalog i et forsøk på å møte morgendagen med optimalt blodsukker; fra slutten av 4-tallet og opp til 6,5 fastende. Mye heller det enn å starte dagen på 8-9-tallet – et blodsukker som gjør heldagsjobben med å holde det lavt nok klart tyngre.

Hver kveld sørger jeg altså for å få på plass det jevne og stabile teppet med insulin som skal ligge under morgendagens gjøremål: inntak av mat og drikke, gåturer og treninger, stillesitting med og uten jobb, korøvelser – og dosene med hurtigvirkende til måltidene, ikke minst.

Men det kom ikke av seg selv. Det måtte en søknad om individuell refusjon til.

Da jeg begynte med insulin for snart 22 år siden, var det Insulatard det gikk i – med sin oppadgående virkningskurve de første åtte timene, så ned igjen de neste åtte, supplert med en halv dose på morgenen for å motvirke denne nedturen. Ikke alltid like lett å treffe, for å si det forsiktig. På blå resept. Så kom langtidsanalogen Levemir, som ikke var i nærheten av langtidsvirkende nok for meg. Også den på blå resept. Heller ikke Lantus tok meg stabilt helt fram til neste injeksjon – kanskje fordi insulinresistensen på den tiden sto i stil med de ekstra kiloene mine? Blå resept like fullt.

Toujeo derimot! Endelig stabilt, uten den vanskelige virkningsduppen utover kvelden. Men ikke på blå resept for oss med type 2 (heller ikke den gode fetteren Tresiba).

– Toujeo, det har jeg ikke hørt om. Hvordan staver du det, spurte min ellers ypperlige fastlege da jeg første gang antydet at kanskje jeg skulle …

På neste konsultasjon fikk jeg gjennomslag, og noen dager senere kunne jeg ta med meg Helfo-vedtaket om individuell refusjon til apoteket og få utlevert de første pakkene. Men jeg jobbet jo med diabetes, skrev om diabetes, og visste om Toujeo allerede før den kom på det norske markedet. Men fastlegen, som jo er den alle med type 2 skal forholde seg til? Sjansen for at det kommer et forslag om langtidsanalogene Toujeo eller Tresiba derfra, er neppe særlig stor.

«Det er urettferdig!», er en klassiker fra barnemunn. Nå kommer det fra meg:

Det er urettferdig at vi med insulinavhengig diabetes type 2 ikke har de samme rettighetene som dem med type 1. Noen av oss har knapt insulinproduksjon igjen etter å ha kjempet mot høye blodsukkere i årevis – i mitt tilfelle ganske nøyaktig 30 når dette leses. Og har du type 2, plundrer du som kjent også med insulinresistens i større eller mindre grad. Det har hendt jeg har fortalt en type 1-er hvor mye insulin jeg setter i løpet av et døgn og blitt møtt med et måpende og vantro «hæ, så mye?!». Ikke så rart, kanskje, når jeg i dårlige perioder har bikket et tresifret antall enheter.

Men det må altså til for å ha kontroll. Og det er jo den det handler om: Fin HbA1c på målingen hos legen hver tredje måned og ikke for store svingninger eller utslag i det daglige, helst innenfor 4–10 mmol/l. Jeg har både sittet på sengekanten og målt meg til 1,9 og sprengt 20-grensen med bravur etter et gedigent herremåltid, men takket være insulin glargin med produktnavnet Toujeo, godt hjulpet av en insulin lispro kalt Humalog, er jeg ganske greit i vater – med en HbA1c rundt 50 mmol/mol.

Takk, Sanofi-Aventis og Lilly. Og hjertelig takk, Frederick Banting!