Mamma døde hjemme da jeg var 13 år, sovende tungt i senga si. I den evigheten det tok før ambulansen kom, prøvde jeg å puste liv i henne, slik jeg hadde lært på skolen. Jeg forsøkte varsomt å stryke vekk den spirende blåfargen fra leppene hennes, og jeg klemte hånda hennes hardt. Men hun klemte ikke tilbake, slik hun alltid pleide å gjøre. Så kom ambulansen. Jeg ville ikke slippe hånda hennes, men jeg måtte, hun hadde allerede reist.
Mye døde også i meg denne dagen, deriblant interessen for diabetesen min. Eller sukkersyken, som jeg og mamma pleide å kalle det. Vi sa jo diabetes den gang også, men begrepet diabetes var så tørt, så strengt og formelt, syntes vi.
Mamma kunne trylle med ordet sukkersyke. Hun kunne kvitre det som en linerle, og hun kunne rasle det som et pinnsvin i gresset. Alt for å få meg til å le og føle meg trygg. Aller tryggest var det når hun klemte hånda mi hardt, slik hun alltid gjorde, og sa «Vi skal klare den sukkersyken din, vi». Da var livet bekymringsløst og godt.
Jeg ble raskt voksen – både på klokt og ansvarsløst vis.
Etter hun ble borte, forandret alt seg. Jeg og stefaren min kom ikke så godt overens, så han pakket og dro. Plutselig hadde jeg hele det svære huset og den uendelig store frukthagen helt for meg selv. Brått var jeg blitt liten igjen, veldig liten.
Det fantes ikke noe oppfølgingsapparat for slike som meg i den lille landbruksbygda, så verden lå for mine viltre, nysgjerrige føtter. Jeg ble raskt voksen – både på klokt og ansvarsløst vis. Jeg fikk mange gode venner, noen av dem med dårlige vaner. Jeg fant kreative måter å tjene til livets opphold på, og fikk respekt for at jeg var for utspekulert (eller hadde for mye flaks) til å bli tatt.
Diabetesen var fortrengt og lagt død, men konsekvensene våknet til liv og kom sakte krypende ut av skallet. Umerkelig, men bestemt. I dag har de okkupert deler av tilværelsen min.
«Vi skal klare den sukkersyken din, vi». Av og til kunne mammas trygge stemme hjemsøke bevisstheten min, fylle litt av tomrommet etter henne og nesten få meg til å føle meg som noens barn igjen. Da kunne jeg en sjelden gang ta mot til meg og besøke legen. Jeg fikk samme refs hver gang: «Du blir dårligere og dårligere til å passe på diabetesen din, du» glefset han. Tørt, strengt og formelt. Jeg hatet diabetes-ordet som pesten, gjennom hele ungdommen og langt inn i voksenlivet.
Tørt, strengt og formelt. Jeg hatet diabetes-ordet som pesten.
Nå sier jeg diabetes. Begrepet sukkersyke ble jo også brått beskyldt for å være fordomsfullt, og mange mener at hvis du i det hele tatt nevner det ordet, så er du enten totalt uvitende eller tvers gjennom ondskapsfull. Jeg er blitt rimelig komfortabel med den greske betegnelsen diabetes, så får det bare være at den er helt gresk. Hos oss i Diabetesforbundet er det dessuten en hjertesak å pledere at diabetes ikke er en sukkersykdom, ergo blir sukkersyke feil. Kanskje pedantisk, men like fullt viktig.
Mennesker er allikevel vanedyr. Hvis det var sukkersyke de fikk som barn, så er det sukkersyke de fortsatt har, hører vi mange si. Det bør være helt greit, og ingen grunn til ramaskrik. Det er menneskers opplevelse av eget levd liv vi snakker om her, ikke terrorangrep eller lønnsoppgjør.
Det «onde, fordomsfulle ordet» dør snart helt ut, helt av seg selv.
Men på sosiale medier lever begrepsdebatten i verste velgående. Diskusjonstråder på Facebook er dit anstendigheten kommer for å dø. Jeg er medlem i en ok diabetesgruppe på Facebook, men hvis sukkersyke blir nevnt der, er det full lynsjestemning. Blant annet gneldrer en fyr:
«De som er for dumme til å forstå at det ikke heter sukkersyke, kan gå tilbake til medisinene de brukte på 70-tallet».
Oppgulpet applauderes med rundt 130 hjerter og likes. Og terrieren er ikke alene, folk blir så krenkekåte om noen bruker dette vindskeive ordet, at eimen av hat og orgie nærmest renner ut av skjermen.
Admin har allikevel raust innført et unntak: «Du får lov til å nevne sukkersyke om du beviselig har fylt 70». Frem med fødselsattest, søknad om dispensasjon og bønn om nåde, folkens.
Helt ærlig, kan vi ikke bare anerkjenne at vi er i samme båt, at vårt felles mål ikke avhenger av forskjellig krøll på tunga? Det «onde, fordomsfulle ordet» dør snart helt ut, helt av seg selv. Ingen grunn til å skyte utrydningstruet spurv med kanon.
Og imens, hver gang jeg trenger det, skal jeg lukke øynene mine, klemme hånda til mamma hardt og si: «Jeg skal nok klare den sukkersyken min, jeg».
Likte du dette? Les mer!
Atle Egil skriver humoristisk om livet med diabetes i hvert nummer av bladet Diabetes. Denne petiten sto på trykk i nummer 3/2021. Les bladet digitalt her (for medlemmer) eller meld deg inn i Diabetesforbundet. Som medlem får du bladet i posten seks ganger i året. Du kan også kjøpe de siste utgitte enkeltutgavene av bladet i nettbutikken vår.