Med entusiasme som innsats

− Hva vil du si er den største utfordringen med diabetesen din? 

− Den største utfordringen er nok at det er vanskelig å få til et jevnere blodsukker. 

− Hvordan vil du si at diabetesen påvirker psyken din? 

− I liten grad, jeg har helt fra begynnelsen av godtatt at jeg har diabetes. 

− Hvor åpen og synlig er du? 

− De «vanskelige ungdomsåra» har også jeg opplevd, men etter hvert fant jeg ut at dette var en sykdom som det lønte seg å være åpen om. 

− Hva motiverer deg? 

− Jeg motiveres av å snakke med diasykepleieren min hver tredje måned, og av å få besøk fra sønner og barnebarn. Jeg har tvillinggutter og tre barnebarn, som alle er jenter, det er stas når de kommer på besøk. Det er også god motivasjon i å få besøk av venner, delta på diverse møter, og å treffe folk ute i byen.  

Jeg har også vært med i Lions Club Gjøvik siden 2002, og har mottatt «Melvin Jones Fellowship», den høyeste utmerkelsen du kan få i Norge. I tillegg har jeg vært leder i både Gjøvik Bandyklubb, Hyttevelet på Ringebufjellet, Selgerforeningen på Gjøvik, og i en årrekke styreleder i sameiet vi bor i.  

− Hvordan har diabetesen din påvirket kostholdet ditt og forholdet til mat? 

− Vi har et variert kosthold, men teller ikke karbohydrater. Vi spiser med måte, og er måteholdne med alkohol. 

− Hva med fysisk aktivitet? 

− Jeg trives veldig godt hos fysioterapeuten min, Janne, der jeg trener to ganger i uka. Der avslutter vi med fotball, det er så moro! Må jo holde armer og det jeg har igjen av bein i god form. Ellers trives jeg godt med å gå noen runder i byen vår når det er vær til det. Skal jeg ut på litt lengre tur, for eksempel opp på sykehuset, så har jeg en elektrisk scooter til disposisjon. Sport og idrett kommer høyt opp på lista.  

− Hva har du møtt av fordommer og uvitenhet? 

− Jeg har i grunnen møtt lite av dette. 

− Hva er det beste du har opplevd med din diabetes? 

− Det må nesten bli deltakelse på Sommerleirene for sukkersyke barn fra 1955, først som deltaker og siden som juniorleder gjennom flere somre. Jeg var med å starte det som het Gjøvik Sukkersykeforening for over 60 år siden.                                                                                                             

− Og det verste? 

− Det verste har nok vært crusamputasjonene (amputasjon nedenfor knærne journ.anm.). Venstre bein i 2018, og høyre bein i 2019. Men jeg har lært meg å gå på protesene, og innendørs går jeg uten krykker. Siden jeg amputerte beina, har jeg blitt veldig glad i å lese bøker, ikke minst krimbøker.