Det nærmer seg Verdens diabetesdag, der vi i år setter søkelyset på forskning – og på alt håp medisinsk forskning gir for en framtid uten diabetes. Det er forskning som er grunnen til at vi som lever med diabetes, faktisk lever. Og det er håpet som driver oss. Ikke bare lever vi, vi gjør det med et vitalt håp om at forskning en dag vil ta knekken på diabetes-pandemien, noe den stadig kommer et skritt nærmere, selv om det tar tid.
Apropos pandemi: Den amerikanske epidemiologen Michael Osterholm, kjent som rådgiver for Det hvite hus under koronaen, sier at neste globale pandemi kan bli langt verre enn covid-19. Advarselen kommer samtidig som dagens Hvite hus-administrasjon går til frontalangrep på forskningsmiljøene, med vanvittige kutt i bevilgninger, oppsigelser av forskere i stor skala, og generell latterliggjøring av både vitenskap og sunn fornuft.
Store deler av verden lar seg villig bedra, spinnville påfunn er like smittsomt som korona.
Et eksempel er USAs National Institutes of Health (NIH), som lenge har bidratt med uendelig viktig forskning innen blant annet biomedisin. Trump har gitt over 1000 ansatte og ledere fyken, og strammet vilt inn på bevilgningene. Ett eksempel av altfor mange. Slikt går ikke bare utover «land of the free, home of the brave»-befolkningen, men også betydningen amerikansk forskning har for hele verden.
Og store deler av hele verden lar seg villig bedra, spinnville påfunn er like smittsomt som korona. Vanlige folk mister plutselig alt av kontekstuelle perspektiver etter å ha sett konspi-videoer på YouTube, og folk med politiske ambisjoner ender opp som sinnsforvirrede autokrater med hamrende Trump-libido. Kontaminasjonen sprer seg rimelig ute av kontroll.
Dette er en global pandemi jeg frykter like mye som jeg frykter dødelige virussykdommer. Jeg er livredd for hvordan slike tankesett forplanter seg, muterer, og kynisk angriper folks troskyldighet som vertsceller. Jeg gyser av tanken på at før diabetesgåten blir løst, er forskningsmiljøene erstattet av folk i lotusstilling som tygger på vendelrøtter og chanter for at chakrabalansen skal gi bukspyttkjertelen åndelig næring til å forstå at insulin er en illusjon skapt av Big Pharma, Obama og Antifa.
Om vi ender opp som ingredienser i ei verdensgryte av konspiratorisk pseudovitenskap, er det ikke fordi århundrer med medisinsk forskning har tatt feil.
Og om vi ender opp som ihjelkokte ingredienser i ei verdensgryte av konspiratorisk pseudovitenskap, er det ikke fordi århundrer med medisinsk forskning har tatt feil, men fordi vitenskapen er for tøff for autokratiske treskallers maktbegjær. Forskning er rett og slett for farlig, ikke bare fordi det forskes på «tullete» ting som kvinnehelse, minoritetshelse, vaksiner og klimaendringer, men forskere tilhører også et folkeferd med irriterende hang til å poengtere forskjellen på demokrati og fascisme, på integritet og korrupsjon. Jeg synes derfor det er grunn til å være bekymret – og med dette bidra aktivt!
Å gi støtte til forskning, er å gi fortsatt støtte til vårt felles håp om at diabetesgåten en dag skal bli løst. Dette er kanskje viktigere enn noen gang, siden mektige krefter der ute gjør sitt beste for å frata oss håpet. Det skal de ikke få lov til.