En sterk historie jeg leste NRK-nyhetene, er den om Eddy Lyshaug – 48-åringen som drar rundt på skoler og arbeidsplasser med foredraget «Mobberen og mobbeofferet – ord kan drepe, ord kan hjelpe». Eddy var en som mobbet andre barn på skolen, en som nok etterlot dype arr i mange medelevers trygghet og tillit. I dag reiser han rundt for å bidra til mer trygghet i klasserommene og hjemme.
«Jeg var veldig stor for alderen, men veldig liten inni. Utrygg på alt. Mitt skjold ble å være stygg i munnen og være fysisk. Jeg trykte andre ned for å få det bedre sjøl», sier Eddy til NRK.
Mobbing og utenforskap rammer også de med diabetes. Enten man har ei lett synlig pumpe som like lett kan bli gjenstand for kjipe kommentarer, eller man kanskje får litt for mye oppmerksomhet fra lærere ved svingende blodsukker eller føling i gymtimen. Slik «særbehandling» kan fort sette andre elever i tergende kampmodus. Kids will be kids, det ligger i menneskets natur å hevde seg, og i umoden alder skjer slikt på umodent vis. Enn hvor naturlig det er, må det tas på alvor. Barn skal ikke utsettes for mobbing, verre er det egentlig ikke.
Det Eddy sier, får meg til å tenke på min egen diabetesbarndom. Det får meg til å huske at bak slagene, sparkene og ukvemsordene, ligger også en usynlig sårbarhet forsøkt kamuflert med styrke. Jeg ble mobbet, og jeg ble dermed selv en mobber.
Gunnar var to år eldre enn meg, en overvektig bølle med massive tresko og kronisk ondsinn i øynene. Barneskolens skrekk, rett og slett.
«Kom hit, Sukkersjuka, så skal jeg vise deg noe», brølte Gunnar til meg en dag i skolegården. Den ene foten tappet i asfalten mens han spiddet blikket i meg. «Klakk, klakk, klakk …» sa treskoen. Alt annet var musestille, de andre barna sto bare og måpte, vel vitende om hva som var i vente.
«Ja, hva er det du vil, Tjukkesjuka?», svarte jeg – før jeg i det hele tatt rakk å tenke meg om. Gunnars tresko sluttet lamslått å klakke, han stivnet og måpte, og etter et par evighetslange sekunder begynte fnising og høylytt latter å forplante seg som knusktørr gressbrann gjennom de andre elevene. Gunnar hadde tapt kampen før den var i gang.
Dette brukte jeg videre for alt det var verdt, min egen falske angrepstrygghet. Det fantes alltids noen å la det gå utover.
Jeg skjønte plutselig at jeg kunne slå enda bedre tilbake, med ord. Med dette ble min usynlige sårbarhet forseglet i trygg kamuflasje. Og med dette ble en ny gutt født i meg, en som kunne hevde seg – en som kunne komme andre i forkjøpet før de fikk mulighet til å tråkke på meg og diabetesen min. Dette brukte jeg videre for alt det var verdt, min egen falske angrepstrygghet. Det fantes alltids noen å la det gå utover, potensielle mobbeofre kunne plukkes fra øverste hylle.
Denne angrepstryggheten, og de påfølgende handlingene jeg utsatte andre for, er noe jeg angrer voldsomt på den dag i dag. Om det kan unnskyldes med at «kids will be kids», aner jeg ikke – jeg er absolutt ingen pedagog. Men jeg synes det er viktig å være bevisst på dette:
Sårbarhet og annerledeshet blir ofte gjenstand for mobbing, men på samme måte kan sårbarhet og annerledeshet skape mobbere. Dette gjelder også barn med diabetes, noe jeg dessverre både har erfart og sett.