Hannes beskjed til ektemannen fra fengsel: – Sørg for rettferdighet om jeg ikke kommer levende ut

Hanne Bredal Engan fra Valnesfjord i Fauske dro til USA i 2022 for å fullføre sin bachelorgrad i business. Der møtte type 1-eren Hanne type 2-eren Joshua Daguman, og de giftet seg to år senere. Hvetebrødsdagene gikk på skinner, inntil hun en dag møtte ICE-agenter med en arrestasjonskvote å fylle.

«Forbrytelsen»

Det er mandag morgen 17. november 2025 i San Diego. Hanne og Joshua er hos U.S. Citizenship and Immigration Services (USCIS) for Green Card-intervjuet som skal gi Hanne permanent oppholdstillatelse. Etterpå skal de feire med frokost på favorittstedet Olive Bakery, idyllisk situert i Mission Bay – bukta som strekker seg ut fra et rolig Pacific Beach-nabolag i San Diego. Men de har knapt fullført intervjuet hos USCIS, før Hanne blir overmannet av bevæpnede ICE-agenter (ICE står for «Immigration and Customs Enforcement») og ført bort i midlertidig arrest. Der tar de fra henne insulinpenner og andre personlige eiendeler, og låser døra bak henne.

Hannes lovbrudd er at OPT-visumet som gir lovlig arbeidstillatelse, hadde utløpt 87 dager før de giftet seg i oktober 2024. Når man medregner en såkalt «grace period», en lovfestet 60-dagers ekstraperiode før man risikerer straffeforfølgelse, hadde Hanne oppholdt seg ulovlig i USA i 27 dager. Men Hanne har åpenbart ikke gjort seg fortjent til hverken rabatt eller goodwill.

Brøt sammen i gråt

Marerittet har så vidt begynt. Natt til tirsdag blir Hanne overført til Otay Mesa Detention Center (OMCD), et medium sikkerhetsfengsel for kvinner i San Ysidro-fjellene nær Mexico-grensen. Under den elleve timer lange innskrivingen blir også CGM-en tatt fra henne, nå har hun hverken insulin eller blodsukkermåler. CGM-en skal de beholde helt til hun blir løslatt en uke senere.

– Jeg var livredd og brøt sammen i gråt. Jeg sjekker normalt blodsukkeret flere ganger i timen, da nivåene mine kan endre seg dramatisk på bare 20 minutter. Jeg forklarte dette, og ba om at avleseren kunne oppbevares hos sykepleierne eller vaktene – utenfor min besittelse, men innen rekkevidde for å kunne utløse alarmer. Men de nektet, forteller Hanne.

Like umulig var det å få insulin. Riktignok ble hun servert mat to ganger i løpet av den lange innskrivningen, men ikke livsnødvendig insulin.

– Jeg fikk beskjed om at jeg måtte gjennom medisinsk innskriving først. Sykepleieren sa at de deretter ville sjekke blodsukkeret manuelt noen ganger om dagen, gi injeksjoner etter eget skjønn, og bestemme både dosering og tidspunkt, sier Hanne oppgitt.

De påfølgende dagene i varetekt består av karbohydratrike måltider som ris, hvitt brød, pasta, kake, havregryn og poteter. De begynner omsider også å gi Hanne langtidsvirkende Lantus under «pill call» hver kveld, men ikke hurtigvirkende. Hanne rører knapt maten på den iskalde cella, hun kjenner blodsukkeret er i ferd med å bevege seg farlig høyt.

Seks dager uten hurtigvirkende

Dagene i varetekt har gjort Hanne så syk at hun på fredag plasseres i medisinsk isolasjon. Med et blodsukker på langt over tjuetallet, får hun fortsatt ikke hurtigvirkende insulin. Men til alt overmål blir hun satt på en «helsebringende diett» som består av – nettopp – den vanlige potpurrien av ris, hvitt brød, pasta og havregryn. Eneste forskjellen er at de har byttet ut kake med grønnsaker. Hanne tør ikke spise, hun er livredd for ketoacidose. Hun er livredd for å dø på den knøttlille cella, hvor hun tilbringer 23 til 24 timer i døgnet uten plass til å bevege seg rundt.

– Ingen spurte om kostholdsrestriksjoner. Det må de innsatte ta opp med legen når de er så heldige å få treffe en, forteller Hanne.

Men ingen lege er i sikte, og selv om sykepleierne på enheten alltid er i nærheten, er omsorg og oppfølging fraværende. Men endelig, på lørdag ettermiddag – etter seks dager bak murene – får Hanne besøk av en lege.

– Først da ble behandlingsplanen min oppdatert. Jeg begynte endelig å få hurtigvirkende før måltider, men blodsukkermålinger var fortsatt bare tre til fire ganger daglig.

Hanne er nå på en såkalt «sliding-scale»-protokoll (mengden hurtigvirkende insulin til måltidet justeres etter øyeblikks-blodsukkeret, journ.anm), helt uegnet for Hannes behov. De skremmende opplevelsene fortsetter på løpende bånd:

– Da blodsukkeret mitt var på 28,2 mmol/l, ga de meg 16 enheter Novolog R, selv om jeg sa at dosen ville få blodsukkeret til å falle for raskt. Som jeg fryktet, endte jeg opp med å bli altfor lav.

Blodsukkeret fortsetter så å steile. Og på søndag kveld når det ligger på 18,6 mmol/l, forteller sykepleieren at Hanne ikke vil få mer insulin før morgenen etter.

– Jeg tryglet og gråt, og forklarte at jeg sannsynligvis ville få alvorlig høyt blodsukker neste morgen. Jeg banket gjentatte ganger på døren og ba om hjelp. Sykepleieren ringte til slutt legen, og etter to timer kom hun med tillatelse til å gi meg insulin. Men de testet ikke blodsukkeret, selv om det hadde gått timer siden de målte 18,6. De testet heller aldri ketoner, sier Hanne.

Joshua

På utsiden av murene venter ektemannen, selv fengslet i bunnløs bekymring.

– Jeg har vært livredd og følt meg hjelpeløs. Jeg har selv diabetes type 2, og har brukt CGM og sammenlignet grafene med Hanne. Noen dager går blodsukkeret hennes helt amok, selv om hun har gjort alt riktig. Jeg visste at livet hennes var i fare da hun ble fratatt kontroll over egenbehandlingen, og overlatt til folk som ikke har kunnskap eller ferdigheter til å håndtere det trygt, forteller Joshua Daguman.

Joshua blir fortalt av CoreCivic, selskapet som eier og drifter Otay Mesa Detention Center, at de har dyktig medisinsk personell og at Hanne vil bli tatt hånd om av profesjonelle. Men de vil selvfølgelig ikke kommentere hennes situasjon spesifikt.

– Svarene var bare standardfraser som alle får. Ti forskjellige personer sendte meldinger til CoreCivic, og fikk nøyaktig samme svar tilbake. Telefonsamtalene og tekstmeldingene mellom meg og Hanne fortalte en helt annen historie. Hun ringte meg gråtende flere ganger på grunn av behandlingen hun fikk. Hun sa også at jeg måtte sørge for rettferdighet hvis hun ikke kom levende ut derfra, forteller Joshua.

Han minnes at morgenen de møtte opp til Green Card-intervjuet, var Hanne allerede litt urolig. Ikke fordi ekteparet hadde betalt hele 30.000 norske kroner for det rutinemessige intervjuet, men fordi Trump-administrasjonen tydelig har vist hvilken brutal autoritet de har gitt ICE-agenter som skal håndheve immigrasjonslovene. Men Joshua mener hun ikke bør engste seg så mye.

– Jeg betrygget henne med at vi ville klare dette med glans. Hun var kvalifisert til å få innvilget Green Card, siden vi er lovlig og lykkelig gift. Vi hadde betalt alle gebyrer og gått gjennom flere hundre sider med papirarbeid. Så vi planla å feire med en hyggelig frokost ved strandpromenaden etter intervjuet hos USCIS. Men slik ble det ikke. I det ene øyeblikket planlegger du frokost – i det neste planlegger du advokat, sukker Joshua.

Han er mildt sagt forbanna over behandlingen de har fått, og illustrerer hvordan Hanne ble en brikke i et spill om å dekke kvoter:

– Det som skjedde med Hanne, skjedde fordi ICE må fylle en kvote med arrestasjoner, selv om det ikke nødvendigvis resulterer i deportasjon. Det er skammelig og skandaløst. Jeg, min familie og venner er rasende. Dette er sløseri med skattebetalernes penger, et rent helvete som min kone og andre mennesker blir dratt gjennom for ingenting, tordner Joshua.

Folk dør av feilbehandlet diabetes i amerikanske fengsler

Joshua kontakter også det norske konsulatet i San Fransisco mens Hanne er i varetekt. Der tilbyr de at en prest fra sjømannskirken kan komme og besøke henne.

– Jeg takket nei. Siden man bare kan få én times besøk i uken, ville jeg bruke all den tiden med Joshua. Men for meg var det veldig godt å vite at de var i kontakt med Joshua, og visste om saken, sier Hanne.

Samtidig, på andre siden av Atlanteren, bestemmer Hannes venninne Maiken Urie Jensen fra Bodø seg for å kontakte Utenriksdepartementet (UD). Det er UDs ansvar å gi råd og praktisk hjelp til nordmenn som har havnet i trøbbel i utlandet. Maiken ringer en døgnbemannet telefon, og blir satt over til konsulær vakt for norske statsborgere i USA.

– Jeg la fram Hannes situasjon, og han forklarte hva UD kunne gjøre og hva den norske ambassaden kunne gjøre. De kunne kontakte interneringssenteret og prøve å få innsikt i Hannes helse. De ville også forsøke å samarbeide med hennes advokat om å få gitt riktig medisinsk behandling, forteller Maiken.

Utover dette er det ikke stort UD har å tilby Maiken, heller ikke av garantier. UD er dessuten underlagt taushetsplikt i konsulære saker, og så lenge Maiken ikke er i familie med Hanne, vil hun heller ikke få videre informasjon om prosessen.

Men Maiken er bestemt. Hun har gjort sin egen research i forkant av samtalen, og funnet flere artikler som forteller om dødsfall og varige skader grunnet feilbehandlet diabetes i amerikanske fengsler.

– Jeg spurte vakten om dette faktisk er tilfelle, og han fortalte at han ikke kjenner til tilfeller med norske statsborgere, men at det er et generelt kjent problem som tas på alvor, sier Maiken.

Maiken fant også artikler om at feilbehandlet diabetes i amerikanske fengsler i stor grad dreier seg om at type 1-ere blir behandlet som type 2-ere. Det viser seg at nettopp dette også skjedde med Hanne.

– Jeg fant ut 11. desember at fengselet hadde gjort denne feilen under innskrivingen. De hadde skrevet at jeg har diabetes type 2, ikke type 1. Dette kan gi mening, at jeg ikke fikk riktig behandling før flere dager etter at jeg ble innskrevet, forteller Hanne.

«Sisters in crime»

Hanne ble løslatt mot kausjon tirsdag 25. november, og må gå med fotlenke helt til saken om visumsregelbrudd kommer opp i retten 26. januar. I tillegg til traumer og fotlenke, har hun også fått med seg noen gode minner om omsorgsfulle medinnsatte.

– Jeg møtte to kvinner der med diabetes type 2, og de var utrolig snille. En av dem ga meg en boks med tunfisk, da hun skjønte at jeg sultet fordi jeg ikke kunne spise måltidene som ble servert. Denne tunfiskboksen var den eneste ordentlige maten jeg spiste på flere dager. Men da jeg ble satt i medisinsk isolasjon, mistet jeg jo denne menneskelige omsorgen, minnes hun.

Vil hjelpe andre

Som et resultat mangel på riktig kosthold og insulin, mistet Hanne omtrent fem kilo på en uke. Hun fikk også infeksjoner som kroppen ikke kunne lege, på grunn av vedvarende høyt blodsukker og null tilgang på grunnleggende hygiene.

– Før jeg ble arrestert, var jeg i toppform, og jeg hadde bare uken før spilt en strandvolleyballturnering på Hawaii og vunnet. Etter løslatelsen har jeg blitt andpusten og sliten av den minste aktivitet. Noen få trapper gjør at jeg gisper etter luft, og jeg føler meg svak. Jeg gjør mitt beste for å sakte gjenvinne styrken, men det kommer til å ta tid, forteller Hanne.

Tross fysisk svakhet, har Hanne fått en muskelsterk vilje til å engasjere seg for andre i samme situasjon.

– CoreCivic har visst fått mer enn hundre søksmål mot seg bare i 2025, et tall som fortsetter å øke. Jeg var ikke den eneste der som ble nektet nødvendig medisinsk behandling eller medisiner. Det jeg opplevde og var vitne til, gjør at jeg føler et sterkt ansvar for å si ifra og hjelpe andre med alvorlige medisinske behov i varetekt, og forhindre ytterligere unødvendig lidelse og dødsfall i ICEs varetekt, sier Hanne.

– Velværet og helsen er vår høyeste prioritet

Ryan Gustin er direktør for informasjons- og samfunnskontakt ved CoreCivic, selskapet som eier og drifter interneringssenteret Otay Mesa Detention Center (OMDC). Senteret er underlagt Sikkerhetsdepartementets etat U.S. Immigration and Customs Enforcement (ICE).

Gustin forteller på e-post at sikkerheten, helsen og velværet til de innsatte er deres høyeste prioritet, og at de tar ansvar for å overholde alle gjeldende føderale interneringsstandarder ved ICE-fasilitetene de drifter. Men han kan ikke uttale seg om Hannes situasjon.

– Selv om våre retningslinjer forhindrer oss i å kommentere en spesifikk persons medisinske journal, kan jeg si at CoreCivic er forpliktet til å gi tilgang til medisinsk og psykisk helsehjelp av høy kvalitet for alle innsatte, inkludert de med diabetes, understreker Gustin.

Også U.S. Immigration and Customs Enforcement (ICE) sender oss en kort kommentar. De er som andre offentlige etater lovpålagt å ivareta taushetsplikt og personvern, og kan kun uttale seg på generelt grunnlag. Men de velger isteden en «god-dag-mann-økseskaft» vri. For på vårt generelle spørsmål om det er generell praksis å frata personer med diabetes CGM ved fengsling, svarer ICE at de ikke kan gi informasjon om en spesifikk person. Isteden henviser de til FOIA, en føderal tjeneste som gir rett til å søke om innsyn i spesifikke personers journaler. På FOIAs nettsider gjøres det derimot klinkende klart at spørsmål om generell ICE-praksis, må rettes direkte til ICE. «Caught in a loop», her altså.

Rettighetsbrudd som perler på en snor

Sentrale medisinske retningslinjer i USA, inkludert de fra American Diabetes Association (ADA), krever human og riktig medisinsk behandling av innsatte med alvorlige tilstander som diabetes. I retningslinjene forventes tilgang til CGM og insulinpumper for innsatte som allerede bruker slikt utstyr og/eller anses som kvalifiserte, med mindre det foreligger spesifikke sikkerhetsrisikoer.

FNs konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), en konvensjon som også Stortinget vårt innlemmet i menneskerettsloven 9. desember 2025, fastslår at ingen med nedsatt funksjonsevne skal diskrimineres på grunn av funksjonsnedsettelse. Konvensjonen er multilateral, men USA er blant de få landene i verden som ikke har ratifisert konvensjonen, altså godkjent den som bindende traktat – selv om de har undertegnet den. Allikevel finnes mange av de samme prinsippene i amerikansk lov, herunder Justisdepartementets Americans with Disabilities Act (ADA), hvor diabetes absolutt anses som en funksjonsnedsettelse.

Dette betyr at Hannes rettigheter har blitt brutt i henhold til både FN-konvensjonen, amerikansk lov og amerikanske medisinske retningslinjer, samt av U.S. Immigration and Customs Enforcement (ICE), Otay Mesa Detention Center og CoreCivic, selskapet som eier og administrerer senteret.

I påvente av rettssaken er Hanne nå lykkelig gjenforent med både Joshua, riktig egenbehandling, penner og CGM. Om hun vil vurdere å begynne med insulinpumpe, henger nok litt i det blå, men i hvert fall heller pumpe enn fotlenke.

– Definitivt. Fotlenken er tung og veldig ukomfortabel. Den gnager mot huden og etterlater merker. Stigmaet rundt den er heller ikke morsomt. En insulinpumpe har i det minste en god funksjon og gjør livet ditt enklere, avslutter Hanne, som ser fram til rettssaken og å få lagt dette marerittet langt bak seg.