Samme sykdom, ulik tilnærming

Inger Aschehoug (80) og barnebarnet Mari (20) lever begge med diabetes type 1, og har opplevd "på kroppen" hvordan behandlingen har endret seg de siste tiårene. De forteller hvorfor de har valgt å takle sykdommen på ulikt vis.

Av Frøy Lode Wiig

Familie: Det er mange likheter mellom barnebarn Mari og farmor Inger Aschehoug. Men de to kvinnene forholder seg til livet med diabetes type 1 på ulik måte. Slik må det være, mener de. Det som passer for en, passer ikke for alle.

Foto: Erik M. Sundt

Send sidens lenke til en venn

La oss ta likhetene først. Den åpenbare: Mari og Inger Aschehoug har samme gener. Mari er barnebarn, Inger farmor. Begge har diabetes type 1. Begge er musikalske, snakker fort og er frydefullt energiske. Ingen av dem tenker at diabetes skal hindre dem fra å gjøre noe som helst. 

Så ulikhetene. Den selvfølgelige: Inger er født i 1939, Mari nøyaktig seksti år senere. Inger fikk diabetes i «50-årspresang», som hun sier, mens barnebarnet var bare syv år da diagnosen ble satt.

Inger husker da egenmåling av blodsukker var helt nytt, og hun har tjue års erfaring med å sette insulinsprøyter på seg selv.

For Mari er det «utenkelig» å ikke kunne måle blodsukkeret på egen hånd, og hun kjenner ikke til en hverdag uten insulinpumpe. Mari er ung og sto først i prioriteringskøen for å få sensor. Hennes langt eldre bestemor måtte vente en stund, men er nå i gang.  

Diabetes møter de to damene på en kafé i Oslo. Åttiåringen Inger Aschehoug har tatt toget fra Halden, hvor hun bor med sin ti år eldre ektemann i en vakker villa med stor hage. Tjueåringen Mari Aschehoug ankommer direkte fra undervisningen på Norges musikkhøgskole, der hun er andreårsstudent i klassisk sang. Hun bor i kollektiv med studiekamerater midt i Oslo sentrum.

Inger nyter sin pensjonisttilværelse, Mari drømmer om en karriere som profesjonell sanger. De to er i ulike faser av livet, men begge har årelang erfaring med diabetes.    

 

Store endringer

− Fremskrittene innen forskning og behandling av diabetes de siste tretti årene har vært helt utrolige. Det gjør det mye lettere å leve med sykdommen i dag enn tidligere, mener Inger.  

Barnebarnet er enig. 

− Jeg er heldig som har hatt bedre utstyr, oppfølging og opplæring enn det bestemor hadde da hun først fikk sykdommen. Ikke minst er jeg veldig glad for å slippe de store sprøytene de brukte før, smiler Mari.   

Kan hende er det de teknologiske nyvinningene som har bidratt til at Mari, med ett skremmende unntak, har vært skånet for kraftige følinger. Inger, derimot, har opplevd flere dramatiske følinger, og hun har hatt så mange ambulansebesøk at nyhetens interesse fort gikk over.   

− Det har til tider vært vanskelig å regulere diabetesen, forklarer Inger. 

 

Mistet førerkortet

To ganger har hun mistet sertifikatet etter å ha fått føling mens hun kjørte bil. Den ene gangen fikk hun svingt inn og parkert på en gårdsplass. Men gårdseieren trodde Inger var beruset, og ringte politi, ikke ambulanse. Politiet kom og beslagla førerkortet på stedet. 

Da Inger og hennes mann dro for å hente bilen neste dag, takket hun høflig gårdseieren for at han hadde ringt etter hjelp. Men Inger oppfordret ham også til, neste gang, å undersøke om personen han trodde fyllekjørte på høylys dag kanskje kunne ha diabetes. 

− Folk kan ikke nok om diabetes. Derfor har det vært viktig for meg å være åpen om sykdommen og fortelle og forklare. Det har vært min misjon, forteller Inger. 

 

Vil være som andre

Her er vi ved en av de mest grunnleggende forskjellene mellom de to kvinnene. Inger snakker gladelig om sin diabetes til alle hun møter. Mari har hittil helst kun fortalt det til sine nærmeste.  Inger sjekker blodsukkeret sitt i offentlighet, Mari foretrekker å være så diskré som mulig. Inger er livslangt og svært engasjert medlem av Diabetesforbundet, Mari flagger ikke sykdommen. Og slik må det være, er de enige om. Det som passer for én, passer ikke for alle.  

− Jeg har nok vært redd for at folk skal se på meg annerledes hvis de vet jeg har diabetes. På skolen ville jeg ikke at klassekameratene mine skulle vite noe. Jeg ville helst være som alle andre, sier Mari. 

Ønsket om å ikke skille seg ut har vært sterkt og langvarig. I tenårene unngikk Mari trange klær slik at ikke pumpen skulle synes. Fremdeles setter hun en del ekstra insulin, slik at hun kan spise det samme som de hun er sammen med. Godteri, for eksempel. 

For Maris bestemor er åpenhet om diabetes en sikkerhetsforanstaltning.

− Det hender at min sykdom gjør at jeg er helt avhengig av andres hjelp. Da må de vite hva diabetes er, og hva de skal gjøre i tilfelle jeg blir dårlig, mener hun.

Det er Mari helt enig i, og derfor vet selvsagt de hun bor med, kjæresten og gode venner at hun har diabetes. 

De to bladene Aschehoug har begge stor tiltro til diabetesforskningen. Inger tror ny kunnskap innen genteknologi kanskje en gang vil gjøre det mulig å forebygge diabetes. Mari håper på en banebrytende oppdagelse slik at nåler og pumper og sensorer blir unødvendige.

Foto: Erik M. Sundt

Fikk en rolle 

Inger sier at hun syntes det var «litt morsomt» å få diabetesdiagnosen. Hun opplevde at hun fikk en tydelig rolle: Hun kunne bruke sine erfaringer til å hjelpe andre. 

Mari beundrer bestemoren for engasjementet, men føler annerledes.   

− Siden jeg var liten har jeg fått høre at «diabetes må bli din beste venn». Men jeg har ikke valgt denne «vennen» selv. Da jeg var yngre, ville jeg absolutt ikke ha diabetes. Jeg har akseptert sykdommen nå, men skulle aller helst vært den foruten, sier Mari. 

Det hjelper ikke at Mari har vært dobbelt uheldig. Samtidig som hun ble diagnostisert med diabetes, fikk hun konstatert cøliaki. Det betyr at hun resten av livet vil ha mye å holde styr på når det gjelder kosthold og blodsukker. 

 

En lettelsens diagnose

Inger, derimot, mottok beskjeden om at hun hadde diabetes med stor lettelse. Hun var femti år da hun uten noen egeninnsats plutselig begynte å gå ned i vekt. 

− Jeg har jo drevet litt med slankekurer i mitt liv, så i begynnelsen syntes jeg det var ganske gøy at jeg ble tynn, husker hun. 

Men gleden vek raskt for bekymring. Verken Inger eller noen andre i hennes krets hadde hørt om at man kunne få diabetes type 1 i godt voksen alder. Derimot visste de meget godt at vekttap kan være et symptom på kreft. 

− Jeg ble så lettet da jeg fikk vite at det «bare» var diabetes jeg hadde. Moren min, derimot, ble livredd, sier Inger. 

 

Heldig

Hennes mor vokste opp tidlig på 1900-tallet, lenge før insulinet ble oppdaget. På den tiden var diabetes en dødelig sykdom. 

− Min første oppgave som diabetiker var å berolige min mor at jeg ikke kom til å dø av diabetes. Tretti år senere kan jeg si at jeg heller ikke har fått noen senskader av sykdommen. Jeg har vært heldig, sier Inger.    

De to bladene Aschehoug har begge stor tiltro til diabetesforskningen. Inger tror ny kunnskap innen genteknologi kanskje en gang vil gjøre det mulig å forebygge diabetes. Mari håper på en banebrytende oppdagelse slik at nåler og pumper og sensorer blir unødvendige. 

− Tenk om de klarer å finne opp noe som gjør at insulinet mitt fungerer igjen? Da snakker vi!