Gikk gjennom dramatisk fødsel:

– Å være gravid med diabetes er en risiko

Kamilla Halleland Haga (30) har diabetes type 1 og visste at et svangerskap kunne være en risiko. Den andre fødselen hennes ble likevel langt mer dramatisk enn hun trodde.

Av Tekst: Janne Håland, Foto: Jan Inge Haga

USIKKER PÅ FLERE BARN: Det har gått bra to ganger, men det kunne ha gått verre. Jeg har to friske gutter nå, og jeg vet ikke om jeg tør teste grensa en gang til.

Foto: Jan Inge Haga

Send sidens lenke til en venn

Det toppet seg to dager etter fødselen. Da hun lå i sykehussenga og hørte propellduren utenfor, brast det helt for henne. Fire fremmede menn hadde pakket hennes nyfødte sønn i en bag, tatt ham med ut av nyfødtavdelingen og inn i det lille helikopteret. De skulle fly til et annet sykehus, uten at hun fikk være med.  

Ni år gammel fikk Kamilla Halleland Haga fra Stavanger påvist diabetes type 1. Til vanlig merker hun ikke så mye til sykdommen, men da hun for fem år siden ønsket å få barn, var hun nøye med planleggingen på forhånd. I et halvt år før hun ble gravid, sørget hun for at HbA1c helst lå på seks prosent, i alle fall under sju. 

Etter at jeg fikk pumpe med sensor, ble det litt lettere å regulere, forteller hun. 

I svangerskapet ble hun nærmest immun mot følinger. Hun måtte helt ned på 1–2 mmol/l for å kjenne dem. På jobb måtte hun ta flere pauser. Hun måtte være nøye på å spise nok, og til rett tid. 

– Pumpa peip og sang litt innimellom. 

NYFØDT: Kamilla H. Haga med Gaute da han var nyfødt

Foto: Privat


Store babyer 

Den første fødselen ble satt i gang fem dager før termin, fordi en ultralydundersøkelse uka før anslo at barnet var rundt 3900 gram. Etter en god stund kom en 4750 gram stor gutt ut.  

– Selv om jeg hadde planlagt og vært veldig nøye, ble det likevel en monsterstor baby. Blodsukkeret mitt gjorde at babyen hadde produsert mye insulin inni magen, forteller Haga. 

Fordi den høye insulinproduksjonen hos babyer fortsetter etter fødselen, hadde gutten litt lavt blodsukker, men det ble raskt regulert. Da Haga ble gravid med nummer to halvannet år senere, også da etter grundige forberedelser, var helsevesenet ekstra oppmerksomme på at også denne babyen kunne bli stor. Også denne gangen fikk hun diabetesveiledning fra sykepleiere på sykehuset. 

– Siden det etter forholdene gikk fint med storebror, tenkte jeg at det ville gå fint denne gangen også. Jeg var forberedt på at også denne fødselen ville ta litt tid. 

Det gjorde den ikke. Alt gikk svært fort etter at Haga ble satt i gang, to uker før termin, på sykehuset i Haugesund. Fra vannet var tatt, tok det et snaut kvarter før barnet var ute. Siden også denne gutten var stor, 4685 gram, ble han sittende litt fast. Ved et uhell brakk den høyre overarmen da jordmor skulle hjelpe ham ut. 

– Det gjorde alt som kom etterpå vanskeligere, sier Haga. 

Les om en annen dramatisk fødsel her: Mina måtte overlate kontrollen til sykehuset

Les også: Karoline var nær syreforgiftning - krever bedre kunnskap om fødende med diabetes

 

Blodsukker på 0,6 

Hun ville ikke ha insulindrypp under fødselen. Hun ville selv ha kontrollen på blodsukkeret med sensoren mens hun fødte. Det var viktig at det ikke var langt nede i kjelleren, og hun hadde hele tiden sukkerdrikke tilgjengelig. Etter fødselen var det likevel ganske lavt, men dette kom i andre rekke. For da blodsukkeret ble målt på nyfødte Gaute halvannen time etter fødselen, lå det på 0,6. 

– Det er jo ganske hysterisk lavt. Rett etter at det ble målt, gikk kroppen hans inn i kramper, forteller Haga. 

I full fart ble sønnen hastet inn på nyfødtavdelingen. Der ble det satt inn veneflon i hodet. 

– Vanligvis gir man sukkervann, og gjerne melk gjennom sonde i nesen, så går blodsukkeret opp. Men siden Gaute var i sjokk, fungerte ikke dette. Legene mente at en kombinasjon av stor fødselsvekt, høyt stressnivå og mye smerter gjorde det vanskelig å stabilisere. 

Legene ønsket å gi en mer konsentrert løsning av sukkervannet, men de var redd veneflonen da ville gå tett. I høyre arm kunne de ikke stikke, fordi bruddet var så smertefullt for den lille babyen. Til slutt lyktes de i å sette en veneflon i venstre arm.  

– Det var jubel og glede, og ungen ble pumpet full av væske, melk og vann. På to døgn la han på seg et halvt kilo. Han var ganske oppblåst og overhydrert, forteller Haga. 

Alene i helikopteret 

Så falt den nye veneflonen ut. Blodsukkeret var fortsatt ustabilt. Da bestemte legene seg for at Gaute måtte sendes til Haukeland universitetssjukehus i Bergen, hvor de hadde enda mer kompetanse på nyfødte. Problemet var bare at Haga ikke kunne være med. På forhånd hadde hun fått beskjed om at det nok ikke ville være plass til henne i helikopteret. Hun håpet i det lengste, men forsto at det ville være vanskelig da mann etter mann kom inn på avdelingen fra helikopteret. Da de fire mennene tok barnet med seg, brøt Haga sammen.  

VENEFLON: Via en veneflon i hodet fikk Gaute sukkervann i forsøk på å stabilisere blodsukkeret. Her er han på vei til sykehuset i Bergen.

Foto: Privat

– Jeg måtte jobbe ekstremt hardt med meg selv for ikke å løpe etter dem og tvinge dem til å ta med meg også.   

Det var midt på natta, og mannen hennes måtte bli hjemme i Sveio og passe på eldstemann. Da helikopteret tok av utenfor, var Haga oppløst i tårer. Det eneste som var igjen etter Gaute, var bamsen han hadde fått av storebroren dagen før. 

Alt hun ville, var å komme seg til Bergen. Ved første anledning satte hun seg på Kystbussen nordover. Hun hadde ikke tid til å vente på sykehusets egen helseekspressbuss. 

– Når jeg tenker tilbake på det nå, er det helt ufattelig. Der og da var det den mest naturlige tingen i verden; jeg måtte komme meg til sønnen min! 

Det var emosjonelt å se ham igjen. Gaute lå og sov, hadde fått ny veneflon, og blodsukkeret hadde ikke sunket mer. I fem dager ble han behandlet i Bergen, før blodsukkeret var stabilt og han sammen med mor og sykepleier busset tilbake til sykehuset i Haugesund. Der sluttet de med sukkervann intravenøst, og ga heller sukkerlake i melka. Etter hvert som Gaute ble kvitt ekstra væske i kroppen, ble det lettere å stabilisere blodsukkeret. Likevel tok det to uker før det la seg jevnt på 3 mmol/l, og de fikk lov til å reise hjem. 

Usikker på flere barn 

Nå går det fint med 16 måneder gamle Gaute. Også høyrearmen er blitt så godt som helt god igjen etter intensiv trening i flere måneder. Hagas mann har også diabetes, og hun merker at hun er litt ekstra obs hvis barna sier at de er tørste mange ganger på kort tid.  

– Men det er ikke noe som holder meg våken om nettene, understreker hun. 

Hun er takknemlig for god hjelp på sykehuset, og hun har følt seg trygg hele tiden. Likevel er hun usikker på om hun tør å få et barn til. 

– Det har jo gått bra to ganger, men det kunne ha gått verre. Jeg har to friske gutter nå, og jeg vet ikke om jeg tør å teste grensa en gang til. Å være gravid med diabetes er en risiko, sier Kamilla H. Haga. 

En periode kunne hun ikke tenke på tiden etter den andre fødselen uten å gråte, men det har hjulpet å blogge og snakke med folk rundt seg om opplevelsen. Hun håper at ingen blir skremt av historien hennes, men mener det kan være verdt å tenke over at et svangerskap ikke er bare-bare når du har diabetes. 

– Jeg tok kanskje litt lett på det, fordi jeg passet på blodsukkeret, fikk skryt på vekstkontroller og fikk høre av leger at det vil gå bra. Likevel gikk det skeis. Selv om man ikke føler seg syk, er det en ekstra belastning for kroppen, sier hun.

Viktig med ekstra støtte fra jordmor

For gravide med diabetes er det ekstra viktig at jordmor er lyttende og oppmerksom, og at hun også prater om det normale ved svangerskapet.  

Tekst: Janne Håland 

Da hun jobbet som jordmor i kommunen, lurte hun på hvordan svangerskapskontrollene ble for kvinner med diabetes når de ble overflyttet til sykehuset: Hvor stor del av kontrollen dreide seg da om sykdommen, og hvor mye fikk de av det normale svangerskapspratet? Undringen resulterte i fjor i en doktorgradsavhandling for Christina F. Risa, førsteamanuensis og studieprogramleder på jordmorutdanningen ved Universitetet i Stavanger. 

Hun studerte forholdet mellom jordmor og gravide med diabetes ved fødepoliklinikker på fire norske sykehus, og så på hva som skjer på svangerskapskontrollene når kvinnen har en diabetesdiagnose. Fordi det regnes som et risikosvangerskap, må kvinnene til kontroll oftere enn normalt, blant annet for å se på blodsukkernivå, barnets vekst og morkakens funksjon.  

– Kontrollene kan være diabetessentrerte, men jordmødrene ser ut til å være flinke til også å prate om det normale i svangerskapet. Selv om kvinnen er i et risikosvangerskap, skal hun fortsatt gjennom prosessen det er å bli mor, sier Risa. 

Sjokk å få svangerskapsdiabetes  
Forskningen hennes omhandlet kvinner med alle typer diabetes. Kvinner med type 1 eller 2 har gjerne planlagt svangerskapet med tanke på sykdommen, og de blir raskt henvist til sykehus.  

– De er allerede «i gamet». Men for dem som får svangerskapsdiabetes, kan det være et sjokk å få diagnosen. Halve svangerskapet har man følt seg frisk, og plutselig regnes man som et risikotilfelle. Man blir kastet inn i noe man ikke vet hva er, og det kan oppleves veldig alvorlig. Mange føler seg uforberedte og veldig redde, forteller Risa. 

Jordmor-konsultasjonene Risa fulgte, varierte i lengde, fra 12 til 45 minutter. Ofte måtte kvinnene innom tre stasjoner på sykehuset i forbindelse med kontrollen; først hos jordmor, deretter endokrinologen, og til slutt fødselslegen.  

– En kvinne sa at hun spurte endokrinologen om alt som hadde med sykdommen å gjøre, og snakket kun om svangerskapet med jordmoren. Andre opplevde at jordmor ikke hadde mye tid til spørsmål, og de ville ikke trenge seg på med det de lurte på. 

Må få lufte tanker 
Mange av kontrollene var nemlig sentrert rundt sjekkpunktene i svangerskapsjournalen. Der jordmoren hadde bedre tid, var det mer rom for å ta opp andre ting enn målinger og tall. I noen tilfeller undersøkte jordmoren også magen til den gravide, selv om dette egentlig ikke var nødvendig, ettersom kvinnen skulle videre til ultralydundersøkelse hos lege. 

Berøringen gjorde at jordmoren fikk bedre kontakt med kvinnen. 

– Hun skapte en kommunikasjonssituasjon som åpnet mer for å lufte tanker om svangerskapet og fødselen. Det er ekstra viktig i et risikosvangerskap. Jordmor bør være oppmerksom og lyttende for å kunne plukke opp hva kvinnen lurer på, sier Risa. 

Noen av kvinnene i studien lurte på hvordan diabetes kunne påvirke barnets størrelse, hvordan fødselen kom til å bli, og om de ville bli satt i gang før termin. Andre kjente på skyldfølelse for at deres sykdom kunne påvirke barnet. 

– Mange opplevde en veldig usikkerhet. Jordmor kan ha en veldig støttende funksjon, også selv om man ikke vet hvordan fødselen vil bli. Svangerskap kan være knalltøffe og utfordrende når man har diabetes. Da er det viktig med ekstra støtte, sier Christina F. Risa. 

Denne artikkelen var på trykk i medlemsbladet Diabetes nummer 3/2020. Som medlem av Dibetesforbundet mottar du bladet i posten seks ganger i året. Du kan også kjøpe enkeltutgaver av bladet i nettbutikken vår.