Diabetesforbundets sykepleiere forteller:

– Derfor ble vi diabetessykepleiere

12. mai er sykepleierdagen. Vi feirer den ved å la deg bli bedre kjent med Ann-Merethe og Gry fra Diabeteslinjen.

Av Ingvild Eilertsen

SYKEPLEIERE: Bli bedre kjent med Diabetesforbundets Ann-Merethe (til venstre) og Gry, som du kanskje har snakket med på Diabeteslinjen? I anledning sykepleierdagen 12. mai, forteller de om hvorfor de ble diabetessykepleiere.

Send sidens lenke til en venn

12. mai markerer vi den internasjonale sykepleierdagen. I Diabetesforbundet jobber det to diabetessykepleiere.

Her forteller de om hvorfor de valgte nettopp dette yrket, og hva som er så flott med å være diabetessykepleier.

12. mai klokka 18 kan du bli med på webinar med Ann-Merethe og Gry. Meld deg på før klokka 15!

Nederst i saken kan du også lese svar fra to andre diabetessykepleiere.

Diabetessykepleier Ann-Merethe Mannvik i Diabetesforbundet.

Foto: Tore Amundøy / Diabetesforbundet

Ann-Merethe Mannvik

  • 44 år gammel
  • født og oppvokst i Mo i Rana i Nordland
  • bor nå på Abildsø i Oslo
  • har vært sykepleier i 23 år og diabetessykepleier i åtte år

Jeg gikk rett til sykepleierutdanningen som 19-åring og var ferdig i 1997. Året etter startet jeg i jobb ved barneavdelingen ved sykehuset i Bodø. Der hadde vi mange familier med nyoppdaget diabetes, og jeg var ansvarlig for disse barna da de ble innlagt. Jeg syntes helt fra starten at det var spennende å jobbe med diabetes hos barn.

Så ble det slik at jeg søkte på jobb ved barneavdelingen sin diabetespoliklinikk i 2011. Jeg fikk jobben på grunn av erfaringen min fra barneavdelingen ved sykehuset, selv om jeg ikke hadde videreutdanningen. Men det var et krav at jeg måtte ta utdanningen året etter.

Egentlig hadde jeg ikke sett for meg at dette var noe jeg skulle jobbe med for alltid. Jeg tenkte å ha jobben noen år, fordi jeg trodde det kunne bli ensformig. Men der tok jeg feil. Det skjer hele tiden så mye i diabetesfaget at man aldri blir ferdig utlært. Det kommer hele tiden ny forskning, nye medisiner, nye teknologiske hjelpemidler og så videre.

Jeg er spesielt opptatt av ungdommer. Det er så spennende og utfordrende å jobbe med dem. Du har lyst til å både riste dem og ta dem med hjem. Ungdommer vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt. 

I 2016 fikk jeg fulltidsjobb ved voksenavdelingen, og det var jeg usikker på om jeg ville. Jeg er så glad i å jobbe med barn og ungdom. Men man møter jo på mange av de samme utfordringene med voksne – de er jo mennesker de også, og man møter også mange unge voksne over 18 år.  Så var det også spennende å lære mye nytt – om alt fra svangerskap til fotsår – og møte folk i alle aldre.

Jeg hadde egentlig ingen planer om å flytte fra Bodø. Men jeg så at de søkte etter folk til Diabetesforbundet og tenkte at jeg måtte prøve meg. Det kunne være spennende å gjøre noe annet etter å ha jobbet på sykehus i 20 år. Så fikk jeg jobben. Jeg var den andre diabetessykepleieren som ble ansatt i Diabetesforbundet. 

Dette er jo en helt annen måte å jobbe på. Du skal danne deg grunnlag for å gi råd til folk raskt og med få opplysninger. Det er spennende hvor mye nytt som skjer nå – også digitalt, med webinarer. Jeg sier som Pippi: Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert!

Det beste med å være diabetessykepleier er at du får være med folk og være nyttige for dem hele livsløpet – fra de er barn til de er gamle, gjennom graviditet og på sykehjemmet – overalt møter du mennesker med diabetes. Og det er utrolig viktig med god kunnskap om diabetes. Det er dessverre mye uvitenhet rundt diabetes, mye synsing og mange meninger. Det er helt klart behov for kunnskapen vår!

Diabetessykepleier Gry Lillejordet i Diabetesforbundet.

Foto: Tore Amundøy / Diabetesforbundet

Gry Lillejordet

  • 51 år gammel
  • født og oppvokst i Enebakk, bor i Enebakk i Viken
  • har vært sykepleier i 15 år og jobbet som diabetessykepleier i seks år.


Jeg var ganske voksen da jeg ble sykepleier, og hadde passert 30 da jeg fant ut at det var det jeg skulle være.

Interessen for diabetes har nok alltid vært der. En del av årsaken er nok at faren min har type 1, så det har vært med meg hele livet. Men jeg ble også mer opptatt av diabetes da jeg selv fikk barn. Jeg trodde at diabetes type 1 var veldig arvelig og at ungene mine skulle få det, og «ukunnskapen» min om diabetes gjorde at jeg ønsket å lære mer om det. Under sykepleierutdanningen skrev jeg bachelor om diabetes.

Jobben i Diabetesforbundet fikk jeg ved en tilfeldighet. Jeg så at de søkte om folk på Diabeteslinjen. Det var i 2010. Så var jeg der i to år. Jeg jobbet også i hjemmetjenesten en liten periode, men var så heldig i 2012 å få et svangerskapsvikariat ved diabetespoliklinikken på Akershus universitetssykehus (Ahus).  Der jobbet jeg i full stilling en periode, så i kombinasjon med at jeg startet i Diabetesforbundet i 2014 igjen, og etter det jobbet jeg både her og der. 

I 2014 tok jeg videreutdannelsen i Bodø og var ferdig i 2015. Nei, jeg møtte aldri Ann-Merethe da. Vi ble ikke kjent før hun begynte her. I 2016 tok jeg et valg - etter å ha jobbet både på Ahus og i Diabetesforbundet - om å jobbe fullt kun i Diabetesforbundet, noe jeg aldri har angret på.

Det vanskeligste med å jobbe i Diabetesforbundet, er å nå alle. Folk med diabetes er jo så ulike og har så ulik sykdom. Da jeg begynte her, måtte jeg tenke på en helt annen måte, og det er spennende. Jeg lærer stadig noe nytt.

Mange av dem jeg snakker med, takker meg, selv om jeg kanskje ikke har gjort eller sagt noe spesielt. De har egentlig funnet fram til løsningen selv, men føler at jeg har gjort noe godt for dem, selv om jeg mest har lyttet og støttet, mens de har gjort det meste selv. Mange med diabetes sitter med så utrolig mye kunnskap. 

Som diabetessykepleier blir jeg bare mer og mer ydmyk jo lenger jeg jobber med dette. Det er en 24-timersjobb for resten av livet å ha diabetes.  Jeg bøyer meg i støvet for alle dem som lever med diabetes – de er sterke! Jeg tenker at det minste vi kan gjøre for dem er å gi dem god veiledning og gode råd

– Derfor er diabetessykepleiere så viktige!

Her forteller to andre diabetessykepleiere om hva jobben deres betyr for dem – og hvorfor den er så viktig.

Eli Røed Jensen jobber ved Åssiden legesenter i Drammen i Viken.

Eli Røed Jensen

Hvorfor ble du diabetessykepleier?

– Litt tilfeldig, egentlig. Jeg jobber på et fastlegesenter der jeg ble utfordret til å ta litt ansvar for diabetespasientene med kostveiledning i første omgang. Det startet forsiktig med et par pasienter i 2010. Jeg leste meg opp på diabetes og gikk på diabetesrelaterte kurs. Ønsket om diabetesveiledning og veiledning fra sykepleier økte stadig, og i 2014/2015 tok jeg spesialutdanning i diabetessykepleie samlingsbasert i Bodø.

Interessen for diabetes har bare økt i takt med kunnskap og praksis, og i dag brenner jeg virkelig for faget og har fått bygd opp en diabetesklinikk ved legesenteret. Jeg har oppfølgingsansvar for alle diabetespasientene våre, rundt 200 akkurat nå. 

 

Hva betyr jobben din for deg?

​Jobben er en stor del av livet, og det er både givende og lærerikt å kunne bidra til god oppfølging av diabetespasienter, der alle får tilbud om årskontroller og individuell oppfølging. Det er meningsfylt å erfare at jeg som diabetessykepleier får være med på og gjøre en forskjell for disse pasientene, ved å bidra til økt kunnskap og trygghet i deres diabeteshverdag.

 

Hvorfor er diabetessykepleiere så viktige?

Som sykepleiere er vi med på å bidra til en god individuell og kvalitetssikker sykepleieomsorg til personer med diabetes og deres pårørende. Med vår bakgrunn er vi viktige brikker i diabetesomsorgen ved å anvende vår sykepleiefaglige kunnskap, og kan identifisere og møte aktuelle behov for sykepleie.

​​​​​​​​

Tone Singstad jobber ved diabetespoliklinikken ved sykehuset Ahus i Viken.

 

Tone Singstad 

Hvorfor ble du diabetessykepleier?

Da jeg startet min karriere som sykepleier, fikk jeg spørsmålet om jeg var typen som likte raske endringer eller om tålmodighet var min styrke. Det å jobbe med langsiktig og målrettet behandling er noe jeg tidlig fikk sansen for.

I faget endokrinologi har jeg fått lov til å utvikle meg og fokusere på behandling til diabetespasientene. Dette har gitt muligheter til å bli god på både behandling av kronisk syke, samt utfordringer på teknologi og utvikling.

Kombinasjonen av å ha sterk fagkompetanse og delegering av ansvarsoppgaver er medvirkende til at jeg trives så godt i denne jobben. Jeg opplever å få god kontakt med pasientene og at de er takknemlige for det jeg kan bidra med. Mulighetene til å fordype seg og ta videreutdanning og deltagelse på nasjonale og internasjonale fora, har også vært inspirerende. Diabetesbehandling utvikler seg stadig.

 

Hva betyr jobben din for deg?

Det er jo en stor del av livet, og jobben skal være et sted man trives. Det å få utvikle seg og utvikle et godt pasienttilbud er motiverende.

 

Hvorfor er diabetessykepleiere så viktige?

Her er det vanskelig å få med alt. Vi kan både bidra for den enkelte pasient til å tilpasse god behandling og tilpasse behandlingshjelpemidler som svarer til de behov den enkelte har.

I tillegg har vi en viktig rolle i utvikling av det tilbudet som pasientene får både i spesialisthelsetjenesten og i primærhelsetjenesten. Det handler både om sykdomskompetanse og om kommunikasjon og bidra til mestring. Det å være en støtte i et livslangt behandlingsforløp. Tjenestene vi tilbyr skal være gode, i samarbeid med andre profesjoner er vi gode på å se helheten, tror jeg.