Med egne ord:

På godfot med terapeuten

Av Ingvild Silvana Sunde

FØLG MED: Sjekk føttene dine hver dag. Sjekk også godt på undersiden av føttene.

Send sidens lenke til en venn

Jeg spriker med nakne tær i sandaler. Jeg legger den ene foten i fanget og stryker over babymyke heler. Det finnes ikke hard hud, ikke en eneste for lang negl, ikke et eneste skurvete neglebånd, og for ikke å snakke om: ikke en eneste liktorn.

Jeg var hos fotterapeuten i går. Det er nesten to måneder siden jeg skulle hatt min ordinære time, timen som gikk i koronavasken, timen jeg var satt opp på straks etter at landet koronastengte. Det var som forventet da min mangeårig kjære fot-Jane ringte og sa at hun var pålagt å stenge. Ikke desto mindre smertefullt. 

Jeg hadde begynt å kjenne på liktornen «lateralt mellom fjerde og femte tå» – for å si det på stammespråket til fotterapeutene. Det betyr at den sitter på utsida av «ringtåa». Hadde den sittet på innsida, altså mot «langtåa», eller mot midten av kroppen, hadde den sittet «medialt». Lærte jeg i går. Hvorfor har ikke de tre midterste tærne navn!?

Hvorom allting er, den tornen har jeg min egen spesialstøpte silikonavlaster til. Dyr i anskaffelse, men gull verd! Den ligger støtt mellom tærne i både spaserende og sovende tilstand. Ja, for tornen ble så vond etter hvert, nesten to måneder på overtid, at jeg måtte bruke avlasteren også om natta. Verre var det med «djevelen» under foten.

Jeg har prøvd å sitte med beina en halvtime i havsaltvann og skrape forsiktig med en sløv kjøkkenkniv. Jeg fikk filt bort hard hud, og jeg fikk klippet neglene. Men liktornene! … No way! Og jeg turte bare ikke gå løs på dem med spissen av negletanga eller med skalpell, som fot-Jane gjør. Den under foten kom jeg dessuten ikke til alene.

Ok, bit tenna sammen! Det ble mye strikking, Netflix og romanlesing, og flittig bruk av sykkelen. Selv til nærbutikken 400 meter unna syklet jeg.

I går møttes vi altså endelig igjen, min dyrebare Jane og jeg. Før jeg slapp inn til det aller helligste – behandlingsrommet – ble jeg spritet etter alle kunstens regler med kostbare dråper. Jane fortalte at hun nå må ut med 130 kroner for 100 milliliter håndsprit. Og 800 for åtte ansiktsmasker. Det er jo et ran! Dessuten er det usikre leveranser.

Så hun har til enhver tid stående bestilling på sprit, masker og engangshansker hos fire ulike leverandører, for å føle seg rimelig trygg på ikke å slippe opp for smittevernsutstyr. Hun beregner 15 minutter mellom hver kunde for å desinfisere stolen, bankterminalen, disken som terminalen står på, dørhåndtak til inngangsdør, både inn- og utvendig, you name it. Toalettbesøk og tilbud om noe å drikke under behandling, er midlertidig satt på vent. Blir hun tatt i å bryte én eneste en av de strenge smittevernreglene, er det kroken på døra igjen. Det har hun ikke råd til.

Timen i stolen hennes ble, tross tida vi lever i, en sann lise. Vi skravler i munnen på hverandre, om løst og fast og alt og ingenting, som vi har gjort hver eneste gang vi har møttes i snart tjue år, alt mens Jane jobber med vante hender. Hun fjerner hard hud og torner med skalpell, klipper harde tånegler med solid negletang, pusser og polerer, både hud og negler, med elektrisk turbo slipemaskin, gjør det glatt og delikat, og avslutter det hele med velgjørende fot- og leggmassasje.

Utallige diplomer som forsikrer at mine diabetesføtter er i trygge hender pryder veggene.

Og eventuelle bekymringer, som minst et halvnummer mindre … 

Så vern om fotterapeuten din! Ta gjerne med en blomsterkvast eller en annen høvelig oppmerksomhet i disse dager. Hen fortjener det så til de grader!

Nå har jeg funnet fram den knallrøde neglelakken. Om et strøk eller tre er jeg klar for sommer i sandaler, hvor og hvordan den enn kommer til å skje i koronaåret 2020.


Denne artikkelen var på trykk i medlemsbladet Diabetes nummer 3/2020. Som medlem av Dibetesforbundet mottar du bladet i posten seks ganger i året. Du kan også kjøpe enkeltutgaver av bladet i nettbutikken vår.