TRENING: Emma Marie Rebne bar på Tuva Olsen Simensen i treningsøkten. Etterpå byttet de. Til høyre jobber Fredrik Grahm-Haga. Foto: Erik M. Sundt

Mens været i deler av Norge har minnet ubehagelig mye om høst denne uka, har Sørmarka i Ski like utenfor Oslo bydd på sol, varme – og svette.

Og saft, nærmere bestemt husholdningssaft med tre deler saft og to deler vann.

– Kan alle se på blodsukkeret nå? Er det greit, spør sykepleier og trener Anders Ahlquist, som selv har diabetes type 1 og bruker sine egne blodsukkerverdier og erfaringer aktivt i veiledningen av de stadig mer slitne ungdommene på «treningsfeltet» på Sørmarka.

Kanonball med innlagte push ups, Hauk og due, Haien kommer … og det er bare oppvarmingen.

– Okey, pause! Så tar vi litt drikke og sjekker blodsukkeret! Vann og saft. Kjapt, kjapt!

Sliten og svett

Etter hvert som den drøyt timelange økten går mot slutten og lunsjen nærmer seg for alvor, tynnes det i rekkene ute på gresset.

– Jeg er lav, sier en jente mens hun svett og andpusten peiler seg inn på skyggen under furutreet, der alle sekkene er samlet, inkludert ledernes «følingssekk» med havrekjeks, smoothie, høykarbo-barer, druesukkertabletter og knekkebrød med tilhørende pålegg.

– Ja, er du lav, er det greit, svarer Anders.

– Lav! Vi kjører den, konspirerer to av guttene stille der de tusler bort mot treet, minst like slitne etter blant annet spurtøkter, krabbing på alle fire og kaninhopp, alt med innlagte konkurranseelementer.

– OK, den tyngste tar vi nå, kommer det brått fra Anders. – Det er ingenting som heter «klarer ikke». Kom igjen. Det sitter bare i hodet!

Nye bekjente

I hodene sitter i hvert fall de to timene som venter dem etter lunsj, med Syverudtjernet som kjølende magnet like nedenfor konferansehotellet. Her er det både badebrygge, en liten strand, kanoer og en klippe å hoppe fra – og passe temperatur i vannet, mener de fleste.

VEILEDNING: Anders Ahlquist gikk en runde til mange mellom foredraget og trening, blant annet til Julie Sangolt. Til høyre sitter diabetessykepleier Åse Figenschau.

De har møtt hverandre for første gang to dager tidligere og er kanskje alene på hotell for aller første gang. De har sittet i et konferanserom sammen og hørt blant annet Anders Ahlquist snakke om logikken bak blodsukkerreguleringen ved trening. De har konkurrert og støttet hverandre i en «Farmen light», der det ble kastet både melkespann, hestesko og øks. De har sittet til langt på natt og skravlet; forsiktig nærmet seg hverandre også utenom diabetesen de har felles.

Og de har vært nysgjerrig på hverandres dialekter.

– Sier du trene eller træne, spør en bergenser.

– Æ si træn!

FORNØYDE: Ferdige med trening og glade for å være på sommerleir. Fra venstre Johannes Jørgensen Vennemo, John-Erik Botn Ose og Håvard Kristoffer Hellan.

I og på vannet

I solsteiken på badebryggen drøyer det. Nå holder det snart ikke med bare beina i vannet. Og når et par av lederne endelig dukker opp, og de første kaster seg uti:

– Hvor er kanoutstyret? Vi må over og hoppe!

– Vi to går rundt. Nokken som blir med?

– Æ tænke æ svømme …

– Nei, jeg tør ikke, ropes det fra klippen før én av jentene tør likevel, holder seg for nesen og sikter seg inn på å treffe vannet noen meter utenfor klippen.

Klart varmest vann nær overflaten, en ganske gjørmete ilandstigning med glatte røtter er ingen hindring. Opp igjen!

Det er jo full sommer. Og sommerleir.