Etter transplantasjonen fikk hun vite at hun egentlig bare hadde hatt tre-fire uker igjen å leve. Nyrene hennes var som rosiner, og øynene var gule.

Nå er det ni år siden hun fikk en ekstra nyre og en bukspyttkjertel som fungerer. Over natten var det borte, alt hun hadde måttet bekymret seg over omtrent hele livet. Insulinsjokk, senskader, blodsukkernivåer, for å nevne noe. For første gang kunne hun jogge uten å tenke på hvor mye insulin hun måtte ta etterpå. I starten lurte hun på hva friske mennesker tenker på når de spiser.

– Det var veldig, veldig rart, og ga en merkelig følelse av frihet. Det tok meg et år før jeg klarte å nyte å være frisk. Hvem var jeg nå, uten sykdommen?

– Mange får kommentarer

Karianne Viken er denne uken gjest i podcasten Diapodden, som handler om diabetes og psykologi. Der forteller hun sin historie, og om hvordan hun nå ønsker å hjelpe andre å sette ord på vanskelige følelser.

– Jeg tror mange ikke har lyst til å være åpne om at de har diabetes type 1. Ofte får de kommentarer fra folk som tror det handler om at man spiste mye sukker som barn. Ikke alle vet det er arvelig og medfødt, sier Viken.

Hun tror også det er vanskelig for mange at ikke alle forstår hvordan ytre forhold kan påvirke sykdommen.

– Alt fra årstid, stress, humør, sorg og forelskelse påvirker jo blodsukkeret. Jeg pleier å fleipe med at jeg i ungdomsårene fikk kjempeproblemer fordi jeg var forelsket i alle guttene i klassen.

Noen år senere var hun i en rettsak som varte i tre dager. Blodsukkermålingen viste «high» alle de tre dagene. Selv om hun pøste på med insulin, gikk det ikke ned. Først den dagen dommeren slo klubba i bordet, raste blodsukkeret.

– Alle ønsker jo å ha kontroll på livet sitt, og leve uten bekymringer. Det er ikke alltid lett å ha diabetes når man er ungdom.

Tøff vei

Selv ga hun i en periode blaffen i sykdommen. Til slutt tok den overhånd, og hun måtte altså få nye organer for å overleve.

– Det har vært en tøff vei, jeg vil ikke friste noen inn på den. Jeg er ikke et forbilde sånn sett.

Hun tror mange med diabetes sliter med å snakke om sine innerste følelser, og at de kan føle seg veldig alene fordi de føler ingen forstår dem.

– «Kan du ikke bare ta den sprøyta, liksom?» Man ser frisk ut, og kan fungere tilsynelatende normalt. Det er en skjult ting man bærer på, og som man alltid må ta hensyn til. Hele tiden må man håndtere hverdagen alene, og være «flink» for å få fine målinger. Det er tøft.