Diabetes type 1. Tre små ord – som rommer et helt liv. En sykdom ingen ser, men som aldri lar meg glemme at den er der. Den følger meg. Overalt. Alltid!
Fra jeg åpner øynene – og selv når jeg lukker dem igjen.
En konstant stemme i hodet, en uro i kroppen, et usynlig ansvar jeg aldri kan legge fra meg.
Noen dager føles det som å kjempe mot min egen kropp. Andre dager som å løpe et maraton uten målstreken i sikte.
Inni meg bor frykten, bekymringene og redselen. En ensomhet – selv når andre vet. Samvittigheten som aldri gir meg fred. Følelsen av å ikke være god nok. Av å svikte meg selv – og de rundt meg – hver gang tallene ikke stemmer.
Det tærer. På kroppen. På hodet. På sjelen.
Jeg kjenner hvordan diabetesen sakte sliter meg ut. Hvordan kroppen tæres. Hvordan hodet aldri får hvile.
Jeg ønsker bare å være normal. Å slippe å tenke på alt. Å leve uten frykt.
Jeg prøver å være alt – en som mestrer, en som fungerer, en som smiler – mens jeg egentlig bare har lyst til å skrike av frustrasjon og smerte.
Jeg ønsker bare å være normal. Å slippe å tenke på alt. Å leve uten frykt.
Men dette er en kamp jeg aldri får fri fra. En kamp mot kroppen min. Mot skylden. Mot trøttheten. Mot alt som ikke synes.
Og likevel – jeg står opp. Jeg gjør det igjen. Og igjen.
Ikke fordi det er lett. Men fordi jeg må. Og fordi jeg vil leve – og derfor tar jeg kampen, hver eneste dag.
Til deg som også lever med diabetes: du er ikke alene. Til deg som står på utsiden: spør, lytt, se. For bak smilene finnes det en stille kamp du ikke ser.
Denne teksten er skrevet av Pernille Blengsli og først publisert på hennes Instagramkonto frokendia1 i anledning Verdensdagen for psykisk helse