Før Torhild mønstrer av

Det er 2. mai 1996, våren har akkurat tatt tak på Ensjø. Bruktbiler står oppstilt som tenner i gebiss langs Østensjøveien, blankpusset av natteregnet. I dunsten fra våt asfalt, bensin og bjørk står 35 år gamle Torhild og tripper utenfor nummer 29. Det er hennes første dag på jobb i Diabetesforbundet.

Hun husker dagen før jeg rekker å spørre:

– Vi var fem stykker som begynte samme dag. Jeg fikk masse informasjon, ble tildelt plassen min og fikk hjelp av en vikar som viste meg litt. Ellers var det opp til en selv å finne ut av resten, minnes Torhild på utpust og avbryter seg selv, fundert:

– Jeg kom fra Postgiro, der ble jeg overtallig etter 18 år, og gikk da til et omstillingssenter. Der hadde vi fri tilgang til å søke jobber, og vi krevde blant annet å få PC-kurs, for vi hadde bare jobbet med gammeldagse terminaler.

Første dag og alt på pause

Å snakke med Torhild er som å følge et vilt og vakkert vassdrag. Strømmen er full av kraft og trillende latter, mens sidebekker av digresjoner spruter ut til sidene og forsyner et helt dalføre med nye tanker. Men Torhild finner alltid tilbake til hovedløpet, og konkluderer kjapt:

– Ja, slik endte jeg opp her. Og når du begynner i ny jobb, settes alt annet på pause. Det er så mange inntrykk at det tar tid å fordøye alt sammen.

Og det var virkelig mye å fordøye, Torhild måtte gjennom krasjkurs i alt fra insulin og blodsukker til rettigheter og medlemsarbeid. Hun kunne vel omtrent like mye om diabetes som en gullfisk, men visste at mormor hadde type 2 og veide maten på gramnivå. Heldigvis var ingen i sekretariatet redde for å dele pensum:

– Jeg lærte så mye og så raskt. Og det er takket være alle de gode arbeidskollegaene jeg har hatt og har nå. Disse tretti årene har gitt meg så mye glede og kunnskap. Jeg setter også uendelig pris på kontakten jeg har med de tillitsvalgte. Når de ringer, vet de at jeg ordner opp, eller sørger for at de får hjelp av noen andre.

Medlemsregisteret er hennes rike

Det er akkurat slik vi kjenner Torhild. Hun er den som omtaler de tillitsvalgte med fornavn, vet hvem som nettopp har flyttet til nytt fylke, og hvem som fortsatt bruker e-postadressen fra 2009. Medlemsregisteret er hennes rike. Har noen glemt et passord eller lurer på kontingenten, så er det Torhild som tar telefonen. Hun har svaret, ofte før spørsmålet er ferdig utbrodert. Og det er vel nettopp slik en typisk arbeidsdag er for Torhild?

– Arbeidshverdagen min er egentlig veldig uforutsigbar. Noe er fast rutine, men plutselig kan hele dagen snu fordi det dukker opp andre ting. Folk vil vite noe, snakke om noe eller ha hjelp – både medlemmer og ikke-medlemmer. Og så er det morsomt å være med på konferanser, selv om jeg ikke får gjort så mye der selv. Det viktigste er nok det å kunne gi råd og veiledning til folk som trenger det.

Tre generalsekretærer og en pandemi

Torhild har i sin forbundskarriere jobbet under tre generalsekretærer, og har nok et ekstra varmt hjerte for den første av dem, Bjørnar Allgot. Og i 2013 fikk hun selv diabetes type 2, noe som spisset en allerede godt skjerpet kompetanse. Dette var før pandemi og omorganisering snudde opp ned på både rutiner og arbeidsmiljø.

– Jeg opplever nok at det var mer samhold før. Da koronaen kom, mistet vi nok mye av det sosiale. Jeg har vært med på mange endringer og er ikke enig i alt, men det blir jeg vel aldri, slår hun fast med et dask på kneet.

Hjemmekontor har aldri vært hennes greie. Sekretariatet er selve familiemaskineriet.

Læring i begge retninger

Og hvis hun skulle møtt den unge utgaven av seg selv som startet for tretti år siden, vet hun akkurat hva hun ville sagt:

– Vær ydmyk overfor arbeidskollegene dine. Hør på råd – du må nok finne ut en del selv, men lytt til erfaringen som finnes, og lær deg det du skal jobbe med når det gjelder sykdommen. Det må læres. Det er det aller viktigste.

I sekretariatet i dag er det flere som er like unge som Torhild var da hun begynte. Og læringen går begge veier:

– Den yngre garde kommer også inn med helt andre ting, og jeg er ikke den som slutter å lære, erkjenner hun.

Fortsatt på post, for en stund

Tretti år, tre generalsekretærer og et hav av passord senere står Torhild fortsatt på post. Det krever både nysgjerrighet og stålsatt tålmodighet, men hun har holdt ut:

– Arbeidslivet er ikke lett, og når du begynner å bli eldre, er det nesten håpløst å få ny jobb, for arbeidsgivere vil ha nye, friske øyne – det forstår jeg godt. Men da mister de jo erfarne folk. Jeg har trivdes så godt her at jeg egentlig ikke har sett meg om etter noe annet. Og bare se hva som har skjedd her i sekretariatet: av de fire–fem siste som er ansatt her siden mai i år, er den eldste 62 og den yngste i trettiårene. Ingen spretne tjueåringer her, nei. De satser på folk som blir værende, ler Torhild, og med den selvfølgelige sikkerheten til en som har sett det meste.

Og når Torhild ler, er det som en bølge raser gjennom hele gangen. Spør jeg hva som utløser den, står hun for en gangs skyld uten klinkende klart svar, for noen bestemt humortype finnes ikke i hennes verden:

– Humoren kommer som den kommer, ut fra det jeg ser. Andre kan le av filmer jeg overhodet ikke skjønner poenget med. Det er vel bare sånn jeg er.

Innebygd omsorg

Men Torhild kan også bli sint, og da trekker det opp til tordenvær:

– Da er jeg ikke blid, det skal jeg love deg, bekrefter hun.

Dette har vi nok alle opplevd på et og annet fellesmøte. En diskusjon om GDPR kan fort ende opp i misnøye over kontingenter som fortsatt henger i lufta når Torhild tar ordet. Men hun utleverer ingen, for Torhild er rettferdig til fingerspissene, og det er urettferdighet som får det til å skumme for alvor. Særlig når det gjelder svikt i eldreomsorgen. Torhild er unådig i kritikken av at eldre skal måtte vasse gjennom en byråkratisk sump for å få en sjanse til å bli hørt.

– Den omsorgen er innebygd i meg, sier hun krystallklart.

Rungende latter og rettferdig harme fra samme kilde, Torhild bryr seg, og hun gjør det for fullt. Gløden forsvinner nok ikke når hun mønstrer av i sekretariatet, men den finner seg kanskje et nytt sted?

– Jeg skal jobbe fram til utgangen av april 2028, og så få en hel sommer før mørketiden melder seg. Etterpå vil jeg gå inn i noe frivillig. Jeg er ikke typen som orker å sitte foran TV og glo på serier hele dagen – klarer jeg to episoder, holder det. Jeg har nok kompetanse til å gå inn i ulike verv, og besøksvenn kunne kanskje vært noe for meg. Men jeg ser jo også for meg dager der jeg bare rusler rundt i morgenkåpa og tenker: Skal jeg vaske klær? Eller kanskje: Nei, jeg gidder ikke!

Våren 1996 trippet Torhild spent utenfor døra i Østensjøveien 29. Tretti år senere er det døra som snart venter på henne, og telefonen som fortsatt ringer. «Jeg fikser detta», fastslår hun høyt og tydelig. Og hun gjør det skikkelig, som alltid.