Tenåring i fornektelse - hva gjør vi?
Spørsmål:
Hei,
Vi har en datter på 13 år som fikk påvist T1D for 3/4 år siden. Hun er i fornektelse til sykdommen og viser depressive symptomer som uttalelser om at hun ønsker å dø. Hun ønsker å holde sykdommen skjult, selv for oss omsorgspersoner, og ønsker å klare alt selv (noe hun ikke gjør). Hun har sagt flere ganger at hun skammer seg over å ha fått diabetes. Hun kjenner ingen andre med sykdommen på samme alder. Vi forsøker å få psykologhjelp til henne og vi forsøker å hjelpe til så godt vi kan med regulering i hverdagen, men det er vanskelig fordi et hvert spørsmål eller tilbud om hjelp fører til konflikt/sinne/friksjon, så hjemmet vårt er enten veldig konfliktfullt eller så går hun høy svært mye. Hvilke råd har du til oss som foreldre?
Svar:
Hei! Du beskriver en fryktelig vanskelig situasjon. Dette må være slitsomt for hele familien. Jeg tror at jeg vil starte med et råd om å virkelig sette seg inn i din datters situasjon og forsøke å forstå henne, innenfra. Det er mange følelser hos dere som foreldre helt sikkert, dere blir redde og sikkert litt frustrerte og oppgitte innimellom også. Men mest av alt trolig redd for at hun skal bli syk og ikke fungere blant annet. Diabetes type 1 er en alvorlig sykdom.
Forsøk å sette egne følelser litt til side (selv om det er helt naturlig at dere har masse følelser) og prøv å «bli datteren din». Hva tror du hun føler? Hvordan er det for henne å ha fått diabetes type 1? Hva har det ført til i hennes liv, hva har hun mistet? Hva opplever hun nå etter hun fikk diabetes type 1? Prøv å finne svarene og prøv å kjenne etter i kroppen hvordan dette må kjennes for henne.
Når alle rundt er bekymret, engstelige og kanskje krever mye av henne, påvirker det henne. Det er nok heller ikke så rart at hun reagerer på sin måte, akkurat som dere har deres reaksjoner. Uansett, når du sitter og prøver å kjenne på kroppen hva hun kjenner, se om du kan finne ut hva hun trenger? Når hun har det slik hun har det, trenger hun da krav, forventninger og trusler(?) om hva som kan skje om hun ikke bare …
Jeg vet ikke hvordan hun opplever det, men det er ikke uvanlig å oppleve seg litt presset og kanskje litt truet når et ungt menneske har fått diabetes type 1. Hun trenger nok å få tid til å være trist og sint og synes dette er urettferdig. Får hun nok støtte på det og at dere tør å snakke om alt som er fælt med at hun har fått diabetes, kan det hende det snur etter hvert.
Hvis dere trenge hjelp til denne prosessen, kan jeg anbefale foreldreveiledning basert på Emosjonsfokusert Ferdighetstrening for Foreldre. Det finners også en bok om denne metoden som du kan lese. Det finnes en god del helsepersonell i Norge som kan denne metoden, sjekk gjerne litt rundt. Så lenge din datter ikke er i umiddelbar livsfare, anbefaler jeg å gi henne tid, rom og forståelse. Det tror jeg hun trenger.
Snakk om dine egne følelser med andre voksne og ikke la datteren din «få ansvaret» for dere voksnes følelser i tillegg. Dette kan være tøft å høre og kanskje er jeg på jordet her, men dette er en ganske vanlig årsak til konflikt mellom barn og foreldre.
Diabetesforbundet har også laget en egen foreldreveileder som du finner på diabetes.no, den er nok også nyttig.
Jeg ønsker dere all mulig lykke til!
Besvart av:
Psykologspesialist og PhD
Psykologspesialist og PhD, Diabeteslinjen | NYBORG