Eline Alten

Spesialist i barne- og ungdomspsykiatri, overlege ved barne- og ungdomsklinikken, OUS. Tilknyttet Norsk Diabetessenter for behandling og opplæring.

Først publisert i medlemsbladet Diabetes nr 3-2022

Hva som kan skje med foreldre når ungdom med diabetes type 1 skal flytte hjemmefra.

Mye skjer når en ungdom med diabetes skal flytte hjemmefra for å studere, jobbe, eller etablere seg et annet sted. Også for foreldrene.

Foreldre som får barn med diabetes type 1, beskriver ofte, nesten uansett barnets alder på diagnosetidspunkt, at en av de første og største bekymringstankene som dukker opp, nest etter tanken på russetiden, er nettopp dette: Hvordan skal det gå når han eller hun skal flytte hjemmefra?

Og det er fullt ut til å forstå. Diabetes type 1 er en sykdom som krever omfattende reguleringsferdigheter, planlegging og årvåkenhet. Balansen mellom for høyt og for lavt blodsukker kan kjennes hårfin. Og ansvaret kan kjennes stort og tyngende for foreldrene.

Og likevel, ungdom og unge voksne må forlate sine foreldre, også når de har diabetes. En sentral utviklingsoppgave innenfor ungdomspsykologien er nettopp å klare å koble seg av foreldrene; bryte det sterke båndet som tilknytningen har skapt; for å klare å forlate. Det å forlate er nødvendig for på sikt å kunne etablere seg med egen partner og muliggjøre det å få egne barn; som jo er nødvendig for å bringe menneskeheten videre. Når dette arbeidet er sluttført (bryte tilknytningen for å klare å forlate), vil mange koble seg på tilknytningen igjen, og igjen etablere en følelsesmessig tett og nær relasjon til foreldrene.

Ungdomshjernen utvikler seg over tid, og de fremre delene av hjernen modnes sist, ofte ikke før i 25 årsalderen. I de fremre delene av hjernen finnes de strukturer som gjør oss best mulig i stand til å balansere fornuft og følelser, og ta kloke, veloverveide valg. Og er det noe foreldre til ungdom med diabetes virkelig ønsker, er det at ungdommen skal være i stand til nettopp det. Vissheten om, og erfaringene med, at nettopp disse delene er minst modnet, kan ofte kjennes vanskelig.

Så det vi har da, er en situasjon hvor ungdommen må forlate hjemmet, ofte i forholdsvis ung alder, før hjernen er ferdig modnet. Foreldrene må sitte igjen med bekymring og uro; både den rasjonelle bekymringen som man ikke kommer unna, og tidvis en irrasjonell bekymring som mange også beskriver at de kan kjenne på.

Utfordringen blir å finne gode måter å balansere dette på; ansvaret man kjenner for ungdommen sin, behovet for å hjelpe og støtte, egen uro og bekymring, og behovet ungdommen har for å finne sin egen vei, finne ut av ting på sin måte, prøve og feile. Når tilknytningssystemet og faresystemet begge er koblet på samtidig hos en forelder, som det er her, kan det være temmelig mektige krefter i sving.

Et råd til foreldre er å gjøre seg kjent med sin egen uro. Gjøre seg til venn med instinktene. Gjøre seg kjent med behovet for å ha kontroll, et behov som er etablert i nervesystemet, sammen med behovet for å ha oversikt og kjenne på forutsigbarhet. Det er også viktig å minne seg selv på at nervesystemet vårt er svært «gammelt», og orientert mot farer fra den tiden vi beskjeftiget oss med helt andre ting, og var omgitt av helt andre farer, som fra tiden på savannen hvor vi var omgitt av ville dyr.

Da kan det være enklere å forstå hvor bekymringene våre kommer fra. Ved mangel på oversikt, forutsigbarhet og følelse av kontroll, går alarmklokkene i nervesystemet vårt, og «fyrer av» i det ikke-viljestyrte nervesystemet, som altså er unyansert og «gammelt». Dette nervesystemet har et snevert repertoar som består av kamp (fight), flukt (flight) og spille død (freeze), og hvis aktiveringen i dette nervesystemet blir sterk nok, vil tenkehjernen koble ut. Dette har sikret vår overlevelse fra den gang; når man blir angrepet av ville dyr, er det ikke tid og rom for tenkning og refleksjon; det ville være den sikre død.

Det er det samme nervesystemet som nå skal møte tanker og følelser, knyttet til ungdommen med diabetes type 1 som nylig har flyttet hjemmefra, og som befinner seg langt unna den trygge sonen man tross alt kanskje har lent seg på før.

Det er også viktig å merke seg at dette nervesystemet som nå skal møte den nye virkeligheten, altså har sin hovedtid fra savannen. Fra den gangen det var svært viktig å merke seg unntakene, det som var annerledes, fremfor å stole på mønstrene og det som tross alt vanligvis skjer. I nåtid er det derfor mange muligheter for nervesystemet å spille sin eier «noen puss». Unntakene, og hva som muligens kan skje, fordi man har lest om det eller hørt om det, kan bli til sannheter som spiller seg livlig ut for ens indre. Og av og til er det jo faktisk også fare på ferde, og kanskje behov for å komme til unnsetning; noe som gjør dette sorteringsarbeidet knyttet til fare enda mer komplekst og komplisert.

Jobben for en forelder vil være å sortere i dette. Når har bekymringen vokst seg for stor, når har den tatt overhånd, og ikke minst når har den blitt så stor at den har fortrengt tenkehjernen, som vi trenger for å balansere fornuft og følelser? Og hvilke forsvarsmekanismer tar nettopp ens eget nervesystem i bruk; fight, flight eller freeze? Hva nervesystemet i siste instans velger, er ikke-viljestyrt; systemet velger for oss, tilpasset situasjonen. Og i møte med en sønn eller datter med diabetes type 1 som har sin egen oppgave med trygt å etablere seg ute i verden, har det selvfølgelig stor betydning hvordan forelderen sitt nervesystem agerer. Fordi ett nervesystem har stor påvirkningskraft på et annet.

Ungdommen trenger jo også å holde aktiveringen i eget nervesystem regulert; slik at tenkehjernen er mest mulig påkoblet, for å sikre gode gjennomtenkte, veloverveide valg, som jo diabetesbehandlingen trenger.

Så et annet råd til foreldre er å holde sitt eget nervesystem så robust og ikke-frynsete som mulig; slik at det ikke reagerer raskere eller kraftigere enn det som er nødvendig eller hensiktsmessig. Dette kan man legge til rette for gjennom å sikre god søvn, regelmessig næring, god balanse mellom jobb og fritid, og tilstrekkelig påfyll av gode sanseopplevelser. Videre er det viktig å gjøre seg kjent med egne reaksjoner, best av alt med en validerende grunntone; slik at når man gjenkjenner at man for eksempel er (for) redd, så er man rask med å gyldiggjøre dette, bekrefte for seg selv at det er til å forstå, at det jammen ikke er rart. Fordi man er glad i barnet sitt, fordi man kjenner på ansvar eller fordi man akkurat har hørt om noe som har vekket uro. Da er det til å forstå at man kan bli mer redd enn det som er hensiktsmessig eller tilpasset situasjonen. Validering og det å bevisstgjøre seg selv på at ting er til å forstå, er en av de mest effektive måtene å skape oversikt og stabilitet i eget nervesystem. Og dermed holde tenkehjernen på-koblet.

Det er også viktig å være klar over at hvorvidt de to nervesystemene som møtes (ungdommens og forelderens) er i takt eller har samme type aktivering, er av stor betydning. En ungdom som er redd og overveldet av diabetestrøbbel, vil sannsynligvis sette pris på å bli møtt av et nervesystem som er tilsvarende uroet og på vakt, og som vil gi omsorg og ivaretakelse. Men ikke av et som er så overveldet av uro at det er i angrepsmodus. Tilsvarende vil et ungdoms-nervesystem som befinner seg i trygghet ute i verden, sannsynligvis ha det vanskeligere med å bli møtt av et foreldre-nervesystem som er preget av panikk og redsel, og kanskje «anklager om alt som kan skje», fordi det er så langt unna der en er selv. Og da vil uroen og bekymringen til foreldrene kunne stå i veien for viktige utviklingsoppgaver og utviklingsmål ungdommen selv er opptatt av akkurat da.

Håpet er at hver familie finner ut av dette puslespillet sammen, slik at veien inn i fremtiden blir både trygg og utviklende.