Året er 1976. På et gutterom i Nordbygda i Øyer kommune i Gudbransdalen sitter en 8-åring innhyllet i lyd. Akkurat nå får livet retning. Lydbølgene fra platespilleren er punkrock. Sex Pistols og Sham 69, om og om igjen, til musikken sitter i nervene. Snart blir power pop også del av lydbildet, og definerende for livet.
Snart kjøper purunge Atle Egil Knoff Glomstad sin første elektriske gitar – en gul Eko. Siden har fingrene aldri hvilt. Gitaren blir fast følgesvenn. Livet er musikk. Musikerlivet gir intens lykke, men også tiår med sene kvelder, ymse mat, øl og røyk.
Hvis målet er god fysisk helse, er punkrock-livsstilen ikke anbefalt. Særlig ikke for Glomstad som har levd med diabetes type 1 siden han var 5 år gammel.
Den gang het det «sukkersyke», og behandlingen var insulinsprøyte morgen og kveld. Sprøytene var skrekkinngytende store, og måtte kokes før bruk. Kontrollene på sykehuset var pekefinger og skremsler om alt som kunne skje på sikt.
Neglisjerte diabetesen
Advarslene endret ikke adferd.
– I lange perioder har jeg ikke tatt vare på min diabetes. Jeg har hatt dårlig blodsukkerkontroll, og nå betaler jeg med senkomplikasjoner. Samtidig har musikerlivet gitt meg gleder og erfaringer jeg aldri ville vært foruten, sier Glomstad.
Det begynte med at synet ble slørete. Dette var på 90-tallet, og Glomstad var midt i tjueårene. Han turnerte. Spilte i inn- og utland. Ga ut plater. Ville ikke tenke på den snikende tåken som la seg foran øynene. Han trodde bare det var nærsyntheten som ble verre.
– Fornektelsen var sterk. Jeg visste at jeg hadde hatt høyt blodsukker lenge, og at det kunne skade øynene. Men jeg orket ikke forholde meg til det, forteller Glomstad.
Kunne miste synet
Da han omsider kom seg til legen, var diagnosen umiddelbar og prognosen dyster: Langtkommet diabetes retinopati; usikkert om synet kunne reddes.
Diabetes retinopati skyldes at høyt blodsukker over tid skader de små blodårene i netthinnen. I begynnelsen kan det oppstå små utposninger og lekkasjer fra blodkarene. Hvis væske samler seg i makula, området som sørger for at vi ser skarpt, kan det oppstå hevelse. Dette kalles diabetisk makulaødem, og gjør at synet blir uklart. Etter hvert kan noen av blodårene tetne. Da vil kroppen forsøke å danne nye blodkar. Problemet er at de nye blodårene er skjøre og blør lett.
– I dag fins trygg og effektiv behandling, og det er heldigvis mindre risiko for å miste synet. Samtidig er det ikke til å legge skjul på at behandlingen er veldig ubehagelig, så det absolutt beste er å forebygge, oppfordrer Glomstad.
Laserbehandling og injeksjoner
Han vet hva han snakker om. Tilbake på 90-tallet reddet øyelegen synet hans ved laserbehandling. Laseren brant bort og tettet de blødende blodkarene i øynene.
– Netthinnen min ble omtrent skutt i stykker av laser. Men det virket, og jeg kunne se klart igjen, smiler Glomstad.
Klarsynet fortsatte i mange år. Glomstad flyttet til Oslo, gikk til øyelege for årlig kontroll, giftet seg og endret livsstil. Han begynte å jobbe som journalist i Diabetesforbundet, hvor han fremdeles er ansatt. For fem år siden fikk han insulinpumpe, og endelig er blodsukkeret slik det skal være.
Likevel, i fjor oppdaget øyelegen i Oslo diabetisk makulaødem på øynene til Atle Egil.
Han går nå fast til behandling med injeksjoner satt rett inn i øyet. Effektivt, og akkurat så lite behagelig som det høres ut.
Svarte elver over øyet
Da han var på punkrock-festival i Skåne i sommer, så han plutselig svarte elver renne over øyet. Det viste seg å være en stor blødning på netthinnen.
– Det er som å ha tusen illsinte fluer i synsfeltet, forklarer Glomstad.
Dermed er vi kommet til en høstdag i 2026. Glomstad rusler inn dørene til sykehuset i Moss. Han skal få ny laserbehandling. Skuldrene er lave. Han har gjort det før, og vet at behandlingen er trygg og effektivt. Men han håper andre vil slippe å gå i hans spor.
Glomstads klare oppfordring til alle som lever med diabetes type 1 og type 2: Sjekk øynene jevnlig!
Les også artikkelen Dette mener eksperten (DENNE ER FORELØPIG IKKE KLAR - DERFOR IKKE LAGT PÅ EN TITTEL)